Vannklosett; et klassespørsmål

Av Ole Peder Kjeldstadli, lokalhistoriker

I denne artikkelen skal vi se på hvordan Sunnhetskommisjonen så for seg at en omlegging fra utedoer til vannklosett skulle gi en helsemessig gevinst. Men en slik omlegging kostet penger, og dermed ble dette også et klassespørsmål. Axel Holst, som var hygiene- og bakteriologiprofessor i Kristiania på slutten av 1800-tallet, mente at de som hadde lite penger ikke burde investere i den nye teknologien. Ifølge ham ble det ikke nødvendigvis sunnere forhold da vannklosetter ble bygd av billige materialer til de fattige. Dette ga grobunn for sykdom. Dette hang sammen med at de fattige var dårligere på å vedlikeholde og vaske toalettene sine. Slik Holst så det egnet derfor vannklosett seg best for de øvre samfunnsklasser. Det var andre som mente at heller ikke de øvre samfunnsklassene skulle ha moderne vannklosett. Motstanderne hevdet systemet var for kostbart, og at verdifull gjødsel ville gå tapt.

Hygieniske fordeler ved vannklosett

Det var trolig også de som bekymret seg for at Mossesundet skulle bli forurenset av kloakken som ble ledet ut der. Tilhengerne mente på sin side at tømmingen av bøttedoene rett som det var førte til at det skvalpet over, og at det lagde langt mer uhygieniske forhold. De mente også at de ikke var gunstig å bruke avfallet som gjødsel fordi det utgjorde en smittekanal for tarmbakterier og andre uhumskheter. På slutten av 1870-tallet var det ikke mange som hadde vannklosett i Moss. Sunnhetskommisjonen valgte derfor to metoder for å få innbyggerne til å forstå de hygieniske fordelene ved det.

Grobunn for sykdom

For det første bygde de pissoarer, og fikk slik statuert et eksempel på hvordan et moderne toalett kunne se ut og fungere. I de offentlige pissoarene kunne innbyggerne observere at avfallet ble raskt fjernet og at det ikke ble liggende som grobunn for sykdom. For det andre skjerpet kommisjonen oppmerksomheten rundt de paragrafene som Moss stadslege og helseråd hadde fastsatt. Der det ikke var planlagt å bygge moderne toalett, måtte innbyggerne, i tråd med de lokale forskriftene, være ekstra påpasselige med utedoens plassering. Alle utedoer som sto for nær soveværelser og spiskammers, måtte flyttes. Det hastet særlig med å fjerne utedoer som var plassert inntil kjellere som var bebodd.

Refs til ordfører Heiberg

Ingen fikk særbehandling i denne saken, verken privatpersoner eller offentlige institusjoner. Både metodistkirken og bedehuset måtte flytte utedoen fordi den sto feil plassert på kirkens tomt. Ordfører Andreas Henrik Heiberg, som også var distriktslege, ble bedt om å se nærmere på dofasilitetene hos seg, da det rant stinkende ansamlinger fra huset hans og ut i gaten. Jernbanen fikk beskjed om å legge ned et toalett som var såpass urenslig og stinket så intenst at kommisjonen mente det var helseskadelig å bruke det.

Økt livskvalitet

Videre gikk kommisjonen eksplisitt ut mot alle offentlige utsalgsplasser som ifølge sunnhetsforskriftenes § 16 måtte regulere toalettfasilitetene sine. Slike utsalgsplasser var for eksempel vertshus og puber. De måtte også ta ansvar og bidra i arbeidet med å gjøre byen sunnere. Dette viser at kommisjonen i de aller fleste tilfellene unngikk å gjøre unntak i arbeidet med å fremme sunnhet.

Hele befolkningen, uansett status, måtte bidra like mye for at livskvaliteten skulle øke. Det var likevel en bydel der kommisjonen stilte krav til at innbyggerne måtte gjøre en ekstra innsats for å bidra i det hygieniske arbeidet. Ved Jernverket fikk samtlige hus på nytt et eksemplar av sunnhetsforskriftene. I tillegg fikk de en sterk oppfordring til å ta grep for å organisere alle utedoer og binger etter lovverket.

Strenge krav

Området rundt Jernverket et av de fattigste stedene i Moss. Utedoene i denne bydelen avga mye stank fordi de ble sjeldent tømt. Dette skapte bekymringer hos sunnhetskommisjonen. Derfor ble det satt ekstra strenge krav til innbyggerne der. Alle ved Jernverket måtte bidra i større grad enn før til å bygge forskriftsmessige utedoer, og holde avløpsrenner og rennesteiner fri for stank.

Erfaring viste at Jernverkets innbyggere ble oftere syke enn andre. Kommisjonen tok altså initiativ til å gå direkte inn i det strøket av byen som slet mest med sykdom. Dette var første gang oppmerksomheten ble rettet mot en spesiell bydel for å gi disse innbyggerne et løft i levestandarden og bedre livskvaliteten.

Det moderne toalettet

Sunnhetskommisjonen ble kontaktet av en byggekomité som nylig hadde oppført et gymnastikklokale. De ville ha sunnhetskommisjonen på besøk for å hjelpe til å vurdere hvor et pissoar burde plasseres. Kommisjonen ga sitt råd og bestemte samtidig at pissoaret måtte lages i jern. Jern var et mer holdbart materiale. Det tiltrakk seg ikke så lett verken lukt eller stank, slik et pissoar bygd i tre ville gjort. De insisterte dessuten på at pissoaret skulle ha en skylleanretning for å få bort avfallet og en avløpsrenne som sørget for at det raskt forsvant i kloakken. Dette ga dem altså en god anledning til å vise mer nøyaktig hvordan det moderne toalett skulle se ut.

Saker fra 1906 viser at flere av byens innbyggere, spesielt de rike, hadde installert vannklosett. Og kommunens arbeid med å bedre byens hygieniske forhold fortsatte utover 1900-tallet.