Det er den tida av året da man skal se seg tilbake over skuldra og vurdere året som ligger bak oss. 2017. Det er ikke menneskehetens stolteste. Ikke dette året heller.
– Klokkeklar toer, svarte jeg uten å tenke meg for mye om da tekstmeldingen tikket inn fjerde juledag. Da hadde gleden og forventningen før jul blitt erstattet med iskald realisme. Jula der framme holdt oss oppe gjennom travle høstmåneder, men i romjula er tomheten der og gnager. Virkeligheten var tilbake som en influensa.
Hun kastet en treer tilbake, firer første halvår, toer det andre. Svak treer, var dommen fra Torshov. Jeg argumenterte med at Trump alene gir to på skalaen. Hun svarte at Trump måtte holdes utenfor, at terningkastet var personlig. Men det er ikke mulig for meg å skille Verden fra det private livet. Det går ikke. Kan man ha det bra i eget liv og samtidig vite at verden slik vi kjenner den sakte, men sikkert dekonstrueres som ledd i en forkrøpla innfallspolitikk der målet er å bryte ned og ikke bygge opp? Nei, ikke med to unger. 2017 var en toer. Og et år jeg er glad for å kunne vinke farvel til.
Det er ikke så mange av årene, som i stadig heftigere tempo feier forbi, som man faktisk husker eller klarer å skjelne fra de andre. Jeg føler at 80-, 90 og 00-tall gikk i ett, i en lang opptur. Stadig mer fartsblinde ble vi. Velstand opp, farer ned. Historiens vekt var utrolig gunstig for oss. Menn organiserer gjerne årene ut ifra VM i fotball, med det som rettesnor klarer vi å dele opp årene i pene små klaser på fire. Men utover 2010, 2006, VM i Brasil 1950, Argentina 1974, Spania i 1982 og så videre, er år gjerne en grå masse. Jeg husker jo farmora mi som snakka om sommeren 1947 og vinteren ditt og våren datt. Og Krigen, selvsagt. Det store før og etter.
2017 var ille. Men vi kan allerede si at det var verre før. For 2016 var verre. Mye verre. En ener på terningen. Trump og Brexit. Og kanskje kom tidsskillet allerede i 2011, med Utøya og det absolutte farvel til uskylden. For kanskje var ikke 2017 så ille likevel. Til tross for Russland og Kina og atomvåpen og galopperende forskjeller og klimakrise. Høyrekreftene i Europa gikk jo på en perlerad av nederlag i valg, Theresa May satte geværet på foten og trakk av i England og inviterte venstresiden tilbake og reddet med det kanskje et Europa med Storbritannia. I Trumps USA er mye galt, men den politiske vinden har snudd, demokratene reiser seg, vinner valg og vi kan alle si at vi har overlevd ett år med Trumps galskap. Vi kan krysse ut ett år av fire. Og kanskje, men bare kanskje, er Trump om nok ett år lame duck, en president uten flertall i Kongressen. En mann hvis makt er begrenset. Kanskje sto vi han av, og kanskje var 2017 et kontrapunkt.
2017 var i hvert fall et kontrapunkt, et punktum, for noen årtusener med mannssjåvinisme. Hit, men ikke lenger. Nok var nok. På tampen av året kom #metoo ut av det blå og feide Trump til side. Progressive, rettferdighetssøkende krefter vant jo da 2017. Året vil ikke huskes for Trumps reaksjonære sprøyt, han vil forsvinne i historiens tåke hvis alt går som det skal. Jentebrølet vil stå igjen. Nei, 2017 var ingen toer. Det var en firer. Hvis 2016 var 1942, var 2017 kanskje 1944.
Og da blir 2018 kanskje 1945. Med fred, fremtidstro og muligheter for å bygge opp på nytt. La oss håpe.