Nyheter

Rødt slips og viltvoksende skjegg

«Selv inn i døden eksisterte klasseskillet i Moss». Det var viktig for Eugéne Olaussen, beskrevet som Norges første kommunist. Eugéne Olaussen var en meget benyttet agitator, og startet arbeiderråd rundt om i landet.

Av: Oddvar Aasen

I boka «I det grønne bur» beskrev han sine erfaringer som ung assistentringer i Moss kirke under en begravelse: «Det var to klokker i kirken, en stor og en liten. Klokkene ble brukt hver for seg eller sammen, avhengig av om det var en fattig, en rik eller en standsperson som skulle begraves». Det må ha vært på tidlig 1900-tall at Olaussen jobbet i Moss kirke, for han ble født 1887; ikke i Moss, men i Tønsberg. Han døde i 1962. Olaussen ble tidlig med i ledelsen for Norges Socialdemokratiske ungdomsforbund; senere Norges kommunistiske Ungdomsforbund, fra 1907 til 1924. Han hadde en skarp penn, og ble redaktør av forbundets blad «Ung-Socialisten», senere «Klassekampen» (som ikke må forveksles med dagens Klassekampen) fra 1911 til 1921.

Eugéne Olaussen var en meget benyttet agitator og startet arbeiderråd rundt om i landet. Han satt på Stortinget fra 1922 til 1924. Da Arbeiderpartiet sprakk for andre gang i 1923, fulgte Olaussen med over til Norges Kommunistiske Parti (NKP). Han fant seg ikke til rette og forlot marxismen og NKP i 1927. Deretter skjedde en høyst overraskende vending. Han byttet helt fløy og gikk via Fedrelandslaget og Høyre over til nazistene, dog uten å bli medlem av Nasjonal Samling. Han fikk landssvikdom etter krigen på grunn av sine pronazistiske skriverier og agitasjon.

Eugene Olaussen skapte store problemer med sin redigering av «Klassekampen». Ikke på grunn av den politiske linjen, men fordi han førte en ubehøvlet og rå penn som også fornærmet meningsfeller. Han ble flere ganger forsøkt avsatt. Dommen han sonet i 1926 gjaldt skriverier han hadde kommet med om militærvesenet. På slutten av krigen gjorde han ferdig sin selvbiografi «Fra Kreml til Youngstorget» og den skulle gis ut på mossingen Hans S. Jacobsens NS-forlag «Kamban». Men med freden i mai 1945 ble boka stoppet, og bare noen få eksemplar kom i omløp.

I boka «De røde slips» gir han en inngående beskrivelse av fattigdommen og de sosiale forholdene som eksisterte i Moss i de første fem årene av det 19. århundret. Han har diktet ganske fritt, men hendelsene i romanen har sannsynligvis rot i virkeligheten. Mange av romanpersonene er lett gjenkjennelige i historien til Moss. Her skal vi konsentrere oss om tre romanpersoner, skomaker Jansen, redaktør Knut Storåsen og adjunkt Falk. De virkelige personene er skomaker Sivert Larsen Lunde, redaktør Bjørn Kristensen og adjunkt Jens R. Schreiner.

Skomaker Jansen blir beskrevet som en mann omkring 50 år med rødt slips og viltvoksende skjeggstubb. Hans var en forsoffen håndverker som analyserte de sosiale og politiske forholdene i byen på en innsiktsfull måte. Han gikk ikke av veien for å tale de store, blant annet prestene, midt imot. Han besøkte ofte byens avis «Radikaleren», hvor han i lettere animert tilstand fortalte hva han synes om Venstre-organet. I 1895 kom skomaker Sivert Larsen Lunde, født i Holla i Telemark, til Moss. Han var en kjent agitator som reiste land og stand rundt og opprettet fagforeninger. Han sto sentralt i stiftelsen av Moss Arbeiderparti i 1905 og opprettelsen av avisen Moss Sosialdemokrat i 1912. Sivert Lunde satt i bystyret fra 1910 til 1913. At Olaussen opplevde den fargerike Sivert Lunde som sosialistisk agitator er meget sannsynlig. Skomakeren gikk alltid med rødt slips, og det blir symbolet på Olaussens vei til sosialismen. Adjunkt Falk har flere likhetstrekk med adjunkt Jens R. Schreiner, som hadde kommet til byen rundt 1890, etter noen år som lærer på Lillehammer. Schreiner var en kulturpersonlighet. Han ble rektor på Middelskolen og byens første Arbeiderparti-ordfører. Han var med på å opprette Folkeboksamlingen, han startet Moss Schakklub og var aktiv amatørmusiker. Schreiner var redaktør av Moss Avis før den ble kjøpt av Bjørn Kristensen. Arthur, som Olaussen kaller seg selv i «De røde slips», var en gløgg kar og fikk sammen med et par håndverkersønner privattimer i språk hos adjunkt Falk. Privattimene ble etter hvert mer politikk enn språkundervisning. Falk var bereist og hadde erfart sosial nød i store land som Frankrike og Italia. At unge Olaussen opplevde Schreiners sentrale posisjon i Moss er naturlig, og da er ikke veien lang over til romanpersonen adjunkt Falk.

Den siste som får en inngående beskrivelse i «De røde slips» er redaktør og aviseier Knut Storåsen. Han var byens store mann, og påvirket gjennom sin avis «Radikaleren» det meste som skjedde i byen. Arthur kom i typograflære i avisens trykkeri og lærte Storåsen godt å kjenne. Storåsen blir beskrevet som en ruvende skikkelse i nær slekt med en av landets mest berømte menn (les Bjørnson). Arthur hadde en nesegrus beundring for aviseieren, ikke minst fordi han støttet arbeidernes krav om 8-timersdag, at de skulle ha ferie, at det skulle være en felles skole for alle barn, og at han ville gi fattige landarbeidere ny jord. Han raste mot arbeidsløsheten og støttet arbeiderne i deres lønnskamper. Og ikke minst: Storåsen var avholdsmann. Storåsen ble ordfører ved hjelp av arbeidere og avholdsfolkene, og senere stortingsmann. Ganske snart erfarte imidlertid Arthur at det var forskjell på liv og lære. Redaktøren var verken raus med lønn eller arbeidstid, og da unge Arthur en dag oppdaget at det der hadde vært en sammenkomst hos redaktøren, som slett ikke kunne kalles et møte i avholdslosjen, vendte persondyrkingen av Storåsen seg til forakt. Da Arthur bare fikk 25 øre i personlig lønnspålegg selv om han utførte en fagutlært svenns arbeid, var det slutt. På vei hjem gjennom byens gater samme kveld innså unge Arthur at han var blitt sosialist med rødt slips.

Kilder: Wikipedia, Eugéne Olaussen «De røde slips» (1926) og samtaler med Dag Olaussen, Eugéne Olaussens sønn.

Mer fra Dagsavisen