Stor barnedødelighet i Moss

Av: Ole Peder Kjeldstadli

Barnearbeid var vanlig, og mange barn jobbet på natta og gikk på skole på dagtid.

Når fedrene var arbeidsledige måtte mødrene og barna slite ekstra hardt. For de barna som også gikk på skole ble det ekstra lange dager. Mange barn arbeidet om natta og gikk på skole om dagen. Arbeidsøktene kunne vare ti-tolv timer og skoledagen var åtte timer. Barnedødeligheten var stor, og sykdom herjet. Antall fattige var betydelig i Moss.

Sunnhetsloven oppfordret til å inkludere kvinner om kommisjonsarbeidet, men sunnhetskommisjonen i Moss fikk ikke dette til. Første leder ble distriktslegen fra Moss, Andreas Henrik Heiberg. Han satt til 1880. Sunnhetskommisjonen fattet tidlig interesse for at gatene skulle holdes rene. Byens gater rundt 1860 beskrives slik: Man vandret ofte i søle til anklene. Enkelte gater var dessuten nærmest umulig å passere til fots på grunn av alt søppelet som fløt sammen med gjørma. Videre beskrives det at mange huseiere feiet søppelet sitt sammen slik at det ble liggende som en ubehagelig overraskelse for dem som kom gående i mørket.

Sunnhetskommisjonen sto overfor en stor jobb med hvordan gatene skulle forbedres. Dette ble forsøkt løst med at mange nye rennesteiner ble etablert for å få unna avfallsvann. Men rennesteinene ble overfylt med avfall som ikke ble skylt videre eller feid vekk.

Den 14. juni 1861 ble det fattet et vedtak som skulle regulere gjødselkjøring gjennom byens gater. For å informere innbyggerne kom denne nyheten på trykk i «Moss tilskuer» allerede samme dag. Vedtaket regulerte gjødselkjøringen gjennom byen mellom kl. 20.00 på kvelden og 06.00 om morgenen. Derved ville man få bukt med det største problemet som forårsaket vond lukt. Dertil ble gjødselkjørerne pålagt å kjøre gjødsel i tette solide kasser. Begrunnelsen var at kommisjonen anså stank som smittebærende (miasmetodeteoriene).

Vi vet at det ble kjørt mange lass med møkk gjennom byen hver dag. Det var mange binger og latriner som skulle tømmes, og derfor var det viktig at intet rant av lasset. Alt som forårsaket stank skulle fjernes, og det skulle hjelpe å utkjøring av møkk til en tid på døgnet da færrest mulig mennesker var i gatene. De offentlige områdene skulle skånes for stank, noe som altså viste at kommisjonen var opptatt av å ta vare på den enkeltes helse. Ingen skulle oppleve at de offentlige områdene var smittefarlige, og det skulle være trygt å oppholde seg i byens gater.

I 1864 vedtok kommisjonen egne forskrifter. Her het det at ingen fikk byggetillatelse uten samtykke fra sunnhetskommisjonen. Dette gjaldt alle bygg, våningshus, grisebinger, vannhus, stall, fjøs, og brønner. Dermed var sunnhetskommisjonen en viktig aktør ved byplanleggingen av Moss, selv om det da ikke var en ingeniør i kommisjonen. Det ble påbudt med vinduer i alle rom, og offentlige bygg skulle tilby urinsteder og vannhus. Gjødselbinger, fjøs og staller skulle plasseres slik at de var til mins sjenanse for så vel eier som for naboene. Beliggenheten for slike bygg måtte heller ikke forpeste soverom og spiskammers. Brønner var spesielt nevnt, og det var påbud om overbygg for at ikke lort og skitt skulle havne i drikkevannet.

Dette var krav som bidro til å øke sunnhetsnivået i Moss i årene fram mot 1900. Skipsfart, sjømenn og handel var imidlertid ikke regulert gjennom sunnhetslovverket. I denne perioden foregikk det moderniseringsprosesser og urbaniseringsprosesser der ny industri vokste fram i byene. I tillegg var det en befolkningsøkning. Sunnhetskommisjonen fikk stadig nye ansvarsområder i takt med denne utviklingen, og de iverksatte dermed tiltak for å regulere de nye områdene. Kommisjonen tok initiativ til å arbeide med det vi i dag kaller fabrikktilsyn, mattilsyn og barnevern.

I byfogd Sandbergs bok «Kjøbstaden Moss» kan vi lese at den 30. mars i 1875 ble det vedtatt å opprette en stilling som stadsingeniør. Som den aller første ble Carl Ludvig Stabell ansatt. Det ble ikke vedtatt noen instruks, men som Sandberg skriver: Hans «vesentligste funktioner ere»: Være branddirektør. Bestyrer av vannverket (ferdig 1876). Være bestyrer av gassverket. Være bestyrer av byens veivesen og kloakkvesen. Forestå samtlige arbeider ved kanalen og havnen. Forestå alle arbeider som måtte vedkomme kommunen. For eksempel ble han benyttet ved oppførelse av alle skolebygg. Og han var medlem av sunnhetskommisjonen. Han fikk stor betydning både for sunnhetskommisjonens virke og for Moss bys utvikling. Han var en sterk pådriver for blant annet byens vannverk, kloakkanlegg og skoler. I tillegg ryddet han opp i byens gater og monterte lykter. Hans engasjement bidro til å bedre den hygieniske tilstanden betraktelig.

Marianne Årviks master-oppgave gir et innblikk i en sunnhetskommisjons arbeid for å heve levestandarden, øke sunnhetsnivået og bekjempe sykdommer på lokalt nivå i Moss. Gjennom hele perioden hadde kommisjonen 159 møter, men med stor variasjon. Året 1863 ett møte, mens det i 1876 var 46 møter.

Sunnhetskommisjonens medlemmer i 1905 var:

• Distriktslegen i Moss Distrikt, ordfører Andreas Henrik Heiberg.
• Politimesteren
• Stadsingeniør Carl Ludvig Stabell
• Bylege Jens Fredrik Undall Galtung
• Kjøpmann Lauritz Hanssen
• Handelsbestyrer Hans Hansen