Frykter liv vil gå tapt på grunn av dykkenekt

Tirsdag 13. juli gikk alarmen i Moss. Vitner hadde sett en mann i 60-årene fra Oslo liggende livløs i sjøen utenfor Fuglevik camping. Mannen ble dratt opp av vannet og fraktet til Ullevål sykehus, men døde senere av skadene.

Det lokale brannvesenet, Mosseregionen interkommunale brann og redning (MIB), var blant dem som rykket ut til ulykkesstedet. Blant nødetatene er de både best trent og egnet til å hjelpe folk opp av vannet. Det er også oppgaven deres under drukningsulykker. Men den oppgaven kan de ikke utføre, hvis de må bryte vannoverflaten med hodet.

– Vi har mulighet til å hjelpe dem som ligger på overflaten, men ikke lov til å holde pusten for å dykke ned, selv om vi ser personen, forteller Rune Larsen, brannsjef i MIB.

I de tilfellene må de i stedet vente på kollegaer fra Fredrikstad eller Oslo. Der har nemlig brannvesenet egne dykkere med dykkerflasker. I Moss er 34 av 44 ansatte på beredskapsavdelingen trent til å kunne utføre livredding i vann, ifølge Larsen, men ingen av dem har lov til å faktisk utføre en slik tjeneste hvis den innebærer fridykking.

– Det er svært frustrerende, både for meg som leder og for dem som skal utføre jobben. Vi får ikke lov til å gjøre det vi er satt til, nemlig å hjelpe folk, sier brannsjefen.

Det føles rart å måtte bryte loven for å gjøre jobben vår.

—  Erik Kristoffersen, brannkonstabel

Kan redde liv hvis de ikke er på jobb

Problemstillingen har vært omtalt en rekke ganger før i andre medier. Den ble aktualisert på nytt forrige uke, da det skjedde tre drukningsulykker på fire dager i Moss.

Brannkonstabel Bendik Lotz i MIB var tilfeldigvis rett i nærheten under den nevnte drukningsulykken ved Fuglevik camping. I denne konkrete ulykken fløt pasienten på vannoverflaten, så ingen dykking var nødvendig for å redde ham. Men i motsatt tilfelle illustrerer hendelsen brannvesenets problemstilling godt:

Lotz var ikke på jobb og kunne derfor – i teorien – ha fridykket for å redde den druknede. Hadde han hatt på seg uniform måtte han ha ventet på dykkere fra Fredrikstad. De bruker normalt sett en halvtimes tid på å rykke ut til Moss.

Alternativet er å bruke nødretten, og ta konsekvensene av det. Et annet alternativ er å få hjelp fra sivile. Ingen av delene er noen gunstig løsning, mener lokale brannmenn vi har snakket med.

Det er de som er best trent på dette. Og dersom hensikten med loven er å unngå arbeidsulykker, så virker det søkt for dem å måtte la noen andre utsette seg for risiko i stedet.

– Det er uforklarlig at vi ikke kan dykke ned hvis vi ser en person under vann, men 17 år gamle livreddere i sommerjobb eller lærere på skoletur kan det, sier brannsjef Larsen.

[ Redningsselskapet har hatt rekordmange oppdrag denne sommeren ]

Mener det er for farlig

Arbeidstilsynet har gitt det lokale brannvesenet forbud mot å bruke fridykking som metode under redningsaksjoner fordi de mener det er for farlig for de ansatte.

Dårlig sikt, noe som ofte er tilfellet i innsjøer, er ett av argumentene som brukes. Det samme er utmattelse, for eksempel hvis oppdraget må gjennomføres om natten eller på slutten av en lang vakt. Også risikoen for å sette seg fast under vann brukes som argument mot å tillatte fridykking i redningsaksjoner.

Alt dette bidrar til å sette redningspersonalet i livsfare, er Arbeidstilsynets vurdering. Dermed anser de denne typen aktivitet i til å være i strid med arbeidsmiljølovens krav om forsvarlighet.

– Arbeidstilsynet har forståelse for innbyggernes forventning til at brannvesenet ved ankomst til en ulykke i vann vil bistå så langt det lar seg gjøre, innenfor mannskapenes grenser for sikkerhet og forsvarlighet. Vi forstår brannvesenets eget ønske til å bistå, men det kan ikke gå på akkord med arbeidstakerens egen sikkerhet, skriver de i et vedtaksbrev til Movar IKS, MIBs moderselskap, der de pålegger dem å stanse all form for redningsfridykking.

Vi må få hjelp til å hjelpe våre innbyggere.

—  Rune Larsen, brannsjef

Villige til å trosse forbudet

De ansatte i MIB stiller seg undrende til pålegget fra Arbeidstilsynet.

– Det føles rart å måtte bryte loven for å gjøre jobben vår, sier brannkonstabel Erik Kristoffersen.

– Det er uforklarlig og håpløst, sier brannmester Tore Støkken om situasjonen de har havnet i.

Dykkenekten betyr også at de ikke får lov til å øve under vann. Det går utover beredskapen deres, mener Støkken.

– Vi blir rustne, sier han.

– Ville dere brutt loven for å redde et liv?

– Jeg kan ikke si at vi gjør det. Vi forholder oss til Arbeidstilsynets regler, svarer MIB-sjef Rune Larsen.

Hans ansatte har en litt annen holdning til dette. Blant brannkonstablene vi snakker med er det ingen tvil om hva de vil gjøre, dersom de havner i en situasjon der de står og titter ned på en person som trenger hjelp under vann, og valgmulighetene er enten å bryte loven og redde personen eller vente til dykkere kommer.

– Jeg kan ikke pålegge dem å bryte loven, men jeg vet de vil gjøre det uansett, kommenterer brannmester Støkken.

Den situasjonen har heldigvis ingen av brannmennene havnet i ennå, etter at de fikk pålegg om ikke å fridykke av Arbeidstilsynet tidligere i år. De aller fleste redningsaksjonene skjer over vann. Men det kan fort komme en avviker. Brannsjef Rune Larsen er klar på hva som kan bli utfallet dersom de da velger å følge regelverket:

– I ytterste konsekvens kan liv gå tapt, sier han.

[ Dette bør du gjøre dersom du ser noen drukne ]

Ber om lovendring

Som nevnt har brannvesenet egne dykkere i Fredrikstad og Oslo. Men ikke i Moss. Det til tross for at det har blitt vurdert som en risiko at det ikke er en slik beredskap i dekningsområdet til MIB; kommunene Moss, Vestby, Våler og Råde, hvor det til sammen bor rundt 80 000 innbyggere.

Ifølge brannsjef Rune Larsen handler det om økonomi og prioritering av ressurser.

– Burde man ikke hatt denne kompetansen i mossedistriktet også, med tanke på hvor mye kystlinje og hvor mange badeplasser det er her?

– Jo, i den grad innbyggerne er villige til å betale for det. Det blir et økonomisk spørsmål. I tillegg vil et slikt fokus gå utover den øvrige tjenesten vår, svarer MIB-sjefen.

Han ser helst at politikere og andre beslutningstakere endrer eller tilpasser loven, slik at brannmannskaper som ikke er dykkere likevel kan trene på å redde folk under vann – og ikke minst gjennomføre slik livredding i virkeligheten. I hvert fall i de tilfellene der det åpenbart ikke er noen fare for dem selv.

– De som lager lover og regler for oss må se på dette. Vi må få hjelp til å hjelpe våre innbyggere, sier brannsjefen.

I arbeidet med denne saken har vi stilt en rekke spørsmål til Arbeidstilsynet. Vi lurte blant annet på om de mener brannmannskaper skal vente på at dykkere ankommer et ulykkessted fremfor å agere selv, hvis det står mellom liv og død for en person som er i ferd med å drukne under vann. Vi lurte også på hva konsekvensen blir dersom en ansatt i brannvesenet trosser loven og likevel fridykker for å redde noen. Dette har vi ikke fått svar på.