Verdenskjent hermetikk fra Moss

Av Paul Norberg, tildigere redaktør i Moss Dagblad

De to polfarerne møtte personlig opp på fabrikken for å plukke ut den maten som passet best til sine reiser.
Fridtjof Nansen var mest nøktern, og ville kun ha såkalt fornuftig mat: erter, kjøtt, flesk og fårikål. Roald Amundsen ville også ha med dessert, og bestyrer Anne Johnsen komponerte derfor en egen dessertpudding til Roald Amundsen.

Pemmikan for mennesker og hunder

Thornes Preserving utviklet også en spesiell pemmikan for polferdene. En versjon for mennesker og én for hunder. Menneskevarianten besto av tørkede poteter, tørkede erter, havregryn, og tørket kjøtt. Dette ble smeltet sammen med margfett og deretter krydret.
Det var for øvrig nok en berømt oppdagelsesreisende som fikk sin mat fra Thornes hermetikkfabrikk: Carl Lumholts. Han dro til varmere strøk, og er derfor ikke blitt like kjent i Norge som polfarerne. Men i nesten 40 år utforsket han jungler og ørkenstrøk i Australia, Mexico og Borneo. Han ble internasjonalt anerkjent som naturviter, etnograf, forfatter, foredragsholder og fotograf, og var spesielt opptatt av den australske urbefolkningens levemåte. I 1991 fikk Carl Lumholtz en nasjonalpark oppkalt etter seg ved Herbert River i Queensland, Australia. Dette var mannen som oppsøkte Thornes Preserving i Moss, og han bestilte kun små porsjoner med mat; i motsetning til Nansen og Amundsen.

Fast leverandør til hæren og marinen

Christian August Thorne (født i 1810) var en pioner i norsk hermetikkindustri. Han kom fra Drammen, og det var her han startet opp sitt bedriftseventyr. Det begynte med en egen kjøpmannsforretning 1834. Fra 1841 begynte han å eksperimentere med hermetisering, sammen med sin kone Eline Holst. Hermetiseringsteknikken var utviklet i Frankrike, men de franske fabrikantene var lite villige til å dele kunnskapen og teknologien med potensielt konkurrerende fabrikanter. Thorne prøvde seg derfor fram på egen hånd, noe som tok tid.
Men i 1862 fikk Thorne sin første utmerkelse for hermetikkvarer på en internasjonal utstilling i London. I årene som fulgte, høstet han ytterligere 25 medaljer på industriutstillinger rundt i verden. Kommersielt fikk firmaet et stort løft 1864, da norske militære styrker ble mobilisert som følge av den dansk-tyske krig. Hæren bestilte da et større parti hermetikk fra Thorne. Etter dette ble han fast leverandør til hæren og marinen, ved siden av handelsflåten.

"Sardines d'anchois"

Thorne flyttet fabrikken sin fra Drammen til Moss i 1864. Årsaken var tilgang til bedre råvarer på østsiden av Kristianiafjorden (Oslofjorden), særlig når det gjaldt fisk. Et viktig produkt etter flyttingen til Moss, var ansjos. Brisling, ble fisket nord for Jeløy, hvor det lokale navnet Thornefisket fortsatt vitner om denne virksomheten. Brislingen ble røkt og lagt ned som "Sardines d'anchois", en etterligning av sardiner fra Frankrike.
Moss lå kommunikasjonsmessig mer sentralt enn Drammen. Fra Moss var det lett å frakte varer til store deler av Sør-Norge og til utlandet. Chr. Aug. Thorne eksporterte deler av produksjonen. Enkelte av firmaets store markeder lå i nærheten av Moss. Forsvaret var en stor kunde, og det var kort vei til marinens hovedbase Karljohansvern i Horten.
Med Moss som base fra 1864 vant Thorne internasjonalt ry for kvalitetsvarer, som hermetiske grønnsaker, kjøtt og brisling. Flyttingen til Moss medførte overgang til en mer gjennomført maskinell produksjon. I Drammen hadde det meste blitt gjort for hånd. En ny fordampingsmetode ble innført fra 1878, etter hvert ble det også tatt i bruk nye teknikker for fremstilling av hermetikkbokser.

Betydelig kvinnearbeidsplass

Da han startet bedriften i Moss, hadde han ansatt to arbeidere og et par visergutter. Men det tok ikke lang tid før han måtte utvide, og da ble hermetikkfabrikken en betydelig kvinnearbeidsplass i byen. Thorne utvidet kontinuerlig produktene sine, særlig innen kjøtt. Ved sidene av tradisjonelt kjøtt av storfe og svin, begynte han med hermetisering av ryper, skogshønsefuglen jerpe, ål og laks. I tillegg ble det produsert både saft og syltetøy på boks. Alt arbeid i Moss foregikk i lokalene i Storgata. Kjøttet ble partert i kjelleren, løftet opp til kjøkkenet, der to husjomfruer stekte og viderebehandlet det. I kjelleren var det også to store bryggepanner som ble brukt til suppekoking. På et rom ved siden av kjøkkenet var laget plass til deltidsansatte ungjenter og noen voksne kvinner som pillet erter for hånd.

Konkurrent i nabobygget

Christian August Thorne døde i 1886. De første årene etter hans død drev svigersønnen Carl Thorne fabrikken, sammen med sin sønn. Da ble det satt opp en ny fabrikkbygning på en av nabotomtene mi Storgata, med lager, røykeri og boliger. Dette ble tatt i bruk i 1887. Selskapet ble omgjort til aksjeselskap 1897, med Hans Andreas Gutzeit som disponent.
I 1881 fikk Chr. Aug. Thornes Preserving konkurranse fra Moss Preserving. Den nye bedriften etablerte seg i nabobygget til Chr. Aug. Thorne. Den nyetablerte bedriften hadde omtrent det samme produktspekter som Thorne, og varene holdt høy kvalitet. Moss Preserving fikk bronsemedalje ved en utstilling i Christiania i 1883, sølvmedalje på en utstilling i London og avanserte til gull på en Antwerpen-utstilling i 1885.

"... hvori optat Moss Preserving"

De to fabrikkene var med på å knytte lokale bønder og fiskere nærmere byen, og begge skapte mange arbeidsplasser. Ved århundreskiftet var det omkring 25 ansatte i hver av de to bedriftene. 1932 ble Chr. Aug. Thornes Preserving slått sammen med nabobedriften, Moss Preserving. Eller som det het i reklamen for Thornes hermetikkprodukter: "Chr. Aug. Thorne, hvori optat Moss Preserving". Det nye selskapet holdt det gående helt til 1970, da det gikk konkurs.

Kilder:
Store Norske Leksikon
Nils Johan Ringdal: Moss bys historie, bind 3.
Moss byleksikon
Wikipedia