behandling: Kronikkforfatterne tar til orde for bedre brukermedvirkning i behandlingen av rusavhengige. 	ILLUSTRASJONSFOTO: SARA JOHANNESSEN/ NTB SCANPIX

behandling: Kronikkforfatterne tar til orde for bedre brukermedvirkning i behandlingen av rusavhengige. ILLUSTRASJONSFOTO: SARA JOHANNESSEN/ NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

05-03-2018

Å bli hørt på veien til rusfrihet

Pasienten selv må mene noe om hvilken hjelp som passer dem. Hvis ikke pasienten involveres i pakkeforløpenes stoppunkter, vil det være kokken som vurderer egen meny.

To store svakheter i norsk rusbehandling er mangel på sammenheng mellom tjenestene og på brukermedvirkning. Nå gir innføringen av pakkeforløp oss en sjanse til å sikre at forløpene blir mindre preget av brudd. Men hva med brukerens stemme: Vil standardiserte pakkeforløp svekke den ytterligere, eller kan brukere bli selve motoren i pakkeforløpet?

For tiden pågår arbeidet med å lage nasjonale, normerende forløp for utredning og behandling av tverrfaglig spesialisert ruslidelse (TSB) etter mønster fra kreftfeltet. Et mål er at pasienten skal oppleve et sammenhengende og koordinert pasientforløp. I pakkeforløp får pasientene vite hva som skal skje når i behandlingen, og de får en kontaktperson som følger dem opp.

Ifølge helseministerens sykehustale for 2018 skal pakkeforløp innebære «å legge opp et løp sammen med pasienten, der man tar utgangspunkt i pasientens ønsker og mål. Det er lagt opp til evaluering underveis i behandlingen. Blir milepæler nådd? Hvordan opplever pasientene behandlingen? Får de rask nok hjelp?»

I utkastet til pakkeforløp for TSB foreslår Helsedirektoratet å etablere slike stopp- og evalueringspunkter ved veiskiller i behandlingen, for eksempel ved overgangen mellom utredning og behandling eller mellom behandling og oppfølging i kommunen. Ved hvert av disse stopp-punktene skal fastleger og samarbeidsparter få tilbakemelding om gangen i løpet. Hvordan stopp- og evalueringspunkt skal omsettes i praksis er foreløpig nokså vagt formulert i utkastet. For at helseministerens ord skal bli realitet, bør vi etter vårt syn ha helt konkrete krav til hvordan pasientene skal sikres medvirkning i milepæler.

Gjennom et nasjonalt prosjekt har vi erfaring med milepælsmøter i behandling. Det er møter som arrangeres jevnlig mellom pasient, eventuelle pårørende og hans behandlerteam, ledet av en som ikke selv er involvert fra før. Hensikten med møtet er å forsikre oss om at pasient og behandler er «on track», og at alle sikres lik mulighet til å mene noe: Har behandlere og pasient de samme målene? Hva med fremdriften mot disse målene? Oppleves behandlingen nyttig? Hvis ikke; hvordan kan vi hente oss inn eller tenke annerledes?

Foreløpig er verktøyet prøvd ut ved én rusbehandlingsenhet i Oslo. Noen av pasientene som deltok da vi arrangerte i de første milepælsmøtene, var først skeptiske og usikre: Var det de selv som skulle evalueres eller var det behandlingen? Hvor ærlige tilbakemeldinger kunne de gi? Kunne de være åpne om både styrker og svakheter ved tilbudet? Å være i behandling er en spesielt sårbar situasjon, der du kan føle deg avhengig av behandlernes goodwill og der maktforholdet kan oppleves som skjevt. Ved at vi brukte metoder som bidro til å stille partene likt i dialogen, opplevde likevel brukerne å bli hørt og tatt på alvor. I løpet av utprøvingen gikk andelen pasienter som droppet ut av behandlingen ned.

Det er ikke gjort med et pennestrøk at mennesker som har ruset seg lenge, settes i hovedsetet for å evaluere sin egen behandling. De som skal legge til rette for gode stopp-punkter må være dette bevisst og bruke metoder for å sikre likeverdig dialog. For eksempel kan pasienten oppfordres til å ta med seg en pårørende, tillitsperson eller likeperson som støttespiller under stopp- og evalueringspunkter. Det viktigste er en felles erkjennelse av at alle stemmer er like viktige i samspillet mellom mange aktører som behandling består av.

Pasienten selv må mene noe om hvilken hjelp som passer dem. Hvis ikke pasienten involveres i pakkeforløpenes stoppunkter, vil det være kokken som vurderer egen meny, og vi ender med at pakkeforløpet blir en unødvendig byråkratisering uten effekt.

Avbrudd i behandling forekommer mye oftere i rus- enn i kreftbehandling. De kan utgjøre en helserisiko for den det gjelder, ved siden av at en avbrutt behandling er tap av investerte helsekroner. Forskningen sier at risiko for å droppe ut er mindre forbundet med pasientens motivasjon, hvilket rusmiddel han eller hun bruker, utdanningsnivå eller sivile status, enn med hvordan hver enkelt av oss som terapeuter og behandlingsmiljøer møter pasientene.

I rusfeltet har vi god brukermedvirkning både på politisk nivå og gjennom brukerråd og -utvalg i behandlingsenhetene. Ved å sikre god og systematisk brukermedvirkning i stopp- og evalueringspunktene i pakkeforløpene, kan vi øke brukermedvirkning for den enkelte, forebygge avbrudd i og forbedre kvaliteten i behandlingen. Å bli hørt er noe mange rusavhengige ikke er vant til. I seg selv gir det styrke til å komme videre.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!