Nyheter

Rapport fra Bergesens verden

Fortsatt sitter Eirik Bergesen og durer i vei i TV 2s «Trumps verden». Men hva skal han gjøre om Trump taper valget?

Bilde 1 av 2

Washington D.C., november 1980: USA står foran et nytt presidentvalg og kanskje en ny æra. En far og hans eldste sønn sitter tett sammen i sofaen hjemme i rekkehuset og ser på den spennende valgsendingen på TV. Faren har på seg hvit cowboyhatt, røyker sigar og heier veldig på den republikanske utfordreren, Ronald Reagan. Sønnen er åtte år, midt i tannfellinga og sitter der i pyjamasen sin og heier like entusiastisk på den sittende demokratiske presidenten, Jimmy Carter.

– Se her, sier Eirik Bergesen (48) og viser oss et bilde på mobilen sin.

Vi sitter ved et restaurantbord ikke langt fra TV 2-bygget i det nye Barcode-strøket, og Bergesen har nettopp prata fra seg i nok en utgave av programmet «Trumps verden». Men ennå er det mer enn nok prat igjen i ham, skal det vise seg. Han kommer til å boble over, han kommer til å la seg distrahere av egne anekdoter, han kommer til å si til kona i telefonen: «Nå er jeg snart ferdig med dette intervjuet med Dagsavisen.» Men så er han jo selvsagt ikke det, ikke på langt nær. Men akkurat nå er Eirik Bergesen faktisk ganske stille, og kanskje bitte litt rørt?

Les også: Gro Lindstad – Amerikafareren

Han viser oss det 40 år gamle bildet av seg selv og faren, den daværende fiskeriattacheen ved den norske ambassaden i Washington, Finn Bergesen jr. Der sitter far og sønn i sofaen i rekkehuset i en forstad til Washington D.C., midt i det vi kan kalle Eirik Bergesens første «valgsending». Han sitter i alle fall der og kommenterer det som skjer når stemmer telles opp og lurer veldig på hvem som blir den neste presidenten i USA. Det skal han gjøre nå på tirsdag også, sammen med resten av presidentvalgredaksjonen i TV 2, inkludert en annen USA-nerd, Hans Olav Lahlum.

Både Lahlum og Bergesen ser ut til å være så sprekkeferdige av USA- og Trump-kommentarer at de nærmest kan implodere når som helst, og spenningen fram mot tirsdagens valgthriller har lenge vært til å ta og føle på. Dette er en spenning som har blitt bygd opp i et helt år, med ukentlige «Trumps verden». Nå på tampen er det to ganger i uka, og reklamene for valgsendingene går jevnlig på TV 2. «Dette blir et valg du ALDRI har sett maken til!» hoier programleder Elin Ludvigsen. Og i «Trumps verden» sitter som vanlig Eirik Bergesen, blid som en sol i et Trump-dekorert TV-studio og durer i vei på inn- og utpust. Men hva skjer om Trump taper på tirsdag?

– Ja, hva skal skje med Trump og meg da?! spør Bergesen muntert.

– Jeg har faktisk tenkt på det. Om han vinner, orker jeg fire år til med å sitte der og snakke om Trump?

– Og om han taper, kommer det da et program som heter «Bidens verden?»

– Godt spørsmål! Nei, det blir ikke det, vet du. Og om Trump taper nå, så kan det bli masse kaos etterpå. Vil han trekke seg frivillig? Vil han la Biden få overta den 20. januar? Man vet aldri med Trump, slår Bergesen fast.

– Et viktig prosjekt for meg i programmet er å vise at galskapen i Trumps verden fortsatt er der, etter fire år. Nei, han ble aldri en normal statsmann. Han er den samme Donald Trump i dag som han var da han for fire år siden kom ned den gylne rulletrappa i Trump Tower, stilte seg opp foran kameraene og erklærte sitt presidentkandidatur. Der sto det noen få underholdningsjournalister. De andre bare lo.

Les også:  Alt du trenger å vite om presidentvalget 2020

Heller ikke Eirik Bergesen forsto før utpå vagnatta i 2016 at Trump faktisk kunne vinne. Han forteller om valgsendingen for fire år siden, da han og Lahlum kom med samme fly til Bergen for å kommentere valgsendingen i hovedredaksjonen der. Det kom til å bli en maratonsending, så Bergesen foreslo noe mat først. De gikk til et sted Bergesen husket fra sin studietid der, og Lahlum studerte menyen.

– Han er jo hyperallergisk for alt mulig, så han bare: «Hvis jeg spiser dette, så dør jeg.» «Spiser jeg det der, dør jeg momentant ...»

Her blir vi plutselig avbrutt av kelneren, som vennlig rekker Bergesen en helt ufarlig tallerken spagetti vongole.

– Takk! Ja, og til slutt bestilte jeg noen nachos. Lahlum spiste bare én nachos, han, før en ti-timers direktesending, forteller Bergesen.

Utpå morgensiden viste det seg at pila vippet mot Trump. Bergesen har sett opptaket i ettertid.

– Jeg tenkte man kunne se det på ansiktene våre. Kanskje kom det på et tidspunkt et slags sjokkert drag over ansiktene våre, «oi, han kommer virkelig til å vinne?!» Men vi holdt fasaden. Etterpå, da vi skulle gå hjem til hotellet, fikk jeg en reaksjon. Donald Trump, en mann helt uten politisk erfaring, skulle nå styre USA?! Jeg hadde jo vært i UD og vent meg til hvordan internasjonal politikk er, men jeg skjønte at nå kom alt til å bli helt annerledes. Så jeg fikk en fysisk og mental reaksjon på alt dette, det vil si: Jeg spydde utover parkeringsplassen, forteller Bergesen.

– Så tenkte jeg: «Her er det et eller annet jeg ikke har forstått.» Jeg tenkte at vi må gå bredere ut, snakke med andre typer mennesker, prøve å forstå hvordan dette kunne skje. Hvorfor valgte USA Donald Trump til president? Hvorfor kan det hende at de gjør det igjen? Dette er noe av bakgrunnen for «Trumps verden». Det er et ønske om å forstå, men samtidig ta med underholdningselementer og et skråblikk.

– Men å kalle programmet «Trumps verden»? Så hvis han må gå, så er liksom all moroa over?

– Vi hadde masse diskusjon om det navnet. Er det slik at vi profitterer på «Sirkus Donald Trump»? Uansett ville nok ingen sett på om vi hadde kalt det «Amerikansk politikk-halvtimen», tror Bergesen, som håper at folks politiske engasjement vil vekkes av at man drar inn underholdningselementer i studio. Det er for øvrig hans høyeste ønske i alt han gjør: Vekke politisk engasjement.

– Som dette med T-skjortene, sier Bergesen, som i hver sending har på seg en ny, dekorert T-skjorte.

«The Expert» sto det på en i forrige uke. Og få betviler at Bergesen har solide kunnskaper om både Donald Trump, presidentvalg og det amerikanske samfunnet. Men det er jo ikke så rart, når man tenker på at han nærmest har vokst opp i Det hvite hus?

Les også:  Fire år med Trump: Dette skjedde med løftene hans

For hvordan i all verden kunne den åtte år gamle gutten som satt i sofaen sammen med faren sin i 1980 vite at han faktisk var en demokrat som sterkt ønsket at peanøttbonden Jimmy Carter skulle vinne? Var han et slags politisk-ideologisk vidunderbarn? En mer sannsynlig forklaring er nok at denne gutten selv hadde truffet Jimmy Carter flere ganger. Som diplomatbarn i Washington ble både Eirik og søsknene invitert til Det hvite hus i juleselskap. Familien kom til byen det året Carter akkurat hadde blitt president, i 1976, og unge Bergesen traff derfor Carter fire ganger.

– Jeg syntes alltid Jimmy Carter virket så hyggelig. Han gikk rundt og sa «hei» til oss barna. En gang så jeg ham også i joggedress, på vei ut. Så jeg ble jo kjempelei meg da han tapte, sier Bergesen, som bare måtte erkjenne at det ble faren, eller Ronald Reagan, da, som vant.

Dermed gikk USA inn i en åtteårsperiode med Reagan. På den tida rakk Bergesen-familien en god del. Mor, far og etter hvert fire barn bodde et par år til i Washington, før de flyttet til Trondheim, der far, Finn Bergesen, var blitt generalsekretær i Norges Fiskarlag. Der begynte unge Eirik etter hvert på ungdomsskolen, og seinere på videregående, mens studietida ble tilbrakt i Bergen. Denne omflakkende tilværelsen er årsaken til at den ellers så østlandske Eirik Bergesen når som helst kan skru over til trøndersk og bergensk.

– Jada, eg vet ka det går i, skarrer Bergesen, på Dagsavisens oppfordring.

Les også: Derfor kan det gå uker før valgresultatet i USA er klart

Det hjelper nok også litt ekstra på bergensken at faren hans opprinnelig kom fra Bergen og beholdt den dialekten hele livet, til han døde i 2012. Da Dagsavisen hadde portrettintervju med Finn Bergesen i 2004, var han fortsatt på høyden som NHO-sjef og skarret jovialt i vei på sin barndoms bergensdialekt.

I intervjuet ble han også omtalt som «den eneste NHO-direktør i norsk historie som helt oppriktig mener det er mye morsommere å se en sjutimers oppsetning av ’Peer Gynt’ enn å spille golf». Bergesen bekrefter at farens kjærlighet til Ibsens litteratur preget barndommen. I familiehytta i Hemsedal var det hyller fulle av bøker om amerikansk litteratur og mange bilder av Henrik Ibsen.

– Vi kunne også diskutere politikk på hytta til langt på natt, men om jeg ba ham om et råd, ga han meg gjerne bare en eller annen roman og sa: «Les denne i stedet.» Han mente jeg fant svaret der. Det kunne være frustrerende å ikke få et råd, men han mente nok at det er viktig å forstå andre mennesker, og det lærer du når du leser skjønnlitteratur.

Den eneste søsteren i Bergesen-familien sier til Dagsavisen at hun tror den omflakkende tilværelsen gjorde at familien knyttet ekstra sterke bånd til hverandre og at de alle ble svært så tilpasningsdyktige. De ble flinke til å bli kjent med nye mennesker, lage seg nettverk og ta vare på dem. En nær venn av Bergesen bekrefter dette: «Han har et nettverk som er helt ko-ko. Han er like imøtekommende mot alle og er flink til å få folk til å føle at de har kjent ham bestandig.»

Les også: Biden: Trump har gitt opp

Det ultimate eksempelet på Bergesens tilpasningsdyktighet er da han var to år gammel og familien bodde på Berg gård i Oslo. Det var en institusjon for barn med fysiske handikap, og Bergesens mor jobbet der som vernepleier. En dag oppdaget foreldrene at to år gamle Eirik haltet noe fryktelig. De tok ham med til legen. Legen fant ut at gutten lot som om han haltet, rett og slett for å passe inn i gjengen.

Men Bergesen forteller også at det tok en stund før han fikset overgangen fra USA til Norge.

– Jeg bodde der fra jeg var fem til jeg var ti, og det var jo formative år. For meg var USA selve drømmelandet, og jeg husker jeg syntes det var veldig rart å komme til et land som bare hadde én TV-kanal. Jeg var helt sjokkert! Jeg kom fra «Star Wars» til «Pompel & Pilt», sier Bergesen, som har en teori om at det var NRK-monopolet som gjorde at han en stund tidlig på 80-tallet søkte tilflukt i Unge Høyre.

Der var kulturminister Lars Roar Langslet helten og saken klar: NRK-monopolet måtte bort. Han gikk på noen møter, men det var nå han fant ut at partipolitikk ikke var hans gate.

Det var likevel ikke tvil om at han var over gjennomsnittet opptatt av politikk, men hva slags gate var egentlig hans? Han studerte sammenlignende politikk i Bergen, traff hun som skulle bli kona hans i studentavisa, og de hadde begge noen journalistvikariater her og der. Så kom han inn på UDs aspirantkurs. Det ga ham ti år som diplomat og kommunikasjonsrådgiver i UD, og søker du på navnet hans i mediearkivet Retriever, kan du lese hans mange saklige og ganske kjedelige uttalelser på vegne av det norske utenriksdepartementet.

Han fikk komme «hjem» til Washington D.C. og bodde i tre år der, men han var også tre år i Brussel. I smug led han av en slags satirisk skrivekløe, og mens han fortsatt var UD-mann, startet han og noen kamerater det satiriske nettstedet Opplysningskontoret.org. I begynnelsen skrev han helt anonymt.

Etter hvert ble den forholdsvis nøkterne diplomaten mer og mer fortrengt av den politiske satirikeren. I 2010 fikk han tilbud om å skrive tekster for Bård Tufte Johansen og Harald Eias talkshow «Storbynatt», og siden har han medvirket i prosjekter for folk som Otto Jespersen, Anne-Kat Hærland og Anne Lindmo. I to år hadde han det politiske showet «All makt» på scenen på Røverstaden og Teaterkjeller’n, som gjorde det bra.

Showet ble flyttet til radio, der det ikke gikk så bra. Fortsatt har frilanseren Bergesen show ved siden av jobben i TV 2, forestillinger med hans helt spesielle blanding av satire, politisk alvor og skråblikk. Selv nå de siste dagene fram mot den store valgsendingen på tirsdag, kjører Eirik Bergesen og Thomas Seltzer show rundt omkring. Hva de handler om? USA, selvfølgelig, med utgangspunkt i at de begge tilbrakte sine tidlige barneår i landet.

Les også: Før valget i 2016 sa han at Trump ville vinne. Her er hva forskeren sier i år (+)

Men Bergesen har også sterke minner fra USA i voksen alder. Årene han tilbrakte ved den norske ambassaden i Washington viste ham at USA ikke bare var det rosenrøde drømmelandet han opplevde som barn. Han så rasismen, han så de økonomiske forskjellene. Om morgenen den 11. september 2001, da han kjørte bil til den norske ambassaden, hørte han på radioen at et fly hadde styrtet inn i World Trade Center.

– Vi satt i møterommet da vi hørte at det andre flyet traff. Så traff et fly Pentagon, og det gikk masse rykter om flere fly og om atomvåpen. Vi hadde en skikkelig armageddon-følelse, sier Bergesen, som husker at hans sjef på den tida, ambassadør Knut Vollebæk, var rolig og fattet i krisen.

Bergesen mener nå i ettertid at det at han var til stede da USA opplevde sitt største traume siden 2. verdenskrig, har gitt ham en unik forståelse av landet. Av hvordan USA ble et fryktsamfunn og et overvåkingssamfunn, at USAs svar på 11. september kan forklare hvordan Donald Trump kunne bli valgt som president.

11. september er også en dårlig dag i Bergesen-familien. Det er far Finn Bergesens dødsdag i 2012.

– Det er en virkelig kjip dag. Altså, jeg er en grunnleggende optimistisk person, noen ganger litt for optimistisk på både egne og andres vegne! Men da faren min fikk kreftdiagnosen, og sa at han hadde forsonet seg med at «dette ser dårlig ut», det brakte inn en ny realisme i livet mitt. Jeg måtte bare erkjenne at dette livet kan være tøft, at folk blir syke og at folk dør. Noen ganger går ikke ting bra, rett og slett, sier Bergesen, som tror at faren var begynt å kjenne seg dårlig allerede i januar 2012, da han selv feiret 40-årsdagen sin.

Les også: Største ledelse siden juni for Joe Biden

Men faren sa ikke noe, holdt i stedet en tale for sønnen, som hadde forlatt UD til fordel for satire, tull og tøys:

– Han sa: «Jeg skjønner nok ikke helt hva du gjør nå, men moren din skjønner det, og det er viktig for meg. Men jeg ser at du blomstrer med det, og det er også viktig for meg.»

Det blir stille en liten stund her ved restaurantbordet. Det har gått snart halvannen time siden Bergesen forsikret kona at han «snart var ferdig med det intervjuet».

– Du merker kanskje at jeg prater mye? spør Bergesen høflig før vi går, og legger til:

– Det er jo et lykketreff at kona også er USA-nerd. En fredag foreslo hun at vi kunne se opptaket av den siste presidentdebatten mellom Trump og Biden, for hun hadde ikke fått sett den. Da satte jeg ned foten, sa at så gærne kunne vi ikke være, at vi så på det etter en lang uke. Så da så vi en dokumentar om Lyndon B. Johnson i stedet.

Les også: Her er faktorene som kan gi Trump-seier

Fem favoritter:

Musikk: Glad i indiemusikk og Bruce Springsteen.
Film: «Gudfaren»-filmene.

Bok: «The Great Gatsby», av Francis Scott Fitzgerald. Anbefalt av faren min i sin tid.
Mat: Min signaturrett på Thanksgiving: Søtpoteter toppet med marshmallows.
Sted:  Washington D.C. Jeg elsker den byen!

Fakta om Eirik Bergesen

Født 10. januar 1972 i Oslo, oppvokst med foreldre og tre søsken i Oslo, Washington og Trondheim. I dag bosatt i Oslo med ektefelle og to tenåringsbarn.
Studier i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, politisk filosofi ved University College i Dublin, UDs aspirantkurs.
Bakgrunn fra studentavis og presse, samt ti år som diplomat/kommunikasjonsrådgiver i UD, der han blant annet var stasjonert i Brussel og Washington D.C.
Har skrevet satiriske tekster for Opplysningskontoret.org, TV-programmer og teaterscenen.
Har siden presidentvalgkampen i 2016 vært en av TV 2s faste USA- og valg­eksperter, det siste året i «Trumps verden».

Tirsdag 3. november er han kommentator under TV2s valgsending.

Mer fra Dagsavisen