Nyheter

Thorne – en politisk stridsmann

En høstdag i 1961 sto jeg sammen med en haug med mossinger og ventet på at brua fra Thorneløkka til kanalbrua skulle åpnes, den velkjente Rådhusbrua. Da klarsignalet ble gitt, stormet alle over brua til jubel, korpsmusikk og fyrverkeri.

Bilde 1 av 3

Av: Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

(Denne byhistorieteksten ble publisert første gang i mars 2016)

Det var stor stas å være blant dem som krysset brua den første dagen den var åpen, og i ettertid har jeg forstått at også ordfører Emil Andersen felte en liten tåre. Det var nemlig han som sto for den offisielle åpningen. Datoen var 4. november 1961.

Før byggingen av den nye brua, ble mange kjente bygninger, butikker og kafeer revet i området ved Jeløygata. Her kan nevnes Kanalkafeen, Trygve Nilsens Skipshandel, brødrene Rummelhoff bok- og papirhandel, kleshandler Bratt med sine stoffer, Karen Ledsaaks godtebutikk og Promenadekafeen. det var Betongbygg A/S fra Kristiansand hadde byggearbeidet, og arkitekt var Ivar Grove fra Oslo.

Vi som vokste opp i Værlegata hadde et nært forhold til Thorneløkka og områdene i nærheten. Vi brukte plenen utenfor rådhuset som fotballbane, og det var vanlig å rusle opp Værlegata, ta til venstre inn i Thorneløkkvegen, og ende opp på selve Thorneløkka, hvor vi møtte motstanderlagene. Thorneløkkvegen var lite trafikkert, og på vårparten var det vanlig å stille seg midt i grusveien for å «kaste på stikka». Det skjedde ofte rett utenfor presteboligen, som var fast bosted for sognepresten.

For dem som ikke er kjent med uttrykket «kaste på stikka», så var dette et pengespill. Vi tegnet en strek i grusen, stilte oss opp et visst antall meter unna, og det var om å gjøre å kaste den tidens femøringer (også kalt «kumlokk») nærmest mulig streken. Femøringene som ikke kom nærmest, havnet i potten. Og til slutt sto det igjen en vinner, som valgte «kron» eller «mynt». Potten ble kastet i været, og vinneren håvet inn et stort antall femøringer. Så gikk potten på omgang, og de som kastet dårligst gikk som regel med tap. Dette var et velkjent fenomen i de fleste områder i byen. Men vi brukte Thorneløkkvegen. Som for øvrig sto i sterk kontrast til Værlegata, som var et typisk arbeidsstrøk. Thorneløkkvegen hadde store, staselige hus, med fine frukthager. Der bodde det prester, advokater, forretningsfolk og håndverkermestere. Dette var et såkalt «fint strøk» i byen, med attraktive boliger.

Men hvem er denne veien oppkalt etter? Ifølge gatenavnguru Alf Herland, var det Johan Thorne som var opphavet. Han oppførte bygningen «Breidablikk» på løkka, det som senere skulle bli byens rådhus.

Ifølge Norsk biografisk leksikon var Johan Thorne var en styrtrik forretningsmann, stortingsrepresentant og statsråd i 1880- og 1890-årene. Han var fanebærer for det ytterste Høyre i opposisjon til Emil Stangs ledelse av partiet.

Det er kanskje et lite paradoks at hans oldebarn, forfatteren Jon Michelet fra Larkollen, er godt plassert på den andre siden av den politiske skalaen. Men de to slektningene hadde et klart fellestrekk; begge var svært opptatt av lokalmiljøet i Moss og omegn.

Johan Thorne tilhørte opprinnelig en av Drammens fremste kjøpmannsfamilier. Etter noen år på Drammens latinskole drog han først til sjøs. Sammen med to venner startet han en trelasthandel nær Sarpsborg. Da var han 21 år gammel. Da dette kompaniskapet ble oppløst 1869, flyttet Thorne til Moss og etablerte sitt eget rederi og trelastfirma før han i noen år var medinnehaver i sin svogers store sagbruks- og trelastfirma M. Peterson & Søn. Han ble utløst fra dette selskapet i 1878, da han overtok rederidelen av virksomheten og dessuten kjøpte flere skogeiendommer. Han var aktiv på mange områder i Moss, og var blant annet sterkt delaktig i arbeidet med å senkning av Vansjø. Som ordfører i Moss 1881–89 gjorde han en stor innsats for utviklingen av byens næringsliv.

1883 ble Thorne valgt inn på Stortinget. Som en selvbevisst, handlingsrettet og viljesterk forretningsmann hadde han imidlertid liten sans for kompromisser og politiske diplomati. Mens Emil Stang beveget seg fra høyre mot sentrum, gikk Thorne den motsatte vei. Trolig gjennom sin bror, en av kong Oscars kammerherrer, kom han i et tillitsforhold til kongen. At han gikk inn som sjef for Indredepartementet da Stang dannet regjering 1889, skyldtes kongelig påtrykk.

Ved valget 1891 stilte Thorne ikke til gjenvalg. Han hadde året før kjøpt herregården Evje i Rygge, hvor han fikk spillerom for sin sterke interesse for landbruk. I ti år var han også preses i Selskapet for Norges Vel (1896–1906).

Snart var han imidlertid tilbake i politikken igjen. Han var i sterk opposisjon til Emil Stang, og forberedte seg på å overta statsministestolen. Han hadde til og med gjort klar en egen ministerlister. Men Emil Stang sto for sterkt i partiet, og Thorne måtte gi seg. Han ble likevel på nytt sjef for Indredepartementet, men allerede etter tre måneder søkte han om avskjed. Kong Oscar fikk overtalt ham til å trekke søknaden, men snart ble han viklet inn i en ny strid. Og i mars 1894 tok Thorne avskjed, full av bitterhet og forakt for «Emil Stang og hans Kreaturer».

I 1903 lot han seg igjen velge til Stortinget, og da Francis Hagerup dannet regjering, ble Thorne hans etterfølger som president i Stortinget sammen med Carl Berner. Som stortingspresident spilte han en forholdsvis tilbaketrukket rolle. Også dette tok han konsekvensen av: Han avslo 1912 et tilbud om storkors av St. Olavs Orden, som han var blitt utnevnt til ridder av 1889 og til kommandør av 1893. Han var også kommandør av den svenske Nordstjärneorden. Johan Thorne døde 18. mai 1920.

Kilder:

Alf Herland: «Gatenavn i Moss»

Nils Johan Ringdal: «Moss bys historie, bind III.

Norsk biografisk leksikon.

I mars 1894 tok Thorne avskjed, full av bitterhet og forakt for «Emil Stang og hans Kreaturer».

Mer fra Dagsavisen