Skrek opp om «Skrik»

Edvard Munchs mest berømte maleri ble født som et ikon på vår førsteside. Seks dager senere måtte avisen forklare det «intenst skingrende raab», senere kjent som «Skrik», overfor sinte lesere.

Det blir fort en historietime når jeg forsøker å sette nye sommervikarer inn i vår helt spesielle fortid. Helt fra starten i 1884 har Dagsavisen, tidligere Arbeiderbladet, Social-Demokraten og Vort Arbeide, vært en spesiell avis med en særegen og stolt historie.

Vi svinger gjerne innom Willy Brandt, en politisk flyktning som skrev et tusentalls artikler i vår avis og så ble borgermester i Berlin og kansler i Vest-Tyskland. Jeg forteller litt om Arbeiderpartiets viktigste mann Martin Tranmæl, som var redaktør i 28 år, og om kvinnesaksforkjemperen Fernanda Nissen, som både ledet Fyrstikkarbeiderstreiken på Helsfyr og avisens kultursider.

Mest interesse på årets sommervikarkurs var det likevel for historien om «Skrik».

Enkelte av de unge, sultne journalistene sperret opp øynene da de hørte at Edvard Munchs mest berømte maleri ble født som et ikon på vår førsteside.

Kristiania-bohemen Hans Jæger, ikke helt ukjent han heller, hadde jobbet i avisen et halvt års tid, og hadde flere ideer til å øke Social-Demokratens leserkrets våren 1898. I et brev til Arbeiderpartiets formann Ludvig Meyer skrev Jæger at en av ideene var en permanent, ny logo med en iøynefallende tegning fra kunstnerne Edvard Munch og Thorolf Holmboe.

Han beklaget at den øvrige redaksjonen ikke hadde vært overvettes begeistret.

Til slutt ble tegningen trykket 1. mai 1898, men det ble med den ene gangen.

For mens en versjon av maleriet «Skrik» i 2012 ble solgt for 119,9 millioner dollar (1,113 milliarder kroner etter dagens dollarkurs), viste det seg i 1898 vanskelig å selge aviser med det nå ikoniske ansiktet på forsiden. Seks dager etter publiseringen sto følgende å lese:

«Vi hører at mange arbeidere ikke har kunnet goutere (dansk for å finne seg i eller akseptere, red.anm.) det tittelbilde som malerne Munch og Holmboe har tegnet til Social-Demokratens 1ste maj-nummer, og som danner indfatningen til de to vers av Collet Vogts socialistsang.

Munch ser et ansigt dukke op i natten, et blegt fortvilet ansikt som raaber noget – og raaber det ud med slig overvættes intensitet, at ansiktet blir ikke noget ansikt længer, det blir bare et intenst skingrende raab ut i natten. (…) Arbeider! Hæng 1ste maj-numeret op paa din væg, lad dette intense skrig stirre deg ind i sjælen nogen gange, og det vil fæstne sig derinde i dig slig, at du aldrig kan glemme det».

At det skrikes høyt i det offentlige ordskifte, er altså ikke av nyere dato. God fredag!

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Moss Dagblad, se våre abonnementstilbud her.