TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst
Foto:

Å rette slakter for smed

Vi har beveget oss langt vekk fra et samfunn der mannen slakter grisen og kvinnen stapper pølser. Heldigvis.

Nylig ble det haraball rundt innspilling av programmet «Folkeopplysningen» på NRK. De hadde invitert til en slags «4 stjerners middag»-variant der noen utvalgte kjendiser skulle slakte sine egne dyr. Det vil si, det viste seg at de skulle slakte sine egne dyr. De hadde selvsagt ikke blitt informert om dette på forhånd, da «Folkeopplysningen» anså det som viktig å få en spontan reaksjon fra kjendisene.

I etterkant bestemte de samme kjendisene seg for at de ikke ville vises på TV mens de slaktet dyr. Personlig skjønner jeg dem godt. Nå har jeg aldri måttet livnære meg som kjendis, men det er fullt forståelig at noen som lever av sitt offentlige image ikke ønsker å bli assosiert med dyredrap på statskanalen.

Jeg har mindre forståelse for den overdrevne sutringen i etterkant. Mange har nemlig tolket kjendisenes uvillighet til å stå frem som et bevis på at vi har fått for stor avstand til maten vår.

En av dem som meldte seg på diskusjonen var Arne Hjeltnes. Han har nemlig vært med på slakt selv, den gangen «Gutta på tur» gikk på norske skjermer, og tror det hele dreier seg om en manglende forståelse for hvor mat kommer fra. At vi har glemt at kua må dø for at vi skal få fredagstaco. At vi tror kjøttets naturlige tilholdssted er plastforpakning, ikke grisebinge, fjøs eller skog. «Nå er det altså verre å slakte et lam enn å ha sex i et reality-program», akker han seg.

Og med all respekt til Arne Hjeltnes - her er gutten på tur. Nå vet selvsagt ikke jeg hva som foregår på soverommet hans, men jeg håper Hjeltnes kan være enig med meg i at sex er mer lystbetont enn drap. Selv enn et godt, aktverdig drap som putter mat på bordet.

For det første er slakting til dels en ganske ubehagelig prosess. Også her tror jeg Hjeltnes kan være enig med meg. Slakt involverer blod, død, stank og en haug med andre ting det både er menneskelig og naturlig å ikke ville forholde seg til i dagliglivet. Særlig mens man spiser. Det er selvsagt ikke slik at man dermed skal bli diskvalifisert fra å spise kjøtt. For å si det sånn: Man må kunne ønske seg et toalett i leiligheten uten å ville være med på å rense kloakkanleggene.

Dessuten er det selvsagt ikke slik at vi som får kjøttet vårt på butikken ikke forstår hva som er hovedingrediensen. Jeg går rett og slett ikke med på denne idiotforklaringen av alle som ikke eier egen boltepistol. Enkelte kjøttprodukter, som kyllingfilet og kalkunkorv, er attpåtil tydelig merket med hvilket dyr som måtte dø for at vi skulle få gleden av å spise dem. Det kunne bare vært tydeligere om man merket kjøttprodukter med slaktebilder, omtrent slik man gjør med røykpakker.

UiO-forsker Karen Lykke Syse drar poenget enda lengre i en kronikk i Aftenposten. Også hun beklager seg over den angivelige distansen som har oppstått mellom oss og maten vår, med utgangspunkt i forskjellene dagens kokebøker har fra de på femtitallet. Blant annet kan hun fortelle oss at «I 1955-utgaven lærer man å lage pølser av dyret. I 2002-utgaven lærer man å kjøpe pølse og lage pølsegryte. Hvordan og hvorfor ble sammenhengen mellom dyret og kjøttet borte i etterkrigstiden?»

Deler av forklaringen ligger (selvsagt) i den eventyrlige økningen i levestandard vi har hatt siden de trange årene rett etter krigen. Men vel så viktig som velstandsøkningen er nok den store graden av kvinnefrigjøring som har skjedd i samme tidsperiode. Samfunnet har rett og slett funnet ut at kvinner har bedre ting å gjøre enn å jobbe stadig kjøkkentjeneste for storfamilien. Det er verdt huske på at slakteprosessen ikke bare kan være ubehagelig, den er også tids- og arbeidskrevende. Det samme er overgangen fra nyslaktet kjøtt til ferdige pølser – og videre til gryte.

Når noen higer etter en tid hvor hvert måltid krevde at man både slaktet og stappet selv, hopper de gjerne over det faktum at noen må utføre disse oppgavene. Sannsynligvis i stedet for andre oppgaver. Vi har kommet langt siden 1955, men det er liten tvil om hvilket familiemedlem som i de fleste tilfeller hadde stått igjen med ekstraarbeidet.

Selv uten kjønnsperspektivet er argumentet rart. Det er ingen som klager over tilsvarende profesjonaliseringen av andre oppgaver i samfunnet. Det er få som egentlig ønsker levestandard eller likestilling tilbake til 1955-nivå. Ingen anklager meg for å ha «mistet kontakten med hvor drikkevannet kommer fra» bare fordi jeg ikke har gravd min egen brønn.

Ekstra irriterende blir det fordi vårt store kjøttkonsum faktisk er et reelt problem, og også vi som gladelig spiser kjøtt burde gjøre mindre av det. Dagens forbruk medfører store etiske utfordringen knyttet til dyrevelferd, og er lite bærekraftig for planeten. Likevel ligger løsningen neppe i å sende norske familier til slaktehuset før de skal spise fredagstacoen. Selv om det kanskje hadde vært enda mer underholdende på TV enn reality-sex.

Kjøttforbruk: Derfor bør du droppe biffen


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!