Ved inngangen til sommerferien la regjeringen fram et forslag om å skjerpe kontrollen med finansiering av de politiske partiene. Tidligere har de vært nødt til å innrapportere en gang i året hvem de mottar økonomisk støtte fra. Nå foreslår regjeringen at pengegaver over 10.000 kroner skal innrapporteres løpende, med siste frist fredag før valgkampen.
Det er et klokt forslag. Det er en selvsagt del av demokratiet å kunne vite hvordan de politiske partiene finansieres og hvem de mottar gaver fra. Det burde også være en selvsagt ting å vite hvem som finansierer valgkampen, og å kunne få slik informasjon fortløpende. Men slik tenker åpenbart ikke alle. Forslaget har fått enkelte til å se rødt, for ikke å si blått.
Som Dagsavisen skrev i går møter forslaget motbør fra både Høyre og Fremskrittspartiet. Begge partiene er riktignok for at allmennheten skal ha innsyn i partifinansieringen, men de er altså mot den foreslåtte skjerpingen. Begrunnelsen er at det vil føre fokus vekk fra det de selv ønsker.
«Vi synes ikke det er det viktigste valgkamptemaet. Vi vil heller ha fokus på politikken», sier Frp-nestleder Per Arne Olsen. En lignende argumentasjon presenteres av Høyres generalsekretær Lars Arne Ryssdal. Dette er ærlig talt en besynderlig argumentasjon. Hvem de politiske partiene får støtte fra handler i aller høyeste grad om politikk.
«Hvis det er ting velgerne vil reagere på så er det like relevant om det kommer 1. oktober som om det kommer 10. september,» hevder Ryssdal. Det er vi uenige i. Dette handler om grunnleggende innsikt i forhold som kan ha betydning for politiske beslutninger. Informasjonen burde selvsagt være tilgjengelig når som helst. Ikke minst i en valgkamp. Selv om noen synes det er ubehagelig.