Nyheter

Sterke kirkelige motsetninger i Moss

Sogneprest Adolf Johannes Boye mente i 1901 at Moss burde bli den første byen i Norge som kuttet ut barnedåp.

Bilde 1 av 2

Av Lars-Erik Nordby, prest i Metodistkirken

– Gode fru Hansen, De kommer hit for å melde dem ut av Kirken. Mener De at De forstår dem bedre på Guds ord med hensyn til dåpen og andre ting enn professorene Johnson og Caspari? Her har de mitt greske nytestamente, kan De vise meg hvor jeg tar feil!

Slik kunne en bli møtt av sogneprest Boye når en kom for å melde seg personlig ut av Statskirken i 1880-årene. Men fra den andre side kunne det i ettertid sies på denne måten med predikanten Johan Normanns ord i 1901:

– Moss er en merkelig by fremfor nogen anden i vaart land på det religiøse omraadet, og jeg har undertiden sagt at Moss maaskje blive den første by i Norge, ja kanskje i Europa som skal ryste av seg disse vildfarene lærdomme som barnedaab og syndenes forlatelse idet såkalte sakramentet ved en udklædt mand, og til like sæktnavnet. Må det skje!

Vi aner bare av disse to sitatene at Moss var en religiøs heksegryte i slutten av det nittende århundre.

Men vi ta et litt lengre steg tilbake i historien; faktisk helt tilbake til Eidsvold i 1814.

Avsnittet om religionsfrihet kom ikke med i den endelige utgaven av Grunnloven i 1814, slik at den evangelisk-lutherske religion, representert ved Statskirken, fortsatt var det eneste tillatte kirkesamfunn i Norge. I 1842 ble Konventikkelplakaten opphevet. Den hadde gjort det forbudt for Hans Nielsen Hauge (1771–1824) å samles med sine venner uten sogneprestens tillatelse, og var med å føre Hauge til fengsel og dom. I 1845 fikk vi den første dissenterlov vedtatt av Stortinget, i hovedsak støttet av liberale embedsmenn og akademikere. Den åpnet for at andre trossamfunn kunne etableres i Norge.

På det religiøse plan fikk vi altså Haugevekkelsen rundt århundreskiftet. Deretter fikk vi grupper av sjøfolk som hadde sittet «i prisonen» i lange år under Napoleonskrigene og kom hjem fra England som kvekere. Katolikkene fikk anledning til å danne en menighet i Oslo i 1843.

I 1853 dannet sognepresten i Skien Gustav Adolf Lammers en frimenighet. Han ønsket ikke lenger at folk måtte gå til skrifte og få absolusjon, før de kunne gå til nattverd. Han tok avstand fra dåp av barn. Metodistenes første menigheter ble stiftet i Sarpsborg og Halden i 1856, etter at sjømannen Ole Peter Petersen var kommet tilbake fra USA som metodistprest.

I Moss tok det faktisk 20 år etter dette, før noe avgjørende skjedde på det religiøse område. Ved folketellingen i 1876 var det 14 personer av byens 4.449 innbyggere som ikke var medlem av Statskirken. Ved folketellingen i 1891 var det 1.115 personer av det som da var blitt 8.051 innbyggere, som ikke var medlemmer i Statskirken. Hva skjedde?

Det ser ikke ut til at Hans Nielsen Hauge hadde samme nedslag i vårt distrikt som i Nedre Glommaområdet. Slik sett manglet det en resonansbunn for en sterk religiøs bevegelse. Vi bør også merke oss hva Marcus Thrane skrev etter at han kom til Moss for å stifte en arbeiderforening i 1849: «Drukkenskap er meget alminnelig … Så det er ikke til å undres over at der i Moss hersker en ualminnelig fattigdom blant arbeiderbefolkningen.»

I 1858 kom snekkermester Søren Ueland flyttende fra Skien. Han tok initiativet til en fri Indremisjonsforening. Her var ulike predikanter velkommen; fra den strenge lutheraner Erik Tønnesen til mer roseniansk pregede predikanter innen den lutherske leir.

Indremisjonen fylte nok et behov, for sogneprest Johan Herman Lie var visstnok ingen stor predikant. Han var sannsynligvis grundtvigianer. Uansett var han far til en av byens største sønner noensinne, den kjente matematikeren Sophus Lie. Men det er en annen historie. Johan Herman Lie døde i 1873 og som ny sogneprest ble utnevnt Adolf Johannes Boye. Boye var kjent som en vekkelsens mann både i Flekkefjord og i Brevik. Han kom raskt i konflikt med folket i den frie indremisjonsforeningen i Moss. De var i ferd med å bygge bedehus i Enggaten, det vi nå kaller Dronningensgate. I forbindelse med at de reiste nytt bedehus, ble det aktuelt med vedtekter. Forslaget til paragraf 1 lød: «Ingen tillades at tale eller aflegge Vidnesbyrd uden at han saavidt skjønnes har den Hellige Ånds gave og af brødrene godt Vidnesbyrd». Adolf Johannes Boye protesterte. Protesten gjaldt mer det uskrevne enn det skrevne. Her var det verken nevnt noe om luthersk bekjennelse eller forholdet til den offisielle kirke. Saken ble utsatt, sognepresten gikk inn i foreningen og på en ekstraordinær generalforsamling ble forslaget forkastet.

Det førte til at 18 medlemmer brøt ut og dannet en fri luthersk menighet. Dette skjedde 12. september 1876, og ble den første menighet i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Den ble riktignok formelt dannet og registrert den 5. mai 1877. Menigheten benyttet seg av et forarbeid som var gjort i Arendal inspirert av prestene Paul Peder Wettergreen og Storm Johan Munch. Idealet var en presbyteriansk kirkemodell med valgte eldste og luthersk bekjennelse. På den måten kom mossingene Arendalsvennene i forkjøpet. Herman Hundére fra Vestfold ble valgt og kalt til deres første forstander, sammen med en tilsvarende menighet i Horten. Han ble ordinert av Wettergreen og eldste fra de to menighetene den 6. mai 1877. Dette regnes som Den Evangelisk Lu-therske Frikirkes stiftelsesdag. Frikirken i Moss hadde til å begynne med holdt til i Eskelundsalen, som opprinnelig var en dansesal: Men kom snart inn i en heftig strid om Bedehuset som de mente at var like meget deres som Indremisjonens. Etter en stund klarte ikke Indremisjonen å betale avdragene og gikk konkurs og Frikirken kjøpte huset på auksjon. Det hadde kostet 20.000 kroner å bygge huset og Frikirken fikk det for 9.050 kroner. Frikirkens teologiske profil var preget av impulser fra den svenske vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius.

Denne artikkelen er basert på et foredrag som Lars-Erik Nordby holdt i Moss kirke 15. oktober 2019; i regi av Moss Kirkeakademi. Neste artikkel om den kirkelige utviklingen i Moss kommer på trykk lørdag 2. november i år.

Mer fra Dagsavisen