Nyheter

Utvist til Tyskland; hjemvendt til Moss

I forrige ukes artikkel fortalte jeg om Janna Kristine Stene, som fikk barn med den tyske soldaten Karl i 1944, og som ble utstøtt i Norge etter krigen. Hun flyttet tilbake til Norge i 1988, og bosatte seg i Moss, der hun hadde familie. I denne artikkelen skal vi gå nærmere inn på hvordan hun hadde det i Tyskland i etterkrigstida.

1 av 3

Av: Svein Åga Lauritzen, lokalhistoriker

Her kan du lese den første artikkelen om Janna Kristine Stene

Da freden kom til Norge på våren 1945 ble Janna Kristine, Karl og deres barn, som også het Karl, internert på en leir i Trondheim. I løpet av sommeren søkte hun ulike offentlige instanser om å få gifte seg med Karl. Hun ble oversett. I sin stahet greide hun å få kontakt med øverstkommanderende for de allierte tropper i Trondheim. Han var engelsk og svarte at selvfølgelig kunne hun og Karl få gifte seg. Paret ble viet 15. september 1945 i Trondheim. Janna Kristines foreldre kom til byen og passet på barnet. Umiddelbart etter vielsen ble Janna Kristine fratatt det norske statsborgerskapet, alle smykker av sølv og gull samt oppsparte midler. Også dåpsgavene til lille Karl ble konfiskert. Nå var hun å betrakte som tysk statsborger.

Under oppholdet i leiren var hun ofte ute med lille Karl og gikk tur langs gjerdet. En ufyselig høstdag ble hun anropt av ei dame på utsiden. Hun spurte Janna Kristine om hun kunne hjelpe til med å anskaffe et par støvler til sin mann som hadde en gård i nærheten. Som motytelse skulle hun få melk til guttungen. Janna skaffet to par støvler, og hun mener at melken var som medisin for lille Karl.

I juni 1946 ble 400 menn, kvinner og barn, inkludert Janna Kristines lille familie, stuet sammen i en gammel tysk lastebåt med kurs for Kiel. deretter gikk ferden til Berlin. Janna og Karl måtte melde seg til politiet innen 24 timer etter ankomst til Berlin. Det var nok av oppgaver til alle. Karl ble nå trikkekonduktør og Janna fikk jobb som kullbærer. Arbeidsantrekk var overall, og med egen bæremeis på ryggen ble mange kjellere og leiligheter forsynt med kull og koks. Det var tungt, men fordelen var større matrasjon. Etter et halvt år fikk Janna ny jobb som transportør av øl og mineralvann til butikker og kneiper øst i byen. Hun hadde egen kjerre.

Det var en vanskelig tid for familien da DDR (Øst-Tyskland) ble etablert i 1949. Nøden var ennå stor. Janna Kristine og Karl mistet et barn på fire måneder, svigerfar døde av kreft og lille Karl led av mangelsykdommer. Fra 1952 ble det bedre. Butikkene fikk flere matvarer og økonomien var i bedring. På samme tid begynte den østtyske staten å engasjere seg internasjonalt. De arrangerte store stevner med deltakere blant annet fra Skandinavia. Janna fikk da mulighet til å arbeide som tolk. Karl vervet seg til politiet. Janna Kristine fikk flere oversettingsoppdrag. Det mest spennende var å oversette hvordan den norske barneskolen var organisert. Med sin erfaring fikk hun tilbud om utdanning som sykepleier. Hun var ferdig utdannet i 1955.

Janna Kristine og Karl skilte lag i 1962. Hun fikk egen leilighet og arbeidet en tid på et større psykiatrisk sykehus. Deretter fikk hun tilbud om en stilling ved Politihospitalet. Det lå vakkert og «skjult» i en park. Det var antakelig derfor det ikke ble bombet. Samme år fikk hun besøk av mor og far for første gang. Det var stort. Også hennes eldste bror med kone og to barn kom på ferie til Berlin. Selv kunne hun ikke dra til Norge fordi landet var medlem av NATO. Janna Kristine stortrives med arbeidet på Øst-Tysklands mest moderne sykehus. Lille Karl trivdes på skolen og Janna kunne gå med venninner på dans. Hun tok også kurs i judo. Lønnen som sykepleier var ikke stor, men bolig og mat var billig i Øst-Tyskland.

Savnet etter den norske nasjonalfeiringen tiltok når hverdagen ble normal. Janna Kristine tok initiativ overfor den norske ambassaden i Øst-Tyskland. De lovet å støtte hver deltaker med penger. Det ble en suksesshistorie som varte i fem år. Imidlertid fikk arrangementet besøk av en ukjent mannlig deltaker Det viste seg at den ukjente kom fra STASI (det hemmelige politiet i Øst-Tyskland). Feiringen gikk derfor inn i historien.

Livet i Øst-Berlin var preget av godt forhold til kolleger og naboer. Det hendte at julaften ble feiret på hudavdelingen på sykehuset sammen med Karl. De byttet igjen leilighet og fikk tilgang til en felles hage. Det var en lise for sjelen, som Janna uttrykker det. Livet var preget av nær kontakt med venner, reising til andre østeuropeiske land og av arbeid. På 1980-tallet var det tydelig at Øst-Tysklands storhetstid var over. Janna var pensjonist og hadde gjenopptatt kontakten med Norge. Det var ikke noe problem å få reisetillatelse. Det første besøket på 41 år var i 1987.

De siste årene i Øst-Berlin var preget av usikkerhet. Janna Kristine bestemte seg i 1988 for å få flytte tilbake til Norge og Moss, hvor sønnen Karl var etablert, og hvor hun hadde nær familie. Janna Kristine ser på meg og sier:

– Det er stor forskjell på lille Moss og Berlin. Folk i Berlin har en spesiell humor og er stort sett hjelpsomme og ærlige. Det er mye kultur og sosial omgang. Moss er bra, men bare seniordans kan bli for ensformig. Ja, ja, i min alder må også dansen hvile.

Hun strekker beina i været.

– Mykheten er det ingenting i veien med. Det første jeg gjorde da jeg kom til Moss, var å ta meg en jobb innen sykepleien. Deretter måtte jeg skaffe et sted å bo og kjøpe en bil.

– Livet mitt har vært sterkt preget av mine valg under krigen. Et liv fylt av storm og stille. Men også gode minner. Jeg kan forstå nordmenns hevngjerrighet overfor oss som var tyskervennlige. Det som er vanskelig å forstå, er den forskjellsbehandling vi kvinner måtte finne oss i forhold til menn som hadde utført oppdrag for okkupasjonsmakten.

– Jeg følger godt med ennå i samfunnsdebatten, sier Janna Kristine.

– Kvinnene har en helt annen stilling i dag. Likestilling og utdanning for kvinner er et gode for hele samfunnet. Kanskje kan min historie være med å kaste lys over hva vi kvinner har gått igjennom, på den ene eller andre siden av en krig. Forståelsen av historie og begivenheter kan flytte grenser, ikke sant? Hun ser på meg. Jeg nikker. Vi må tro det.