Nyheter

Slik ble norske byer styrt under nazi-okkupasjonen

«Lyktes Nasjonal Samlings kommuneprosjekt?» er tittelen på en fersk doktorgradsavhandling som tar for seg hvordan blant annet Fredrikstad ble styrt under andre verdenskrig, og setter søkelys på mindre kjente deler av historien fra krigsårene.

Av Ørnulf Wikstrand Andresen, dr.philos

Norske styresmakter og den militære ledelsen var uforberedt på den tyske okkupasjonsmaktens offensive angrep på Norge 9. april 1940. Allerede samme dag, innkalte ordfører Herman Østensvik (AP) formannskapet til møte der det ble orientert om hvilke tiltak som var iverksatt for å beskytte byens innbyggere mot krigshandlinger.

Men grunnet uklare ordrer var de norske militære styrker kommandert til andre steder i Østfold og tyske soldater tok allerede den 12. april 1940 kontroll over Fredrikstad uten kamphandlinger.

Les også: Ørnulf W. Andresen (76) har dypdykket i nye sider ved Fredrikstads krigshistorie

Oberstløytnant Schaller var tyskernes bykommandant i Fredrikstad under krigen.

Oberstløytnant Schaller var tyskernes bykommandant i Fredrikstad under krigen. FOTO: Den tyske soldaten Karl Wilhelm Disser/Byarkivet i Fredrikstad

Gulrot og pisk

Den tyske by-kommandanten oberstleutnant Schaller innkalte ordfører Hermann Østensvik, rådmann Haakon Karlsen, politimester Thorvald Hundsal, presse og andre by-ledere til «konferanse» 14. april.

Her slo Schaller fast hvilke bestemmelser som skulle følges av byens innbyggere og uttrykte trusler, men hevdet samtidig at soldatene kom som «venner».

Dersom de tyske reglene ikke ble overholdt ble det truet med at det ville få alvorlige konsekvenser for befolkning. Altså gulrot og pisk.

Les også: 75 år siden den dramatiske slepebåtaksjonen i Østfold (+)

«Bare en vei»

Reichskommissar Josef Terboven stod direkte under Hitler og hadde all sivil makt i Norge innførte revolusjon i Norge den 25. september 1940. Han proklamerte at konge, regjering og storting var avsatt samtidig som han utnevnte 13 nye statsråder og gjorde Nasjonal Samling (NS) til et statsbærende parti som fikk regjeringsmakt.

Herfra skulle offentlig forvaltning formes etter nasjonalsosialistisk mønster fra Tyskland og flest mulig overbeviste nasjonalsosialister skulle oppnevnes til ledende posisjoner i styrende organer helt ned til kommunalforvaltningen.

Rent formelt var det en frivillig ideologisk samhandling med de tyske styresmaktene. Likevel hadde NS-ordførerne nærmest diktatorisk makt fra januar 1941.

Nå gjaldt altså tyske bestemmelser. Likevel oppnevnte formannskapet et «kriseutvalg» bestående av ordfører Hermann Østensvik, rådmann Haakon Karlsen, avdelingssjef Rolf Koren og advokat Ragnvald Wilberg.

De igangsatte umiddelbart tiltak for å sikre forsyninger til befolkningen, innrede tilfluktsrom, forsterke brannberedskap og klargjøre sykehus for mottak av sårede etter kamphandlinger i distriktene rundt byen og ikke minst sikre vannforsyning og bygninger.

Les også: Den svarteste natta

Skinn-demokrati

I Fredrikstad ble overlærer John Kristian Johnsen oppnevnt til NS-ordfører den 28. januar 1941. Han satt i vervet frem til okkupasjonens slutt. Rådmann Haakon Karlsen satt som rådmann frem til november 1941 hvor Innenriksdepartementet avskjediget han grunnet manglende medvirkning til Nasjonal Samlings styring av kommunen.

NS-ordfører John Kristian Johnsen ble av samme departement konstituert som ny rådmann og han tjenestegjorde som både rådmann og ordfører frem til okkupasjonens slutt. Denne dobbeltrollen førte til at etatsjefer og nemnder i kommunen både utredet og fremmet forslag til innstillinger i tilsetningsaker og andre politiske saker. Man innså at Johnsen kunne ikke detaljstyre kommuneforvaltningen alene, da måtte han nærmest være et overmenneske.

Til bytinget ble det oppnevnte 20 formenn med varaformenn på grunnlag av næring som skulle være rådgivere for ordføreren. Dersom formennene ikke var enige med ordførers vedtak kunne det avgis dissens.

I løpet av okkupasjonen ble det protokollført at 18 av 256 saker i bytinget gikk til dissens, uten at noen av vedtakene ble endret i deres favør. I tillegg ble hele 2207 kommunale saker vedtatt av ordfører uten at de ble lagt frem i bytinget. Her ser vi et skinn-demokrati som viser ordførerens makt.

Les også: Jan-Kåre Fjeld slutter aldri å håpe på fred (+)

De tyske troppene tar oppstilling ved statuen av kong Frederik II i Gamlebyen i Fredrikstad.

De tyske troppene tar oppstilling ved statuen av kong Frederik II i Gamlebyen i Fredrikstad. FOTO: Den tyske soldaten Karl Wilhelm Disser/Byarkivet i Fredrikstad

Situasjonen for befolkningen

I 1941 fikk forsyningsnemnda i Fredrikstad, som på det meste bestod av 24 funksjonærer og daglig leder, fullmakt til å kjøpe inn 7.000 favner husholdningsved som innbyggerne kunne kjøpe inn til selvkost. Det ble opprettet et suppekjøkken som ble en stor kommunal virksomhet. Suppekjøkkenet ble umiddelbart et populært tiltak som hadde om lag 400 faste gjester og hvor det i løpet 1941 ble det servert 5.500 porsjoner til en krone per porsjon.

Andre sosiale tiltak Johnsen igangsatte var å tilrettelegge for potetparseller på Narnte løkke og 9 mål til potetarealer på Mørcheløkken. Han innvilget i 1942 fri for kommuneansatte til å høste bær, funksjonærene kunne kjøpe matrasjoner for 25 øre per porsjon fra kommunens suppekjøkken og krisearbeidere kunne få en favn skogsved gratis fra kommunen.

I 1942 opplevde man en kraftig kuldeperiode som gjorde matvaresituasjonen spesielt vanskelig. Ordfører bestemte at forsyningsnemnda kunne kjøpe inn ti tonn klippfisk til salg for byens befolkning. Kommunen stilte også som garantist for opptil kroner 64.780 til et reservelager av tørrfisk og salt sild.

Ordfører bestemte videre at forsyningsnemnda kunne bruke inntil kroner 30.000 til innkjøp av matvarer til å bygge opp et kriselager og det ble også stilt garanti for kjøp av 14.705 favner ved.

Rottekrigen

På tross av utfordringene med matforsyning og at det var få sykehusplasser, betegner Stadslegen at sunnhetstilstanden jevnt over som tilfredsstillende under hele okkupasjonen. Drikkevannsforsyningen var også tilfredsstillende under hele okkupasjonen.

Det som imidlertid var en stor utfordring, var mengden rotter. Det ble så ille at man i både 1944 og 1945 iverksatte det man kalte «rottekrig».

Boligsituasjonen var vanskelig. I tillegg til at det ikke ble bygget nye boliger under okkupasjonen, førte tyskernes rekvisisjon og okkupasjonen av skoler og boliger til innkvartering til store utfordringer for en allerede presset kommuneforvaltning.

Den tyske tilstedeværelsen og deres behov for innkvartering førte altså til boligmangel og færre skoledager for elevene.

Idretten nektet å innordne seg

Lærernes situasjon ble også påvirket. Deres motstand mot innmelding i det tyskdrevne «Norges Lærersambandet» våren 1942 førte til at mange lærere i Østfold og Fredrikstad ble truet og arrestert av Det Tyske Sikkerhetspolitiet og Det Norske Statspolitiet.

Flere av disse ble sendt på tvangsarbeid i Kirkenes eller Grini. Flere lærere var først tilbake på sine hjemsteder høsten 1942.

Heller ikke idretten slapp unna. Norges Idrettsforbund ble i desember 1940 underlagt Nasjonal Samling, noe som ikke falt i god jord i idrettsorganisasjonene som samlet seg mot tyskerne.

En nasjonal idrettsstreik rammet idrettsforeningene Kongsten Idrettsforening, Fredrikstad Fotballklubb, I.L. Stjernen, Lisleby Fotballklubb, Fredrikstad Turnforening med turnhallen og Østsiden Idrettslag. Parolen var at ingen aktive idrettsutøvere, funksjonærer og tilskuere skulle delta eller bidra til arrangementer i regi av Nasjonal Samling.

Makt- og pengebruk

Den tyske etterspørselen etter arbeidskraft, varer og tjenester skapte arbeidsplasser og behov for norske produkter styrte kommuneøkonomien under okkupasjonen. Skatteinntektene i Fredrikstad fra 1942 til 1945 økte med 25 prosent og gjelden ble redusert fra snaue 8 millioner i juli 1940 til 3 millioner i samme måned 1945.

Arbeidsløsheten forsvant, og fattigomsorgen ble i løpet av okkupasjonen redusert med hele 70 prosent. Sammen med at utgifter til vedlikehold og nyinvesteringer ble holdt på et minimumsnivå, bidro alt dette til relativt gode økonomiske resultater for Fredrikstad kommune under okkupasjonen.

Til tross for en betydelig etablering av stort tysk maktapparat ble kommuneforvaltningen i Fredrikstad i hovedsak styrt og administrert ved at ordfører/rådmann Johnsen engasjerte seg med den daglige driften. Johnsen var lojal til tyskerne, men viste likevel måtehold med bevilginger til Nasjonal Samlings særorganisasjoner og styrte kommuneøkonomien med forsiktighet.

Selv om de tyske og Nasjonal Samlings krav ble fulgt var kommuneforvaltningen nærmest intakt og med minimal tilpasning. Ved krigens slutt kunne tidligere valgt ordfører, tidligere rådmann Karlsen og kommunestyre umiddelbart reorganisere kommuneforvaltningen og starte oppbyggingen av Fredrikstad - som hadde et stort behov for vedlikehold av gater, veier og bygninger.

Artikkelen er skrevet av dr.philos Ørnulf Wikstrand Andresen, og bygger på doktoravhandlingen «Lyktes Nasjonal Samlings kommuneprosjekt? Nasjonal Samling, tysk okkupasjonsmakt og norske nazifiserte institusjoners nyordning av kommunal forvaltning i Hamar, Fredrikstad og Tromsø 1940-1945». Avhandlingen kan leses i sin helhet på munin.uit.no.

Mer fra Dagsavisen