Debatt

Å etterlyse noe en ikke vil ha

Med litt velvilje kan en kalle det debatt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Egentlig er det ikke arbeiderlitteraturen, men utenforskapet det dreier seg om. Nemlig at ikke arbeidere må få skrive om arbeidere, verken i form av skjønnlitteratur eller ellers, det skal derimot de som har tatt klassereisa og kommet opp fra arbeiderklassen. Jeg har inntrykk av at det er den holdninga Kjartan Fløgstad har i kritikken av Edouard Louis´ roman Farvel til Eddy Bellegueule. Den virkelige arbeiderklassen skal en ikke bry seg om, en skal bare forholde seg til den radikale drømmen en har om arbeiderklassen. Men å skrive om arbeiderklassen vil vel ikke si å skrive som en nykristen, late som alle arbeidere er streite og solidariske og holder seg unna Fremskrittspartiet?

Vi i arbeiderklassen er de utenforstående i samfunnet. Vi er de som ikke skriver om oss sjøl, men som lar andre skrive for oss. Eller er det ikke sånn?

Vi har lagt bak oss 1. mai. Jeg har vært arbeider – og arbeiderforfatter – i over 40 år. For meg er 1. mai en merkelig, litt schizofren opplevelse. I dagene før sto det flere stort oppslåtte artikler om arbeidere i de arbeidervennlige avisene, for eksempel i Dagsavisen, som jeg i huet fremdeles kaller Arbeiderbladet, og i Klassekampen. Men så var 1. mai forbi, og da var også skriveriene om arbeiderklassen forbi. Det var omtrent som å følge Carl I. Hagen i en valgkamp: Med et pressekorps på slep ringte han på døra til pensjonistene på østkanten, med et smil om munnen blei han avbilda sammen med de stakkars linselusa, bildet ble slått opp, her var pensjonistenes beste venn. Men etter valget? Da var pensjonistene glemt. Slik er det med moderne norsk radikalisme, de liker ikke arbeidere. Jevnfør hva Dag Solstad uttaler i intervjuboka til van der Hagen; Solstad tror ikke på folket.

Min erfaring er at forlag, aviser, akademia osv. ikke ønsker å bringe fram stemmen til oss arbeidere. Jeg har i en rekke kronikker rundt om forsøkt å rette søkelyset på dette, men til liten nytte. Vi arbeider er «out», vi er de utenforstående, nå skal alt handle om middelklassen, om deres skoleflinke visdom, om deres evne til å velge smaksriktige viner, men det skal også handle om arbeiderbarna som har fått utdannelse, tatt «klassereisa» og lagt denne tilbakestående arbeiderklassen bak seg. Alternativt som i Fløgstad og i Lars Ove Seljestads tilfelle, at de romantiserer arbeiderklassen til det ugjenkjennelige.

Denne nedlatende holdninga til arbeidere og arbeiderforfattere har jeg merka fra jeg debuterte i 1980 med arbeiderfortellingene Tulla, til jeg nylig ga ut romanen Professor Hanséns tapte kjærlighet: avisene er ikke interessert i å skrive om arbeiderlitteratur, en skriv er om Knausgård, bøkene blir rutinemessig nulla, en blir sett på som et fortidsspøkelse. Kortromanen Kristian Plassen fra Tulla blei oversatt og valgt ut av det russiske forlaget Raduga som Norges beste arbeiderroman etter krigen, noe jeg var enfoldig nok til å være litt stolt av, for nå er jo dette bare pinlig. Innholdet i romanen Øya jeg ga ut for to år siden omhandler livet på en transportterminal, og Professor Hansén ... handler om tre vaskekjerringer, og om hvordan det gikk med arbeiderunga som fikk seg akademisk utdannelse på 70-tallet. Responsen i de avisene som regner seg som arbeidervennlige? Klassekampen nevner ikke romanen med et ord, de skriver om Knausgård. Og Dagsavisa som rett før 1. mai etterlyste arbeiderlitteratur over tre sider? De verdiger ikke romanen ei linje.

Det etterlyses arbeiderlitteratur. Ikke narr meg til å le, det er ikke arbeiderlitteratur det liberale borgerskap vil ha, for en kan ikke etterlyse noe en ikke vil ha.

I mellomkrigstida og litt etter krigen var arbeiderlitteraturen den ledende litteraturen her i landet. Etter min mening er Johan Falkberget den største romanforfatter Norge har hatt. Hans Christianus Sextus burte være et internasjonalt storverk. Men også Hamsuns episke romaner er arbeiderdikting. I tillegg har vi Uppdal, Rudolf Nilsen, Kåre Holt, for ikke å glemme Tor Jonsson og Alf Prøysen

Men i dag, fins det arbeiderdiktere av noen betydning? Jo da, en kan trekke fram Roy Jacobsen og Thure Erik Lund, kanskje ta med Michelets romanserie En sjøens helt, betydelige diktere alt sammen, men for meg står de for noe annet enn Falkberget og Uppdal. De er sirkushester av en annen tid, en tid der de politiske forholda er helt annerledes. Jeg trur det har med ledelse å gjøre, vi har ikke lenger noen sterk ledelse av arbeidermassene. Ingen som sier til arbeiderne: Vær stolt av hva du er og hva du gjør! I stedet har vi Gro og Jonas.

Siden Bygdøy fruen Gro Harlem Brundtland blei statsminister i 1981 til nå har Arbeiderpartiet hatt statsminister i ca. 20 år. I denne perioden har klasseforskjellene økt kraftig, samtidig som illusjonen om at Norge er klasseløst, at arbeiderklassen er blitt en del av middelklassen, har spredd seg i de politiske miljøer. Jeg har følt på kroppen at dette ikke stemmer. I denne perioden har synet på fysisk arbeid og på arbeidere i samfunnet blitt drastisk mye dårligere; tidligere blei det sett på som noe respektinngytende å være snekker, eller vaskekjerring, og DNA støtta arbeidernes kamp. Nå etter utdanningsboomen blir en sett på som dum og lat, og kulturfattig, om en har fysisk arbeid. Jeg trur knapt Jonas Gahr Støre knapt reflekterer over at han er formann i et arbeiderparti, ord som demokrati på arbeidsplassen fins ikke i hans vokabular.

Men tidene vil forandre seg, tidene har alltid forandra seg. Det har aldri vært så mange arbeidere i Norges historie, vi er over en million! Velferdsstaten og demokratiet er ingen selvfølgelighet. Middelklassens verdigrunnlag, deres syn på egen fortreffelighet, deres griskhet og statusjag, deres mangel på tro fører til at velferdsstaten undergraves. Faren er stor for at arbeidsledigheten skal øke dramatisk, at det skal komme et boligkrakk, at det skal bli sosial uro i landet. Daglig opplever vi at arbeideres tilkjempa rettigheter reduseres her i landet.

Det er bare arbeiderklassens solidariske verdigrunnlag som kan føre oss vekk fra en slik utvikling.

Og det er bare vi arbeidere sjøl som kan sette ord på det som skjer.

Mer fra: Debatt