Hvis man har lest norske aviser vil man kunne forledes til å tro at det viktigste som har skjedd i Tyrkia og Russland de siste ukene, er drapet på den saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi i Istanbul og at Putin (og Trump) fikler med atomknappene igjen. Og dette er skummelt nok. For eksempel drev Putin gjøn med USAs riksvåpen i et møte med sikkerhetsrådgiver John Bolton i Kremlin tirsdag og lurte på om ørnen hadde spist alle olivenene fra kvisten (fred), slik at det bare var pilene igjen (krig). Fornærmelser har startet kriger før.
Men disse hendelsene forandrer ikke det store bildet. En konflikt som derimot har historisk sus, har fått langt mindre oppmerksomhet. Bli med en svipptur til Kiev: I 1992 forsøkte deler av den ortodokse kirka i Ukraina å bryte ut av den russisk-ortodokse kirkas favn og bli selvstendig, som de facto betyr at de i stedet anerkjenner det greske patriarkatet i Istanbul (Konstantinopel, ifølge grekerne) som den første blant likemenn. De ville altså bytte side. Fra høyre til venstre, om man vil.
Medvind: Hareide ble lørdagens vinner
11. oktober godkjente patriark Bartolomeus «søknaden», og dermed annullerte han vedtaket fra 1686 om at kirka i Ukraina er del av patriarkatet i Moskva. Bartolomeus er en innflytelsesrik kar, som overhode for verdens 300 millioner ortodokse kristne, så når han ikke sitter stille i båten, får det store ringvirkninger. Hør bare hvor glad Ukrainas president ble: Dette, mente Petro Porosjenkjo, var «det godes seier over det onde, lysets seier over mørket». I samme slengen kalte han Putin og hans sammensvorne for «demoner». Altså en slags djevel.
Putin samlet straks sitt sikkerhetsråd til hastemøte og lovet at Russland skal forsvare sine interesser med nebb og klør. Russlands utenriksminister kalte beslutningen «en provokasjon», og mente amerikanerne sto bak.
USAs utenriksminister Mike Pompeo har støttet den ukrainske kirkas rett til selvstendighet og har indirekte bedt Putin om å holde klørne av fatet. Ukraina er, som vi veit, et sårt punkt for både Russland og USA etter Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014.
Den russisk-ortodokse kirka har brutt all kontakt med Bartolomeus, og patriark Kirill beskylder patriark Bartolomeus for å være skismatisk. Det er å banne i kjerka. Religion er egentlig bare en lang historie om skismaer (gresk for oppsplitting/kløft), men Det store skismaet fant sted i 1054, da kirken ble delt i en østlig, ortodoks fløy i Konstantinopel/Istanbul og en vestlig, katolsk fløy i Vatikanet/Roma.
Det var ikke en enkelthendelse som førte til splittelsen, men mange små uenigheter som utviklet seg over tid etter at Konstantinopel ble romersk hovedstad i 330, blant annet om man skulle bruke syret eller usyret brød til nattverden. Når ordet «historisk» i disse dager brukes om KrFs linjevalg, er det nokså blekt sammenlignet med den eksistensielle krisa den ortodokse kirka står overfor.
Minda Holm: Familien i internasjonal politikk
Liten tue kan velte stort lass, som Knut Arild Hareide sier mye om dagen. Slik er det i Roma, Istanbul og Moskva også. Konflikten innad i den ortodokse kirka og mellom den katolske og den ortodokse kirka, er en stillingskrig. Hvis den ene får mer makt, betyr det at den andre får mindre. Og det skal ekstremt lite til for at gamle sår begynner å verke igjen. Den ortodokse kirka er fortsatt sint for at paven bestilte korstogene for 800 år siden, og blant annet angrep Konstantinopel. I 2001 ba paven om unnskyldning for oppstyret under et besøk til Hellas, men han ble fortsatt kalt «det groteske tohornede monstret fra Roma», altså en slags djevel. Han overrakk for øvrig en olivenkvist som gave da han ba om tilgivelse.
Den første gang patriarken i Moskva og paven i Roma møttes siden splittelsen i 1054, var for to år siden, på Cuba. Snakk om å være langsint. Den første gangen paven i Roma og patriarken i Konstantinopel møttes ansikt til ansikt siden 1438, var i 1964 – på Oljeberget i Jerusalem, oppkalt etter oliventrærne som vokser der. Så det eneste disse folka egentlig er enige om, er at oliven er bra, mens brød er bråk.
Tro er en av de viktigste bestanddelene i menneskers liv – i går, i dag og i morgen. Det er også tidvis beinhard realpolitikk. Har man makt over kirka, i hvert fall i land som Italia, Hellas, Tyrkia og Russland, har man makt over folket. Den russisk ortodokse patriarken har for eksempel kalt Putins regime «et Guds mirakel», så der i gården er verdslig og åndelig makt ett og det samme. Men så mye som en tredjedel av den russiske patriarkens menighet befinner seg i Ukraina. Når patriarken svekkes, svekkes Putin.
Det finnes rundt 300 millioner ortodokse kristne i verden og 1,3 milliarder katolikker, så for dem vil denne maktkampen få store konsekvenser på lang og kort sikt. Den som lever om tusen år vil få se hvordan det ender. Kanskje.
Stian Bromark er redaktør i Agenda Magasin/Res Publica forlag