Småkonger og andre kongelige

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Da jeg vokste opp i Værlegata på 1950- og 1960-tallet, bodde vi i et hus som var nærmeste nabo til Moss Jernbanestasjon. Den gang var det en flott restaurant i stasjonsbygningen, der de ansatte gikk i svarte kjoler, med hvite forklær og et hodeplagg som minnet om en tiara.

Det var stas å ta seg en tur innom restauranten, men ofte ble besøkene av kort varighet. Personalet ville ikke ha unger rekende rundt i lokalene, og det var ikke uvanlig at vi ble kastet ut. Men en gang iblant hadde vi skrapet sammen nok til å kjøpe ei flaske Solo, og da fikk vi aller nådigst lov til å drikke den opp før vi ble sendt på dør.

Men i en kort periode på 1950-tallet skjedde noe som vi oppfattet som positivt. Vår familie kommer opprinnelig fra et lite område mellom Arendal og Tvedestrand, og en dag kom ei tante på besøk. Hun bodde hos oss, og fikk jobb på jernbanerestauranten. Plutselig kjente vi en av de ansatte, og det var ikke så lett å kaste oss ut lenger. Vår kjære tante var ei snill og trivelig dame, og hun serverte oss varm buljong da vi besøkte henne. Det var nærmest en buljongsuppe, med mye grønnsaker. Det var populært i Værlegata å kunne innby vennegjengen på buljong, og samtidig studere, og kommentere, alle de andre gjestene som kastet i seg litt drikke eller mat før de hastet videre med neste tog. Dessverre for oss så returnerte sørlands-tanta vår tilbake til sitt hjemsted, og de gode tidene på jernbanerestauranten var dermed slutt.

Lenge før vi ble kjent med jernbanerestauranten i Moss, var det en rekke av datidens kjendiser som nærmest vanket på Jernbanerestauranten. I Nils Johan Ringdals «Moss bys historie – bind 3» forteller han om kunstneren Christian Krohg, som ofte var på besøk i Moss. Han moret seg ofte med å iaktta livet på togstasjonen. Dessuten var han glad i et glass vin, noe det var mulig å få tak på jernbanen. Nils Johan Ringdal beskriver en noe spesiell situasjon slik: «Bestemmelsene med hensyn til restaurantvirksomhet på jernbanerestauranten var en av de mest eiendommelige Krohg hadde vært med på, for bare tilreisende kunne få servering av alkohol, men bare så lenge toget sto på stasjonen. En dag Christian Krohg satte der nede, forlot toget stasjonen, og dermed ble hans portvin prompte inndratt av en handlekraftig servitrise».

Det var alltid spennende å følge med togene som var innom Moss. Vi likte å se på toget som ble kalt «Skandiapilen», som var et hurtigtog som også kjørte på strekningen Oslo-København. Dette var et tog med rødaktig farge. I ettertid har jeg fått vite at dette var den svenske Statens Järnvägars første elektriske tog, som ble satt i drift i 1949.

Enda mer spennende var det å se «Ekspressen» komme glidende inn på stasjonen. Dette var et gult tog, og vi fikk høre at dette var toget som kjørte med høyest hastighet i Norge. Likevel var det damplokomotivene som var de tøffeste. Store og tunge kjørte de fram og tilbake, og trakk med seg både passasjer- og godsvogner. Siden jernbanestasjonen var en del av vårt lekeområde, ble vi også kjent med en del lokførere, og det hendte vi fikk lov til å sitte på da de flyttet vogner fra ett spor til et annet. De sterkeste minnene er varmen og støyen inne i førerhuset. Men vi kjente oss likevel som noen småkonger der vi satt sammen med reale arbeidsfolk, som noen ganger spanderte drops eller karameller. Det var sannsynligvis for å bli kvitt oss.

Det var ikke bare småkonger i damplokomotiv som åpenbarte seg på Moss Jernbanestasjon. Det var også noen ekte kongelige som besøkte Moss i gamle dager. På slutten av 1800-tallet, og litt innpå 1900-tallet var det representanter fra flere utenlandske kongefamilier som dukket opp i Moss. Kong Oscar II var en ganske hyppig gjest. Det samme var Louise av Sverige. Hun var både svensk og norsk prinsesse, og ble kronprinsesse og dronning av Danmark. Hun hadde det noe verdslige kallenavnet «Sessan».

Nils Johan Ringdal skriver også at kong Edvard VII av Storbritannia (og keiser av India) var se på perrongen i Moss. Han var i slekt med prins Carl, som etter hvert ble den norske kong Haakon VII. Og Moss var et stoppested på vei til Kristiania. Etter 1905 fikk Moss også celebert prinsessebesøk. Det var kong Haakons yngre søstre, Thyra og Dagmar som åpenbarte seg på togstasjonen. Dette ble raskt kjent i byen, og mange unge damer innfant seg på perrongen for å se prinsessene sprade omkring i vakre kjoler.

Det var Hans Severinus Eriksen som var stasjonsmester rundt 1900-tallet. Han var en verdig representant, også for de kongelige. Han er beskrevet som en mann med store bakkenbarter, staselig uniform, hvite hansker og sikker opptreden.

Også på 1870-tallet var mye krangling om jernbanebygging. I tida før 1872 utspant det seg en heftig debatt om hvor jernbanelinjen skulle legges. Det var tre alternativer som hadde utkrystallisert seg. En linje gikk fra Ås gjennom Krogstad, Hobøl, Spydeberg, Askim, Eidsberg og Rakkestad til Fredrikstad. Den andre linjen var som den første, men med sidebane fra Rakkestad til Sarpsborg og Fredrikstad. Den tredje linjen skulle gå langs kysten gjennom Ås, Vestby og Moss.

I 1873 vedtok Stortinget at det skulle bygges en jernbane fra svenskegrensen ved Kornsjø til Christiania gjennom Smaalenene (Østfold). Seks år etter var jernbanen ferdigbygget. Allerede i august 1878 ble strekningen mellom Råde og Hølen prøvekjørt; også da var kongelig prakt i toget. Både kong Oscar II og dronning Sophie var med på prøveturen. 2. januar 1879 kom det første ordinære tog fra Christiania tøffende til Moss.

Kilder:

1. Nils Johan Ringdals «Moss bys historie – bind 3».

2. Moss byleksikon

3. Wikipedia