«Det regner virus, og presenningen har blåst av»

Av: @Friluftsflokken 

Der våkner han. Setter seg opp, og titter ut av den manglende veggen som gjør denne lille tømmerhytta til en gapahuk. Han ser ut på de våte trærne, og han hører vinden som tar sine siste, slitne drag over Vansjø før den skal hjem og legge seg etter en hard natt utpå.

Saken fortsetter under bildet.

Vilmer (5) betrakter naturen utenfor gapahuken ved Vansjø. Foto: Friluftsflokken 

Snart skal vi oppdage at det ligger fire tøffe, men akk så forkomne, speiderjenter ti meter unna. Presenningen de har tilbrakt natten under har måttet gi tapt for vindens herjinger. De er søkkvåte og iskalde. Det er jammen ikke lett å være alltid beredt for det verden har å by på, spesielt når det kommer til plutselige væromslag.

«Men vi har kakao!» roper han. «Og pannekaker! Og pappa tente akkurat et bål!»

Vi kommanderer dem bort til gapahuken. Sprengfyrer bålet. Tvinger av dem våte klær og finner tørt i sekkene våre, pakker dem inn to og to i fjellduker, og pumper i dem varm kakao og pannekaker. De tiner opp, vi ler og spøker alle sammen, og etterhvert er de på vei ut av skogen, med adresse for retur av ullundertøy via post i labben.

Vi fire som er igjen, vi fire som er den lille flokken vår, snakker om den store flokken. Om hvordan det er en uskreven regel at man tar vare på andre når de trenger det. Spesielt når man er ute, og spesielt når det blir væromslag. Selv om man ikke kjenner dem.

Og nå, vel en uke senere – væromslag. Virkelig totalt væromslag. Av den sorten ingen så komme, ikke en gang vestlendingene, og som ikke kan beskrives som noe annet enn dårlig vær samme hvilke klær. Det regner virus, og presenningen har blåst av.

Storeflokken har kavet. Strevd med å få oversikt, med å få hodet opp og beina ned, og med å få alle med på å ta rev i seilene og sitte stille i båten. Men heldigvis, nå er storeflokken i ferd med å klare å feste teltpluggene. Vi finner fotfeste i en ny hverdag, der vi holder oss unna hverandre for å ta vare på hverandre. Aller mest gjør vi det for å ta vare på de svakeste i flokken, de vi kanskje ikke kjenner, men som vi nå beskytter fordi vi alle er ute i hardt vær. Vi er klare til å ri av stormen sammen.

Og når vi er sikre på at storeflokkens teltplugger er dundret ned i bakken, da må vi snu oss tilbake til lilleflokken.

Det er i de små flokkene den nye hverdagen skal leves. Det er her vi nå skal ha kvantitetstid sammen, på godt og vondt. Jo visst skal vi ha fine stunder der alle humør i familien svinger i takt, men det er også her vi virkelig skal få brynt oss på den elleville kombinasjonen hjemmekontor og barnepass.

Les også: «Den psykiske folkehelsa er under et kollektivt press»

Om vi ikke allerede har det, skal vi snart få tresifrede episoder Brillebjørn på samvittigheten. Vi skal konsumere mer Hakkebakkeskogen enn vi kunne forestilt oss i våre villeste fantasier. Vi skal aktivisere og motivere, og vi skal løpe rundt og rundt til ingen flekk av hverken huset eller hagen er uberørt av familiefot. Vi skal avverge håndgemeng i en meters høyde med faretruende hyppighet, og det kommer ganske snart til å oppstå bred enighet blant folk flest om at lærere og barnehageansatte burde være de høyest lønnede i samfunnet. Vi kommer til å miste kontroll over legoklossene, og føle at vi ganske snart selv vil følge etter.

Les også: 3 gode råd mot brakkesjuke for deg som er hjemme med barn

Derfor er det rundt disse tusenvis av små leirbålene vi må passe opp for ulmebrann. Det er her, tross våre beste intensjoner, at det vil koke i knoller og riste relasjoner.

Saken fortsetter under bildet.

– Vår trofaste venn naturen står der fortsatt og venter på oss. Klar til å ta imot alle våre humør, all vår frustrasjon og uenighet i denne perioden, uten å bry seg. Den er stor nok til å romme tusenvis av små flokker, i trygg avstand. Foto: Friluftsflokken

Fra den gamle hverdagen med vår lille flokk, har vi i Friluftsflokken lang erfaring i å bruke naturen som ventil. For å hindre at tidsklemma, A4-livets traurighet og mangel på kvantitetstid tar knekken på det beste i oss, har vi gjort det til vår sak å være mye ute. Vi har bygget samholdet vårt der, og vi har hundre netter under stjernene å takke for den aller beste kvalitetstiden vår.

Les også: Vil bidra med gylne øyeblikk til barnefamilier i korona-tiden

Og nå som vi ironisk nok snart skal savne normaliteten i nettopp tidsklemme og A4-liv, og trenge en ventil mot kvantitetstid – vår trofaste venn naturen står der fortsatt og venter på oss. Klar til å ta imot alle våre humør, all vår frustrasjon og uenighet i denne perioden, uten å bry seg. Den er stor nok til å romme tusenvis av små flokker, i trygg avstand. Den er klar til å redde familier over hele landet til å gå fra vidd og vett. (Og så lenge man ikke er i karantene eller isolasjon, har helseministeren sagt det er greit, og Folkehelseinstituttet gir tommel opp.)

Så før det koker over – ta med den lille flokken din ut. Finn en road less travelled, og luft ut brakkesyke og trykk-koker. Fortsett å passe på den store flokken ved å holde avstand, og bruk den fantastiske arenaen naturen nå er – enda mer enn vanlig – til å komme ut på andre siden som en samlet flokk.

P.S. Av og til kan selv de beste slite som mammaer og pappaer, og trenge noen å snakke med. Da kan du kontakte Mental Helse sin tjeneste Foreldresupport på 116 123 (tast 2) eller chat.

«Men vi har kakao!» roper han. «Og pannekaker! Og pappa tente akkurat et bål!» Foto: Friluftsflokken