Debatt

Ørnen har landet – igjen

Dette valget skulle være umulig å tape for Ap. Men de klarte det.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da stemmene var talt opp og Venstre hadde klart å slepe seg over sperregrensen natt til i går, var det klart: Det blir fire nye år med Erna som statsminister. I alle fall ett år. På Arbeiderpartiets valgvake i Folkets Hus håpet mange at KrF kan komme som en reddende engel, så å si, og felle en Solberg-regjering en gang til neste år. Kanskje Jonas kan stige til himmels da?

En ting er uansett sikkert: Med dette tapet har Jonas Gahr Støre gått på et av de aller største politiske nederlagene i moderne norsk politisk historie. Arbeiderpartiets gullgutt og supermann tapte valgkampen – og valget. En oppslutning på 40 prosent og et nakketak på en svekket og upopulær blå og mørkeblå regjering ble snudd til et nederlag som vi må tilbake til katastrofevalget i 2001 for å matche.

«Etappe én er gjort. Det følger nye, større etapper», sa Støre da han ankom Aps valgvake. Men de etappene vil være preget av motbakke, bakglatte ski og for korte staver. Ikke minst for Støre selv. En gryende lederdebatt er allerede i gang. Det mangler i alle fall ikke på forsøk på å skape persondrama. I VG snakkes det om at «nå blir det et skikkelig gjørmebad i Ap», uten at et er så lett å se hva påstanden konkret bygger på. Dagbladet har klart å grave fram hele to fullstendig perifere såkalte valgforskere som sier de «tror» det blir lederkamp og forsøk på å kaste Støre nå. Det hele virker litt tynt. Det er mange gode grunner til at en slik strid ikke kommer til å ta av, i alle fall ikke foreløpig.

Ikke la det være noen tvil: Det er Aps skyld, og Aps skyld alene, at det ikke ble regjeringsskifte. De andre partiene på venstresiden innfridde. Rødt og MDG gikk fram. SV og Senterpartiet gikk voldsomt fram og har begge gjennomført formidable valgkamper. De er dette valgets klare vinnere. Det er en skjebnens ironi at mens Ap har løpt etter KrF og Venstre med flørtende invitasjoner, er det deres to gamle rødgrønne kamerater som har vokst seg store blant velgerne. Det er også interessant at velgerne går til venstre i hovedstaden. Oslo er blitt rødere etter å ha blitt styrt i to år av et Ap som samarbeider med SV, Rødt og MDG. Kanskje det ikke er så skummelt å lene seg mot venstre, likevel?

På Aps valgvake solgte man Bollinger champagne til litt under tusenlappen i baren. Det skulle vise seg å bli en av tidenes dårligste forretningsideer. Det så ikke ut til at én eneste av flaskene ble omsatt. De rørte dem ei, som det heter. Det som derimot fløt i strie strømmer, bortsett fra bitre tårer, var teoriene om hva som gikk galt. Var det drittpakkene om Støres private økonomiske forhold? Var det ikke litt påfallende at de verste lekkasjene om Støre hadde piplet ut fra et samarbeidsprosjekt med Stein Erik Hagen, som jo støtter Høyre med store pengebeløp? Var det løftet om skatteøkninger? Flørten med KrF og Venstre? Mangelen på god opposisjonspolitikk og hangen til kompromisser og forlik? Insisteringen på at ledighet skulle være den store saken? Fraværet av en stor reform? Manglende evne til å forstå samtiden? Det som er helt sikkert, er at når fallet er så stygt som dette, er det ikke på grunn av én enkelt faktor. Da har fryktelig mye gått fryktelig galt, fryktelig fort.

Det er vanskelig å se hvem som i skal overta dersom Støre påføres et nådestøt. Nestleder Trond Giske er arkitekten bak taktikken som førte til tapet. Hadia Tajik har ledet arbeidet med programmet som velgerne ikke ville ha. Men kanskje aller viktigst: Om få måneder kan det godt hende at de punktene som nå brukes til å forklare at Jonas Gahr Støre er en mislykket partileder og en fiasko som statsministerkandidat, kan brukes til det stikk motsatte, nemlig å forklare at han er en genial taktiker.

I det nye Stortinget har Arbeiderpartiet flertall sammen med SV, Sp og KrF – på nippet. De får 86 mandater. Det er slett ikke utenkelig at KrF-leder Knut Arild Hareide kan forsvare et bytte av side når det samtidig betyr at han holder Rødt og Bjørnar Moxnes utenfor politisk innflytelse. Da vil han kunne selge inn at han sikrer et Norge der ingen av ytterpunktene – verken Frp eller Rødt – får noe de skulle sagt. Og han vil lykkes i å dra Ap mot sentrum selv om venstresiden styrket seg kraftig i valget. Det er ingen liten gevinst for et presset sentrumsparti. Men det kan bare skje dersom KrF våger å vende ryggen til Høyre. Og bare hvis SV og KrF klarer å samarbeide på et eller annet vis.

Fra KrFs ståsted vil en slik snuoperasjon sannsynligvis være avhengig av at det er Støre som leder Arbeiderpartiet. Han nyter tillit blant de troende. Kristen-flørten som bidro til Aps valgnederlag, kan dermed paradoksalt nok bli redningen når regjeringsmakta skal jages seinere i perioden. Lykkes Støre med det, kan han komme til å kopiere sin tidligere sjef, Gro Harlem Brundtland. Hun tapte sitt første valg i 1981 og hun tapte igjen i 1985. Men så grep hun makten – kontant og uten å nøle – på en krise i 1986. Hun beholdt den i ti nesten sammenhengende år, nettopp gjennom å samarbeide med både SV og sentrum.

Mulighetene er der for at Støres utsagn valgnatta om at «vi kommer tilbake» kan bli sant lenge før neste valg. Men klarer Erna Solberg å sitte helt fram til 2021, er det lite sannsynlig at Aps statsministerkandidat kommer til å være den da 61 år gamle Jonas Gahr Støre.

Mer fra: Debatt