– Står vi hver for oss, skal det godt gjøres å få gjennomslagskraft for noe som helst

Hvem: Roy Freddy Conradi Andersen (49)
Hva: Daglig leder på Litteraturhuset Fredrikstad/Viken
Hvorfor: Litteraturhuset har sluppet vårprogram med alt fra maratonforedrag til søndagssalonger

Har vi blitt mer glade i Østfold nå som vi har mistet det?

– Det er viktig å huske på at Viken først og fremst er et forvaltningsorgan. Regionen her blir ikke borte for det. Det er ikke sånn at Kråkerøy forsvant fra bevisstheten eller ordforrådet da det ble en del av Fredrikstad kommune i 1994 heller. Om Viken fremtvinger en patriotisme som gjør at byene her nede for en gangs skyld begynner å samarbeide bedre, er det bare bra. Står vi hver for oss, skal det godt gjøres å få gjennomslagskraft for noe som helst.

Du har luftet tanken om at Fredrikstad og Sarpsborg slår seg sammen for å bli Viken største kommune. Er det et strategisk grep du har troa på?

– Jeg skal ikke mene så mye om det, men det må være lov å stille spørsmålet. Det er voldsomt mye følelser involvert, og samarbeidsklimaet er ikke bare enkelt om dagen, men sett med helt rasjonelle øyne ville det kanskje vært smart. Jeg blir ikke overrasket om det skjer innenfor min levetid.

Men er det så viktig å være størst? Er ikke det bare et uttrykk for stormannsgalskap?

– Det er ikke sikkert at det kommer til å bety så mye, men det kan jo ha noe å si. Det er i hvert fall helt opplagt at vi må stå sammen og unne hverandre mer. Det er allerede en del samarbeid på tvers av bygrensene, men det kunne vært enda mer og enda bedre.

Er navneskiftet til Litteraturhuset Fredrikstad/Viken et strategisk grep for å sette Fredrikstad på kartet som det litterære hovedsetet i Viken?

– Navneskiftet er et resultat av flere ting. Nå får vi vår støtte fra den nye fylkeskommunen, og vi er dessuten det eneste litteraturhuset som finnes i Viken. Vi ønsker selvsagt å vokse, og det er ikke unaturlig å jobbe for å befeste vår posisjon på litteraturfeltet. Vi har en viktig litteraturfestival her i byen, og det er nok klokt å lete etter de feltene der vi står sterkt fra før.

Dere lanserte nylig vårprogrammet – hva er den største fjæren i hatten?

– Jeg syns det er vanskelig å trekke fram ett arrangement, men jeg er skikkelig stolt av bredden vi har klart å få til, og er nok aller mest fornøyd med akkurat det. Jeg tør faktisk påstå at vi aldri før har hatt et så sterkt vårprogram.

Dere skal blant annet ha et maratonforedrag med Terje Tvedt. Det høres heftig ut!

– Ja, det blir morsomt! Vi har allerede solgt rundt hundre billetter uten å løfte en finger for det. Det er litt galskap med et fire timer langt foredrag om verdenshistorie, men responsen er helt tydelig: Folk ønsker å gå i dybden! Kanskje begynner vi å bli lei av det overfladiske og kjappe; jeg tror det er en trend og syns det er et veldig interessant utviklingstrekk.

Hva gleder du deg selv mest til denne våren på Litteraturhuset?

– Vanskelig å si, men det blir artig å se hvordan folk tar imot våre åpne søndager. Foredraget om Axel Jensen, kvinnene og Fredrikstad-bohemen har for lengst runda hundre solgte billetter, og det har aldri før skjedd på et bokarrangement. Ikke engang med Jo Nesbø. Det var en overraskelse jeg ikke så komme. Det er både morsomt og rart når du ikke helt vet hva som smeller og slår an, men det er viktig å få fram at vi også har rom for det veldig smale som bare fanger interessen til et titalls stykker.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er mange å velge mellom, og mye som har gjort inntrykk på meg. Jeg vet ikke om jeg kan si at den har betydd mest, men selvbiografien til Charlie Chaplin, «Mitt Liv», var skjellsettende. Det er jo en helt vanvittig livshistorie om gategutten fra London som ble Hollywoods største stjerne for så å bli forvist fra USA under McCarthy-forfølgelsene.

Hva gjør deg lykkelig? 

– Å være sammen med barna mine er så selvsagt at jeg nesten ikke trenger å si det. Utover det må jeg nesten si trening. Jeg har ikke vært så flink til det i det siste, men jeg kjenner at det gjør meg godt.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg drev med boksing da jeg var ung, og var veldig fascinert over Muhammad Ali. Det motet han hadde til å stå imot diskrimineringen i USA, står det enorm respekt av. Gjennom ham lærte jeg dessuten mye om USA, og det var med på å skape tidlig en interesse for landet. Som voksen ble jeg korrespondent der, og da var på en måte ringen sluttet.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er nok litt dårlig på å si nei, og vil langt mer enn jeg får til. Jeg er jo en ivrig fyr, og det straffer seg i blant. Men nå nærmer jeg meg femtiog har heldigvis blitt flinkere til å legge lista riktig. Jeg er rett og slett mindre stressa enn før, og det er deilig.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg spiser i hvert fall mye, det er helt sikkert! Ellers er jeg vokst opp med en veldig bra kameratgjeng på Rolvsøy, og sammen med dem har jeg det alltid morsomt.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Dette med rasisme og menneskerettigheter er veldig viktig for meg. Gjennom mine år som journalist har jeg sett så mange grusomme eksempler på hvor gærent det kan gå, og jeg mener sterkt at det kan ikke være sånn at mennesker med en annen hudfarge, religion eller opprinnelsessted skal behandles annerledes enn deg og meg. Det kommer jeg aldri til å godta.

Er det noe du angrer på?

– Jeg bruker ikke mye krefter på å tenke på det som har vært, men noe som irriterer meg litt er at jeg aldri har lært med ordentlig tysk. Det er helt ille. Jeg er jo så glad i Europa! Dem som straffes for det, er barna mine – de slipper ikke unna og skal lære seg språket.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det var vanskelig… Skal jeg da velge noen som har gjort noe godt eller vondt? En jeg kan hylle eller en jeg vil stille til veggs. Jeg vet ikke.

Les også: – Nesten som en kvern som slet ham opp (+)