Debatt

Å dikte om det verkelege

Kan romanen bli den nye metoden for å rømme unna røyndas gjenstridige krav?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Erna Solberg går av, og skal skrive sitt politiske testamente. Etter ei tid kjem den ut, til stor overrasking – for det er ein roman! Ein roman om ein sterk, kvinneleg statsminister som gjennom hardt arbeid og dyktigheit veks frå å vere grå og ukjent til å bli respektert statskvinne. Romanen inneheld alt: Bramfri omtale av utanlandske statsleiarar, slakt av dei svakaste statsrådane, referat frå interne møte i Høgre, hemmelegstempla overvakingsrapportar, vurdering av kvar enkelte embetsmenn står politisk.

Til forveksling lik røynda, hevdar mange. Men; det er ein roman, det er fiksjon. «Påvirket av hendelser jeg opplevde, men det må leses som en roman», seier Solberg og forlaget.

Det siste året har eg (som mange andre) først lese Vigdis Hjorth sin roman «Arv og miljø», deretter søstera Helga Hjorth sin debutroman «Fri vilje». Vigdis Hjorths bok er ein kritikarrost storseljar, sterk og givande som litteratur. Den andre romanen er heller ikkje utan litterære kvalitetar. Saman er dei også interessante som to alternative versjonar av røynda, i den totalt frie forma som ein roman gir.

«Selvfølgelig tar jeg utgangspunkt i ting jeg har opplevd», sa Vigdis Hjorth i samband med lanseringa av boka si. Både ho og forlaget har likevel presisert at den må lesast som ein roman, som fiksjon. Den har sterke likskapar mellom hovudpersonen og opplevingar ho gjekk gjennom – som farens død, og prosessen rundt det – og faktiske hendingar i Hjorth sin eigen familie. Dei sterkaste reaksjonane har kome fordi hovudpersonen i romanen vert utsett for incest frå ein far med sterke likskapar til Hjorts eigen far, altså ei særs alvorleg kriminell handling.

Det er bakteppet for Helga Hjorths si bok. Motivet er ifølge ho sjølv dels å korrigere eit bilete av familien som ho meiner er feil, men også å skape debatt. «Jeg håper min roman kan bli et annerledes bidrag til samtalen om virkelighetslitteratur.» … «Så håper jeg å få belyst det dypt problematiske ved å fremsette påstander om kriminelle forhold i en roman.» Ho er tydeleg på at ho skildrar røynda, men ho bruker romanens frie form for å få fram sitt syn. Bøkene forma den norske debatten om «virkelighetslitteratur» i 2017.

Røynda gir naudsynt næring til litteratur. Ein kan skrive skjønnlitteratur basert på rein fantasi, men vi er alle prega av hendingar, kjensler, menneske rundt oss. Det er vel så nærliggande at det pregar ein forfattar skriv som det motsette. Men det er også konfliktfylt. Dei siste åra har forfattarar som Karl Ove Knausgård, Geir Gulliksen og Hanne Ørstavik skapt stor litteratur med utgangspunkt i portrett av verkelege personar, men samstundes lete etter seg vonde sår hos personar som er omtalt – slik også Vigdis Hjorth gjorde.

Desse forfattarane gjekk tett på røynda for å skape ein roman. Helga Hjorth gjorde det motsette. Ho brukte romanens mogelegheiter og beskyttelse til å formidle sitt syn på røynda. Det same gjorde, på eit heilt anna vis, Olaug Nilssen i det som for meg var fjorårets aller sterkaste lesaroppleving. Ho har sjølv forklart romanen «Tung tids tale» med eit sterkt behov for å ytre seg, for å formidle, men er også tydeleg på at den har ei politisk hensikt. Det er kanskje det siste som gjer at få har reagert på skildringane av røynda, til trass for utleveringa av personar og situasjonar – ikkje minst sonen.

Familiehemmelegheiter, personkarakteristikkar og lovbrot. Kva om nokon gjer alvor av å avsløre forretningshemmelegheiter eller statshemmelegheiter i romans form?

Dei færraste trur på regulering av dette feltet i lovs form. Først og fremst fordi ytringsfridomen skal vere vid. Det finst ei rekke situasjonar der det er rett å utgje litteratur som avslører hemmelegheiter og andre menneske. Det er ikkje eit problem, men ein styrke ved litteraturen, at den kan bryte grenser, skape debatt og grave seg ned i det som er vanskeleg – privat, eller offentleg.

Samstundes gjeld ikkje ein anna moral, eller eit anna personleg ansvar, for ein skjønnlitterær forfattar enn andre i samfunnet. Den etiske standarden den enkelte bør kjenne overfor medmenneske og samfunn kan etter mitt syn ikkje opphevast ved eit trylleslag kalla «roman». Vi må alle stå for det vi gjer. Det igjen legg eit ansvar på dei som redigerer og gjer ut romanar.

Mange har observert at strenge grenser mellom ulike typar tekstar er i ferd med å viskast ut. Mellom sakprosa og roman. Mellom nyhendeartikkel, feature, langlesing på nett, tidsskrift og bok. Ein del av denne prosessen er at bitar av røynda trenger seg sterkare inn i den tradisjonelle romanen. Ein romans kraft til sverte ein person eller avsløre ein hemmelegheit kan vere like stor som ein artikkel i VG.

I media (og i forskinga) har ein utstyrt seg med regelverk og institusjonar for å ta det særlege ansvaret ein har overfor fakta og enkeltmenneske. Ikkje for å sette grenser for ytringsfridom, men for å sikre kvalitet og dokumentasjon og plassere ansvaret. Det har også gitt institusjonar der ein kan diskutere reelle dilemma.

Litteraturen er fundamentalt ulik alle andre felt, og kan ikkje kopiere desse. Men sjølv om forlaga arbeider seriøst med desse spørsmåla, trur eg det er litt å gå på.

For høyrer desse vurderingane heime berre på innsida av forlaget, hjå redaktør og forfattar, eller også i etterprøvbare køyrereglar og vurderingar? Bør forlaga kunne dokumentere sine interne vurderingar? Finst det gode nok arenaar for å diskutere dilemma, og sette ein standard, i bransjen?

Eg trur bransjen burde sjå på kollektive tiltak som kan trygge kvalitet og personvern, og fungere som rettleiing og støtte til den enkelte redaktør. For ansvaret vil alltid først og fremst ligge hos den enkelte forfattar og redaktør.

I mellomtida; la oss håpe at korkje Erna Solberg eller andre x-politikarar følgjer mitt døme.

Mer fra: Debatt