Det er håpløst og de gir seg ikke

Det verserte så mange versjoner, det var så mange som hevdet at de satt på sannheten.

De fikk som fortjent, sa noen. Det var pøbler, opprørere, narcos.

Det var bare et uheldig sammentreff, sa andre. Bare en overivrig ordfører og kona hans som beordret lokale politistyrker til å sørge for ro og orden under et politisk arrangement, og så gikk det fryktelig galt.

Det var myndighetene, sa stadig flere.

Fortjente det? Å bli sporløst borte, forsvunnet? Å få ansiktet skåret løs fra resten av hodet?

En overivrig ordfører som klarte å mobilisere hæren, delstatspolitiet og det føderale politiet for å slippe demonstrasjoner?

Jo, kanskje var det myndighetene?

Les også: – Vi har sett tilfeller av bulldosere mot urfolk med pil og bue

En tegnet dokumentarbok som nylig er oversatt til norsk, forteller det som kanskje er det nærmeste vi noen gang vil komme sannheten om de 43 studentene som ble sporløst borte fra den lille byen Iguana i Mexico en skjebnesvanger høstnatt for seks år siden.

Og om dem vi vet ble drept og om deres nærmeste.

Dette er historien om den natta, den boka og etterspillet. Og om modige mennesker som nektet å la seg knekke av en kynisk øvrighet.

Tragedien

Det var natta til 27. september det skjedde. Det var da de ble skutt på, drept, torturert, lemlestet. Og forsvunnet, dette grusomme ordet som er blitt til et verb i Latin-Amerika. «Ser desaparecido». Folk forsvinner ikke, de blir forsvunnet.

Forsvunnet av militærjuntaen i Argentina på 1970- og -80-tallet, av Pinochets regime i Chile, forsvunnet under las guerras sucias over hele kontinentet for fem tiår siden og enda senere, av kyniske og livredde myndigheter som fryktet å bli det neste Cuba og derfor forsvant opprørere og andre skumle skikkelser.

Studenter fra lærerskolen i Ayotzinapa skulle til Mexico by for å markere årsdagen for massakren på studenter i Tlatelolco, der et fortsatt ukjent antall studenter ble drept av myndighetene i 1968, like før Mexico by skulle arrangere OL.

Ayotzinapa ligger i delstaten Guerrero, rundt 40 mil sør for hovedstaden. Studentene skulle, slik de har for vane, kapre busser og tvinge dem til å kjøre seg til markeringen.

De pleide å gjøre det på den måten. Busselskapene liker det kanskje ikke, men er innforstått med at slike kapringer finner sted fra tid til annen. Det er snakk om godmodige «pirater», politisk aktive ungdommer som låner bussen og sjåføren i noen dager og leverer begge tilbake i god stand etter bruk.

Det har liksom bare blitt sånn, i tradisjonen fra den mexicanske revolusjonen for hundre år siden. Skoler som den i Ayotzinapa er en overlevning etter revolusjonen: Et tilbud for ungdom som ikke har råd til å studere i de store byene, men som underlegger seg et pensum som er like mye basert på Marx som på pedagogikk.

Skolene utdanner rurale ungdommer, oftest fra urbefolkningen, til å bli lærere på landsbygda, som ellers ikke ville ha hatt et skoletilbud.

Busskapringene pleier å gå bra. Denne gangen gjorde det ikke det.

Les også: Peru er landet som for tiden har høyest covid-19-dødsrate i verden. Det går hardt utover urbefolkningen. 

Det var rundt 80 av dem, først fordelt på to busser som fraktet dem mot Mexico by. De prøvde å kapre en tredje buss, men allerede her begynte det å gå galt. De ni som hadde kapret den tredje bussen, ble låst inne av sjåføren. Han ville ikke være med på leken.

De ni fikk kontaktet sine kamerater i de resterende bussene, og til slutt lyktes de i fellesskap med å få de ni ut av den låste bussen.

De kapret tre busser til. Eller «reserverte dem midlertidig», som studentene selv sa, «for formål knyttet til utdanning og sosial rettferdighet». De totalt fem bussene i studentenes ubetalte leie forlot deretter busstasjonen i Iguala, en liten by omtrent midtveis mellom Ayotzinapa og Mexico by.

De ble nesten umiddelbart forfulgt og etter hvert beskutt. Av politiet i Iguala. Klokka var rundt ni på kvelden. De neste timene, resten av natta, skulle de bli beskutt av politifolk fra tre forskjellige byer i området, av delstatspolitiet i delstaten Guerrero og av det føderale politiet. (Ja, den mexicanske statens voldsmonopol er delt inn i intrikate systemer.)

«På et tidspunkt, mellom klokka ti og elleve om kvelden, ser det ut til at noen gir ordre om å forsvinne alle studentene som de ulike politistyrkene hadde arrestert».

Det skriver den Mexico-baserte amerikanske journalisten John Gibler i den tegnede dokumentarboka «Ayotzinapa: I live da de tok dem», som ble gitt ut på norsk i høst.

Mye tyder på at studentene, pluss bussen til et juniorfotballag som tilfeldigvis befant seg i sentrum av Iguala den skjebnetunge natta (to personer mistet livet om bord, pluss en tilfeldig forbipasserende), ble angrepet og beskutt på ni ulike steder i byen i løpet av natta.

Flere ble skadet.

Tre ble drept.

Én, Julio Cesar Mondragón, ble banket opp og torturert. Da han ble funnet dagen etter, var ansiktet hans ikke lenger en del av hodet. Skjært bort eller spist av ville dyr, alt ettersom hvilken versjon man velger å stole på.

Da natta var over, var totalt seks mennesker drept. Rundt 40 var skadet. Og 43 var borte. «Los 43», som de kom til å bli kjent som. «De 43».

Se noe på TV?: De beste seriene på Netflix

De ulike sannhetene

Beskrivelsen over er basert på versjonen som presenteres i «Ayotzinapa: I live da de tok dem». Den igjen er basert på funnene til GIEI (Grupo Interdisciplinario de Expertos Independientes), en uavhengig, interdisiplinær ekspertgruppe som ble opprettet av Den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter (CIDH) for å undersøke hva som hadde skjedd i Iguala.

Den tegnede dokumentarboka er skrevet av journalisten Andalucia K. Soloff, som selv har jobbet mye med saken.

Det er en versjon mexicanske myndigheter har gjort sitt beste for å holde unna offentligheten.

For hvorfor deltok politistyrker fra flere byer i området? Delstatspolitiet? Og det føderale politiet? Og hva med hæren, som har en forlegning i sentrum av Iguala?

Videoopptak er ødelagt eller borte. Ingen fra hæren ble forhørt eller fikk status som vitner.

Bevismateriale er manipulert, åsteder likeså.

Syltynne teorier har blitt lansert av så vel myndighetene som i sosiale medier, produsert av trollfabrikker og spredd av bots-kontoer.

I koronakarantene?: Satt i karantene i 26 år (+)

Ennå, mer enn seks år senere, vet vi ikke hva som lå bak det som skjedde den skjebnesvangre natta. Vi kan ikke engang være helt sikre på hva som skjedde.

Mye av årsaken til det er myndighetenes nitide arbeid med å skjule sannheten, lansere egne teorier, grumse til vannet slik at det blir umulig å se klart.

«Fue el estado», sa og sier demonstrantene. «Det var myndighetene».

Mye tyder på at de har rett i det.

Men hva har staten egentlig å skjule? Og hvorfor ble en av de fem bussene som studentene hadde kapret, eskortert ut av Iguala av føderalt politi?

Hvorfor var det så viktig at nettopp denne ene bussen av de fem kom fram dit den opprinnelig skulle før den ble kapret?

En historiske sannhet?

I begynnelsen av oktober 2014 ble det funnet 28 kropper i massegraver i området rundt Iguala. Ingen av «de 43» var blant dem.

Ordføreren i Iguala trakk seg tilbake fra stillingen i en måned for å «ikke stå i veien for etterforskningen». Han og kona måtte dra på rømmen. Noen uker senere gikk guvernøren i delstaten Guerrero ut i permisjon.

Familiene til de 43 som fortsatt var sporløst forsvunnet, nektet å gi seg, selv om etterforskningen ikke kom noen vei og selv om myndighetene var mer eller mindre helt tyste om saken.

Sammen med overlevende studenter, stadig flere aktivister og journalister, klarte de å få saken på dagsordenen, og de klarte å holde den der.

I november ble ordføreren og kona anholdt som mistenkte i saken. Men tida gikk, og ingen klarte å finne de 43. Alt var rykter, påstander, nye massegraver – fra tidligere drap, massakrer, tortur. Mexico som en eneste stor gravplass.

Men så, endelig, kunne myndighetene fortelle en stadig mer opprørt befolkning hva som hadde skjedd.

Det var intet mindre enn «den historiske sannheten» riksadvokaten Jesús Murillo Karam kunne bringe det mexicanske folket på en pressekonferanse i Mexico by: Studentene hadde kapret fire busser, sa Murillo Karam, og alle de fire ble på ordre av ordføreren i Iguala stanset.

Det lokale politiet drepte i den forbindelse tre av studentene, sa Murillo Karam. Så tok de, med hjelp fra andre lokale politistyrker i området, med seg et større antall av de andre – «43 eller 44» – til et sted i utkanten av byen.

På det tidspunktet var flere av «de 43 eller 44» allerede døde, de ble kvalt. De som fortsatt var i live, ble drept, og så ble kroppene kastet i bunnen av en søppelfylling.

Her ble de så brent.

Bødlene holdt vakt på skift for å sørge for at bevisene brant skikkelig, og de helte på diesel og bensin og bildekk og annet brennbart materiale.

Det, sa Murillo Karam, var den historiske sannheten om de 43 som ble forsvunnet.

Ofret av en ordfører i en liten by som var knyttet til et narkokartell. Under pressekonferansen ble det også uttalt at studentene ble utpekt som tilhørende et konkurrerende narkokartell og derfor ble tatt av dage.

Selv om riksadvokaten understreket at det ikke fantes bevis på at studentene drev med narko. Nei, slo han fast, selv var Karam overbevist om at flesteparten av studentene først og fremst ønsket å studere og å bli lærere mer enn noe annet.

Noen uker senere ble det funnet en beinrest som uavhengige eksperter kunne bekrefte at tilhørte en av de 43, i materialet som skulle stamme fra søppelfyllingen der de ifølge den historiske sannheten ble brent.

Og med det var vel saken begravet?

På langt nær. Den historiske sannheten skulle vise seg å være alt annet enn akkurat det.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Ingen sannheter

I stedet for å bli overbevist av myndighetenes løfter om grundig etterforskning og at mer enn 90 skyldige nå var tatt, organiserte familiene, overlevende, aktivister og andre seg bare enda mer.

De sendte tre karavaner rundt i landet som til slutt møttes i en enorm demonstrasjon i Mexico by. Den ble slått hardt ned på, noe som bare økte mistroen til myndighetene.

Mexico var et land herjet av vold og militarisering etter at myndighetene erklærte krig mot narkotika i 2006. Krigen var endeløs, krevde hundretusenvis av liv, og det var vanskelig å se hvem som kriget mot hvem.

Befolkningen var lei, og tilliten til myndighetene skakkjørt. Den offisielle versjonen, den historiske sannheten, fikk ikke den ønskede effekten. Den bare økte mistroen.

Den historiske sannheten var et resultat av grundig etterforskning og avhør, kunne myndighetene love.

Men hvorfor hadde ingen naboer merket noe til en brann på søppelfyllingen på morgenen 27. september 2014? Ingen hektisk aktivitet med biler og folk?

En argentinsk ekspertgruppe, godt trent i å finne folk som ble forsvunnet under juntaen der på 1970- og -80-tallet, kunne bekrefte at beinrestene som var funnet, stammet fra en av de 43. Men de kunne ikke gå god for at beinresten var funnet der myndighetene, med riksadvokaten i spissen, hevdet.

Det var ikke et bevis på noe som helst, konkluderte gruppen.

Og om det var sannheten som ble lagt fram, og de skyldige hadde innrømmet ugjerningen og nå ventet på sin dom: Hvorfor måtte da sannheten tortureres ut av dem?

(Torturen er bekreftet av FNs eksperter, blant annet på grunnlag av de mexicanske myndighetenes egen medisinske dokumentasjon av de avhørte.)

Mens myndighetene holdt på sin versjon, reiste foreldrene til de savnede rundt i verden. De møtte urfolksgrupper, bondebevegelser, sosiale bevegelser, og det ble holdt demonstrasjoner verden over.

I Norge fikk vi et tidlig møte med disse demonstrasjonene da den mexicanske studenten Adán Cortés Salas stormet scenen under nobelprisutdelingen i desember 2014. «Malala, ikke glem Mexico», ropte han til prismottaker Malala Yousafza, før han ble fraktet vekk av vaktene.

I hendene hadde studenten i mexicansk flagg.

Familiene reiste til Brasil og Argentina og til Europa. En delegasjon kom også til Norge. De nektet å gi seg. Midt i sorgen og frykten fant de en trass og en vilje til å kjempe videre.

En fryktelig sannhet?

I september 2015, nesten ett år etter den tragiske natta, publiserte GIEI, som vi møtte lenger opp i denne reportasjen, sine funn.

Den uavhengige, interdisiplinære gruppen tilbakeviste så godt som alle påstander i den historiske sannheten til riksadvokat Murillo Karam, i tillegg til en rekke andre rykter som hadde svirret de siste elleve månedene.

Nei, studentene skulle ikke demonstrere mot ordføreren i Iguala.

Ja, hæren overvåket studentene helt fra klokka seks den fatale kvelden og visste hvem de var og hva de gjorde: at de «lånte» busser for å dra til Mexico by.

Nei, det var umulig å brenne 43 kropper på en søppelfylling uten å etterlate organisk materiale i løpet av en natt og noen morgentimer.

Det ville ha tatt 60 timer, krevd 30.000 kilo med treverk og 13.000 bildekk.

Flammene ville ha vært sju meter høye.

Det var GIEI som kunne fastslå at det hadde skjedd minst ni ulike angrep mot studentene i Iguala i løpet av natta. Og kanskje viktigst, og vondest for landets myndigheter: GIEI kunne bekrefte at studentene hadde kapret fem busser og at alle hadde forlatt busstasjonen omtrent samtidig.

Ikke fire, som riksadvokaten hadde slått fast i sin historiske sannhet.

Det er her historien om de 43 forsvunne studentene fra den rurale lærerskolen i Ayotzinapa, og deres familier og venner og kamerater og alle de som solidarisk stilte seg ved deres side og nektet å gi seg, blir til noe enda større enn en tragisk historie om drap, tortur og forsvinninger.

Den tilsynelatende ubetydelige detaljen som er antallet busser som ble kapret, stiller til skue det som mange – som journalisten Anabel Hernández i boka «Los señores del narco» («narkoens herrer», eller «Narcoland», som den heter på engelsk), og for den saks skyld thrillerforfatter Don Winslow i sin trilogi om narkokrigen i Mexico, for å nevne to av et utall – lenge har hevdet: At Mexico rett og slett var blitt en narkostat.

At det var umulig å skille mellom myndighetene og narkotikaens høye herrer.

At ordet korrupsjon ikke lenger er dekkende, fordi narkoen ikke bare kjøper makta, den er makta.

Eller omvendt, for den saks skyld: At makta er narko.

Hvordan kan en buss tilhørende transportselskapet Estrella Roja avsløre så mye?

GIEI fant videoopptak som kunne bevise at denne femte bussen forlot busstasjonen. Da de til slutt fikk lov til å undersøke denne bussen, ble det raskt klart at den bussen GIEIs personale fikk lov til å se, slett ikke var den samme bussen.

Noen hadde sørget for å framskaffe en halvgod kopi, en buss som lignet.

Dette ble publisert i en påfølgende rapport, noen måneder senere. Det var likevel nok sprengstoff i den opprinnelige rapporten:

Da GIEI offentliggjorde sine funn, kunne de fortelle at denne bussen trolig hadde mye med angrepet på studentene å gjøre. Logikken er slik:

Delstaten Guerrero er en av de største leverandørene av heroin til det amerikanske markedet, og den mexicanske delstaten som dyrker mest opium.

Det er tidligere avslørt at rutebusser er brukt for å transportere heroin fra Iguala til Chicago.

Dette, mente GIEIs eksperter, kunne forklare hvordan volden kunne nå så brutalt nivå den natta.

Det ville også gi mexicanske myndigheter et forklaringsproblem, særlig ettersom det ble stadig vanskeligere å nekte for at hæren visste hva som skjedde og at både delstatspolitiet og det føderale politiet hadde deltatt.

Var dette narkostaten Mexico i aksjon og tatt med buksene nede?

GIEI konkluderte ikke, men anbefalte videre etterforskning langs disse linjene. Etter en andre rapport i april 2016 var ikke GIEIs etterforskning lenger ønsket.

Skjulte sannheter

«Ayotzinapa-saken har latt oss forstå tvungen forsvinning som en statens terrormaskin som sprer frykt i samfunnet. De konstante fortielsene og løgnene fra regjeringens side har vært langsom tortur for familiene til de 43, og familiene til de resterende førti tusen [som har blitt forsvunnet de siste årene, journ.anm.].

De har likevel aldri gitt opp og hver eneste dag utfordrer de regjeringen og ’narkopolitikken’; koblingen mellom statlige styrker og kriminelle grupper og ’nekro-politikken’, det at staten har ’makten og evnen til å diktere hvem som får leve og hvem som bør dø’».

Dette skriver Andalusia K. Soloff i etterordet til den norske utgaven av «Ayotzinapa: I live da de tok dem».

Hun har fulgt saken siden begynnelsen og bestemte seg for å gi boka si denne formen for å nå ut til et publikum som kanskje ikke orker å lese mange, tunge sider om en så vanskelig sak, så fjernt fra vår egen virkelighet.

Soloff er fra USA, men jobber i Mexico. Hun er ikke i tvil om at myndighetene var involvert i forsvinningen av de 43 – «på alle nivå», sier hun på telefon fra Mexico by.

– En ting er at de ikke har gjort noe for å finne sannheten, men snarere prøvd å skjule den. Det er heller ingen tvil om at hæren, det føderale politiet, delstatspolitiet og lokale politistyrker samarbeidet.

– Tror du på teorien om den femte bussen og narkotikaen?

– Det ville forklart en del. Hvorfor dette ble så stort og så brutalt. Det er en plausibel teori og den beste vi har. Vi vet jo at transportrutene går nordover fra Guerrero og at rutebusser er brukt til smugling.

– Får vi noen gang vite sikkert hva som skjedde og hvor de 43 er?

– Det skjer en del positivt nå, etter presidentbyttet i 2018. Man kan si mye om den nye presidenten, men i tilfellet Ayotzinapa har han gjort ganske mye. Nå er én høytstående militær fengslet og en annen på rømmen fra arrestordren. Men om vi får vite? Om historien har lært oss noe, er det at vi ikke får vite om slike massakrer. Som det som skjedde i Tlatelolco i 1968.

Altså det de 43 studentene og deres kamerater skulle markere årsdagen for da de kapret fem busser en høstkveld for seks år siden.

En kjerne av sannhet

– Jeg skjønner det likevel ikke. Hvorfor?

– Se for deg et mord. Hvem vet hvorfor det skjer? Bare morderen. Bare den som dreper, vet hvorfor. Og i dette tilfellet er de som gjorde det, beskyttet av øverste nivå i den mexicanske regjeringen.

Det er John Gibler som snakker.

Også han er amerikansk journalist, også han har jobbet i Mexico i årevis. Han har blant annet skrevet boka «I Couldn't Even Imagine That They Would Kill Us: An Oral History of the Attacks Against the Students of Ayotzinapa» om det som skjedde den natta og om etterspillet.

Gibler har også bidratt med et nytt etterord til den norske oversettelsen av «Ayotzinapa: I live da de tok dem».

Gibler er forsiktig med å spekulere for mye. Det har vært så mange spekulasjoner, som bare har bidratt til å skyve sannheten under teppet, sier han.

Han mener, som Soloff, at den femte bussen er en plausibel forklaring og den beste vi har.

– Men likevel: Hvorfor? Hvorfor forsvinne 43 studenter og drepe og torturere andre? Måtte de det, selv om det kanskje var narkotika på den ene bussen?

– De måtte jo ikke. Men det viser at narkoinnflytelsen har nådd dette nivået og at staten er med på det. At det er staten. De fant en massegrav med 28 døde kropper en uke etter at dette skjedde. Så var det ikke studentene, men 28 andre døde. Det, og de 43 som ble forsvunnet, og alle de andre tusenvis som er borte og de hundretusener som er døde, viser at dette er hverdagen i en terroradministrasjon. Det er et ledd i denne fusjonen av narko og myndigheter der vold og frykt utgjør kjernen.

– Det er selve forretningsmodellen. Den må ha terror for å overleve.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sant og usant

Det har gått seks år nå, og en måned til. 73 måneder og noen uker. Fortsatt vet ikke foreldrene til de 43 hva som skjedde med barna deres. Fortsatt vet ikke Mexico hva som skjedde.

Daværende president, Enrique Peña Nieto, ble tatt imot av Barack Obama i Det hvite hus noen måneder etter at de 43 studentene fra Ayotzinapa forsvant.

Sjefen for det største markedet til narkotikaen som har revet naboen i sør i filler, tok ikke opp den åpenbare manglende viljen fra mexicanske myndigheter til å finne ut hva som skjedde.

Adán Cortés Salas fikk avslag på asylsøknaden sin til Norge etter at han hadde stilt sitt land i forlegenhet under nobelprisutdelingen.

De største markedene for narkotika ligger i nord og vest, i USA og Europa.

Under finanskrisen for tolv år siden var det én pengestrøm som ikke stanset: Narkopengene.

Flere av de største bankene i verden er tatt for hvitvasking av narkopenger. Enda flere er nok ikke tatt.

Det er litt som serien «Narcos» på Netflix, er det ikke? Eksotisk, spennende? Litt action, liksom? Våpen og penger og helter og skurker. Og så langt unna oss.

Men det er ikke så langt unna. Om kapitalismen er global, er også narkokapitalismen det. Fri flyt av varer betyr også at narkotika krysser grenser uten større vansker.

Og kanskje også narkokulturen?

Og i Oslo, en dag i september 2020, på seksårsdagen for massakren i Iguala, kunne man på flere av Clear Channels reklameboards i sentrum av byen se et litt annerledes budskap enn reklamen for Fanta. «Rettferd!», sto det, med svart og rød tusj. Over sju påklistrede plakater med bilder av unge menn. «Hvor er de 43?», sto det.