Selvdiagnose: Humourettes

(Dette portrettet ble først publisert i 2020. Det er løftet fram til glede for nye lesere)

– Hei! Sorry for joggebuksa, jeg kommer rett fra «Farmen»-tvekamp – jeg kan godt dra og skifte hvis det er bedre for bildene vi skal ta?

Mads Hansen har nettopp ankommet restauranten i Hønefoss hvor vi har avtalt å møtes. Han ser spørrende ut der han står og nærmest insisterer på å få bytte ut joggebuksa med noe mer presentabelt.

– Joggebukse er fint, det. Hvordan er det å være programleder for «Farmen», da?

– Det er veldig bra. Det er en stor produksjon, så det er gøy å få bli med og se hvordan alt dette fungerer. Det er også en spennende gjeng som deltar i år, så denne sesongen blir nok skikkelig bra.

Hansen har satt seg ned ved bordet og konstanterer at han er sulten og dermed kommer til å bestille for mye mat, før han fortsetter:

– «Farmen» er jo ikke akkurat typisk meg – ingen ser på meg som en gårdsgutt, og aller minst jeg. Jeg liker dyr, da, men jeg kan ikke noe om dem.

Så det at han skulle bli programleder for «Farmen», var verken noe Hansen hadde planlagt eller forventet. Men én dag fikk han en telefon fra TV 2:

«Nå skal jeg foreslå noe for deg som kommer til å få deg til å tenke: 'Hæ, er du gal?' Men jeg vil at du skal ta noen dager til å tenke på det, og så ringes vi over helgen – hva tenker du om å bli programleder for 'Farmen'?»

– Jeg tenkte faktisk «Hæ, er du gal?». Men så tenkte jeg også at det kunne ha vært gøy å gjøre noe som ingen så komme. Det er en av de største TV-jobbene i landet, og det er alltid moro å få prøve seg på noe nytt. Så da ble det sånn.

[ «Ikke lov å le på hytta»: Som en syv timer lang psykose ]

Hansen forteller at han som programleder ikke har så mye verken med gården eller dyra å gjøre, og at det derfor ikke har vært noe problem at han ikke kan noe om gårdsdrift eller dyr. Men ved én anledning måtte han faktisk få med seg to geiter i en liten båt for å få fraktet dem fra gressklipper-tjeneste og tilbake til gården.

– Jeg kan ingenting om geiter, og jeg har aldri kjørt båt selv. Jeg måtte dra geitene etter horna for å få dem oppi – de veide sikkert rundt 60–70 kg, så det var ikke lett. Det var tre stabukker som kjempet mot hverandre – Ulf, Truls og Mads. Etter å omsider ha fått dem oppi, så har vi meg i en båt jeg ikke skjønner mye av, og to geiter og ett menneske som blir skremt av motoren og kaver rundt oppi der, sier Hansen.

– Det ligger et klipp av det på TV 2 som burde sees – det er ganske morsomt, legger han til.

Etter ni uker med «Farmen»-produksjon, kan Hansen si at han er glad for at han takket ja til jobben som programleder.

– Det har vært veldig gøy så langt. Siden jeg er nysgjerrig så spør jeg om mye som har med gårdsdriften å gjøre, så da får kanskje seerne også svar på noe de lurer på. Men vi får se da, det blir jo opp til seerne å avgjøre om de liker eller hater meg som programleder.

[ Niklas Baarli om Farmen: – Å sitte tålmodig og høre på idioter er en egen evne ]

Da maten er kommet på bordet – både fajitas og sushi for en sulten Hansens del – kommer det litt prøvende spørsmålet fra undertegnede, som har fått med seg at Mads Hansen ikke har for vane å dele mye av verken følelses- eller privatliv med offentligheten:

– Så. Hensikten med et slikt portrettintervju er jo å komme litt tett på deg. Er det noe personlig du ikke vil at jeg skal spørre deg om?

Hansen ser opp fra maten, med et blikk som viser klart og tydelig at svaret som kommer ikke vil være åpent for diskusjon.

– Ja. Privatlivet mitt vil jeg holde privat. Det har jeg klart å skjerme så langt, så det vil jeg unngå å snakke om.

Hansen fortsetter rolig, men bestemt:

– Mine barn og min familie skal bestemme selv om de vil være i rampelyset. Barna kan få ta stilling til det når de har fylt 18 år. Det er jo ingen som bryr seg om hvordan barna mine ser ut, eller om vi spiller fotball i hagen en dag – verken du eller noen av dem som kommer til å lese det her.

Hansen forklarer videre at han mener barn, selv om de skulle samtykke selv, ikke forstår hva det innebærer når foreldrene deler bilder og informasjon om dem offentlig, enten det er til media eller i sosiale medier. Derfor tar han sterkt avstand fra å bruke Facebook og Instagram som «offentlige fotoalbum».

– Er det fordi man skal søke bekreftelse ved at alle skal se så fine barn man har? Altså, jeg tar masse bilder av egen familie og egne barn, men det er jo fordi jeg synes det er stas. Det går an å ha private fotoalbum også – alt må ikke legges ut. Det er min mening, da, sier Hansen og utdyper:

– Hvis en seksåring gir tommel-opp til å stille opp på et bilde som skal ut på nett – man skjønner jo ikke hva man sier ja til. Det er ikke sikkert det er like kult for disse barna å innse at oppveksten deres ligger godt dokumentert på nettet når de blir eldre.

[ (+) Gunhild Stordalen: – Det gjør noe med en. Å få en utløpsdato ]

Etter at Hansens bok «Min Instastory» kom ut, er det likevel blitt skrevet – blant annet av NRK – at Hansen omtaler personlige hendelser og følelser som ikke engang hans nærmeste venner visste om. Som den vanskelige tida i fjor da faren hans ble dødssyk av kreft, samtidig som samboeren hans var gravid.

– Det at jeg skrev om mer personlige ting i boka – det var fordi det ble på mine premisser. Det var likevel rart for meg å skrive om det, men jeg tenkte at det var bedre å gjøre det i en egen bok, hvor jeg kunne skrive i fred og ro og ikke bli målt på likes.

Jeg kan være seriøs også, og det er litt derfor jeg skrev om privatlivet mitt i boka

—  Mads Hansen

Ettersom det allerede er omtalt i boka, forteller Hansen så om perioden da faren ble «ble spist opp innenfra» av sykdommen. Han ble tynnere og tynnere og svakere og svakere, mens samboeren hans fikk større og større mage av graviditeten.

– Det var et veldig spesielt halvår. Jeg jobbet masse, både med «Spårtsklubben» og innslag til «Senkveld». Det at jeg jobbet så mye var ikke på tross av alt som skjedde, men på grunn av det. Jeg hadde mange baller i lufta og hadde ikke tid til å være lei meg. Jeg utsatte kanskje sorgprosessen litt, men det å se fram til å ha noe å jobbe med, det var bra for meg da.

Hansen tar en liten pause før han fortsetter:

– Faren min døde omtrent samtidig som jeg fikk en datter, og jeg er enebarn, så jeg måtte passe på moren min også. Det var en veldig rar tid.

– Rakk faren din å møte datteren din før han døde?

– Ja, det gjorde han. Han døde halvannen måned etter at hun ble født.

Hansens far hatet å bli tatt bilder av. Likevel, da han møtte det nye barnebarnet sitt, spurte han om ikke Hansen kunne ta et bilde av ham og barnebarnet sammen.

– Det var den eneste gangen han har spurt om å bli tatt bilde av. Så han ville nok at barnebarnet hans skulle ha et bilde av de to sammen – jeg tror det betydde mye for ham at han fikk møte henne før han døde, sier Hansen.

[ Kommentar: Ting vi kan lære av Sophie Elise  ]

Samtalen fortsetter på det personlige planet, og Hansen forteller om barndomshjemmet i Lier som nylig ble solgt. Nå skal alt som er igjen etter faren ryddes ut, alt annet skal tømmes, og døren skal etter hvert lukkes og låses for siste gang.

– Det var tøft bare å gjøre det klart til salg, men det blir noe helt annet å skulle dra fra det huset for siste gang. Altså, de aller fleste av oss går jo gjennom dette på et tidspunkt. Jeg vedder på at det blir solgt ett barndomshjem hver dag i Norge. Likevel ... Det er trist. Og det er veldig rart å tenke på at noen andre skal bo der.

Jeg klarer ikke å dy meg, liksom. Hvis noen ber meg om å ikke kødde med noe, så må jeg jo kødde med det. Hver gang

—  Mads Hansen

– Er det noe spesielt med huset du kommer til å savne?

– Jeg kommer til å savne å kjøre inn på gårdsplassen, å gå opp trappa og inn døra. Det er jo så mange minner fra det huset, ikke minst fra gutterommet. Det er nesten så man må ta et mentalt farvel med rommene i huset – vi flyttet jo dit for 30 år siden. Nå har jeg ikke bodd der i alle de årene, men jeg har jo vært mye der oppigjennom.

– Altså, sorry hvis jeg tråkker i salaten nå, men ut fra det man ser av deg i både vanlige og sosiale medier, virker du ikke som den mest seriøse typen, men nå oppleves du som en ganske så normal person. Har du tatt på deg et sånt moromann-image, eller er det egentlig sånn du er?

– Om jeg egentlig er moromann, eller om jeg egentlig er normal?

Hansen svarer med et lite glimt i øyet, lener seg tilbake i stolen og legger armene bak hodet.

– Jeg kan være seriøs også, og det er litt derfor jeg skrev om privatlivet mitt i boka – jeg ville vise litt flere sider ved meg selv. Men jeg er nok ganske moromann eller gjøgler til vanlig også. Jeg har faktisk gitt meg selv den fiktive diagnosen Humourettes.

– Humourettes?

– Ja, humor-Tourettes.

Humourettes går altså, ifølge Hansen, ut på å ikke klare å la være å kødde med ting – uansett om det passer seg eller ikke.

– Jeg klarer ikke å dy meg, liksom. Hvis noen ber meg om å ikke kødde med noe, så må jeg jo kødde med det. Hver gang.

– Kommer du på en situasjon hvor det kanskje har blitt litt dårlig mottatt?

– Hvis du hadde spurt samboeren min, hadde du nok fått et helt leksikon med svar. Men jeg kommer ikke på et konkret eksempel akkurat nå, nei.

Les også: På kant med sperregrensen (+)

Det har også forekommet at Hansen har blitt oppfattet som det nesten motsatte av moromann, mer som skummel. Når det har blitt hentet inn gjester til podkasten «Topp 3 med Mads og Rasmus» som Hansen har sammen med Rasmus Wold, har flere potensielle gjester svart «Jeg vet ikke om jeg tør hvis Mads er der. Jeg synes han er litt skummel».

– Så jeg må kanskje tenke på å legge om imaget litt, sier Hansen og trekker på skuldrene.

Det at Hansen aldri bruker emojis, tror han også kan bidra til at man kan få inntrykk av at han er sur eller krass.

– Nyttårsforsettet mitt for 2013 var å slutte helt med emojis. Hvis den trenden fortsetter sånn som den har gjort, vil jeg nesten ikke tenke på hvordan en tekstmelding kan komme til å se ut i 2040. Så jeg prøver heller å bruke litt utropstegn her og der, for ikke å virke sur.

Ifølge Hansens barndomskamerat, Audun Rønning, er Hansen alt annet enn skummel og sur. Han forteller at de har vært venner helt siden de møttes i Tranby da de var fire år gamle, og han beskriver Hansen som snill, omsorgsfull og sta – både som barn og som voksen.

– Og så har han alltid hatt en veldig sterk rettferdighetssans. Han har aldri latt seg pirke på nesa, og hvis han synes noe er urettferdig, så må han si ifra om det. Det reflekteres kanskje i litt større skala nå enn det gjorde da vi var barn da, sier Rønning og ler.

Rønning forteller om hvordan han, Hansen og fire andre kompiser har holdt sammen helt siden barndomstida i Tranby. Av alle i gjengen, er det visst Hansen som oftest tar initiativ til å samles, enten det er til julebord, guttetur eller bare for å sees i løpet av en helg.

– Man skulle jo tro at Mads ville få nye, kulere venner etter at han ble så kjent, men han kaster ikke bort det gamle, og det er veldig hyggelig for oss. Det finnes ingen kjendis-nykker hos ham, for å si det sånn.

– Har du en morsom historie om Mads?

---

Fem favoritter

Musikk: Halva Priset.

Film: Alt av Christopher Nolan. Og «Uno».

Bok: «Min Instastory» av Mads Hansen. Eller var det litt for narsissistisk? Vi kan ta med «Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten» av Bjarte Arneson også, da.

Mat: Mammas kjøttkaker.

Sted: Lier og Barcelona.

---

– Som egner seg på trykk? Hehe. Hmm, da må jeg tenke litt, sier Rønning.

– En gang var vi på guttetur i Irland. Vi var ute og skulle dra fra det stedet vi hadde vært på, og ved utgangen så vi et stort skilt hvor det sto «Legg fra dere jakkene her» eller noe sånt. Så tok vi det skiltet med oss da, for det er jo sånt som kan være gøy klokken tre på natta. Ute på gata så vi en politikvinne som kom mot oss, og da var Mads snartenkt – han tok skiltet, gikk bort til henne og fortalte at vi hadde funnet det på gata og ikke visste hvem som eide det, sier Rønning og ler.

Selv om han bare har gode ting å si om Hansen, kan han til en viss grad forstå at noen kan synes han er litt skummel.

– Hvis man ikke har noen argumenter å komme med mot ham, så blir man overkjørt.

Les også: Irriterende flink-ish (+)

Når servitøren kommer bort til oss og spør om vi har det vi trenger, blir hun stående og se bort på Hansen. Så kommer spørsmålet, litt nølende, om ikke hun kan få ta et bilde sammen med ham.

– Ja, ja, det går fint, men pass på å holde én meters avstand, svarer Hansen vennlig.

Etter en fire-fem forsøk er bildet godkjent. Det er åpenbart ikke skummelt å spørre Hansen om en selfie.

– Men du kan jo være veldig kritisk mot influensere – som med «Sommerkroppen» og i medier hvor du har gått ut mot flere som har tatt plastiske operasjoner eller som retusjerer bildene sine uten å opplyse om det?

– Ja, det er jeg. Men når de som har valgt å være offentlige personer og tjener seg rike på det, legger ut innhold på blogg eller Instagram eller på andre kanaler, må det være lov å kritisere innholdet. Det blir på lik linje som at man har lov til å kritisere politikere når de uttaler seg om noe, sier Hansen og legger til:

– Det blir kanskje litt mer personlig for influensere fordi de lever av å dele om seg selv, men jeg passer på at jeg aldri kritiserer dem som privatpersoner.

– Litt tilbake til boka di. Hvordan kom du fram til at du ville bli forfatter?

– Jeg lurte på hvordan en bok faktisk blir til – denne prosessen fra når du åpner laptopen og oppretter dokumentet bok.doc, til boka faktisk blir utgitt og du ser den i butikk. Det var jeg nysgjerrig på.

Hansen forteller at flere forlag var på ham etter «Sommerkroppen»-suksessen i 2018, og han fikk høre at han burde «smi mens jernet var varmt». Han valgte likevel å vente litt – både av tidsmessige grunner og av respekt for folk, slik at det ikke skulle bli «for mye Mads Hansen etter den sommeren». Etter som tida gikk og ideene kom, begynte han å skrive «Min instastory» tidlig dette året. Ifølge Hansen selv inneholder den alt fra sketsjer til – som nevnt – noen innblikk i Hansens privatliv.

– Jeg leser ikke bøker selv. Så da tenkte jeg at jeg ville skrive en bok jeg ville lest selv, med bilder og pranks. Jeg håpet også at den kunne være noe for foreldre som har barn i tenåringsalder og for tenåringer selv, slik at de kan lese litt om hvorfor mange influensere er dårlige forbilder. Hittil har jeg inntrykk av at jeg har lykkes med det målet, sier Hansen og tilføyer:

– Jeg har også vurdert og kåret de beste og verste forbildene blant influenserne i Norge.

– Hvem kom best og dårligst ut?

– Nå svarer jeg litt kommersielt, men du får lese boka, sier Hansen med et lurt smil, før han likevel svarer på spørsmålet – «off the record».

[ Gaute Grøtta Grav gir seg som programleder i Farmen ]

Mads Hansen

• Født 2. februar 1984.
• Oppvokst i Lier som enebarn.
• Tidligere fotballspiller for lagene Strømsgodset, Mjøndalen og Fredrikstad (midtbane).
• Ble kåret til «Årets mål» i 2009 etter en scoring for Mjøndalen mot Hønefoss.
• La opp som fotballspiller i 2018.
• Medvirkende i «Spårtsklubben» på VGTV.
• Ga ut låta «Sommerkroppen» i 2018, som han vant Spellemannspris for i kategorien «Årets låt».
• Debuterte som forfatter i 2020 med boka «Min Instastory».
• Ny programleder for «Farmen» fra 2020-sesongen.
• Bosatt i Lier med samboer og to barn.