Nyheter

Unni Askeland: – Jeg har aldri drukket mens jeg maler. Eller jo, bare én gang...

Unni Askeland er løssluppen, drikkfeldig og glad, men også seriøs. I dag begår hun en ny synd, og lanserer poesi og raptuser fra Kløfta.

Klokka er halv tolv og Dagsavisens oslojournalist har heltemodig tatt turen ut på landet, nærmere bestemt Kløfta. Der har kunstner Unni Askeland lovt å servere lunsj i hagen. Men på toget oppover kommer følgende urovekkende tekstmelding: «Wow jeg våknet nettopp nå. Det ble visst sent i går ...».

Hun er født i Bergen, har bodd i Oslo, Stockholm og New York. Og nå – Kløfta. Det er lov å spørre hvor det gikk galt. Men en knapp halvtime senere, når jeg står med blåklokker og hundekjeks opp til armhulene i skyggen av frukttrær som vaier dovent, må jeg bite det i meg. Dette er jo ren idyll. På en benk midt i herligheten ligger Unni Askeland, firebarnsmor, bestemor og norsk kunsts største femme fatale. Hun har på seg svarte solbriller og svart neglelakk. Og en svart silkekaftan fra Baron von Bulldog.

– Dette er både New York, Oslo og Bergen i ett, fordi alle har vært her, smiler hun.

– Lou Reed har vært her mange ganger. Ekstremt hyggelig fyr, og med en herlig sans for humor. Vi har ledd mye sammen.

###

Paradiset er hjemme i hagen på Kløfta. Foto: Mimsy Møller

Det er 30 pluss og alt virker langsomt. Men livet til kunstneren er på ingen måte så sedat som det ser ut denne morgenen. I dag lanserer hun nemlig boka «Attrå. Et litterært selvmord» med bokbad på Hotell Skjærgården i Langesund. Von Bulldog-designer Kjell Nordström er bademester.

Les også: Hilde Midthjell: – Jeg er ingen helgen

Boka er et kunstprosjekt med hennes egne dikt og originale tegninger i hvert eneste eksemplar. Når vi møtes er det ennå ett par uker til lansering, og hun venter på bøkene fra trykkeriet så hun kan gå i gang å tegne. Over 400 tegninger skal hun lage.

– Jeg er jo ikke forfatter. Derfor har jeg har valgt å kalle dette for mitt litterære selvmord, sier hun for å forklare sjangeren som hun så frekt har begitt seg inn på.

– Det er slamrap fra Kløfta. Direkte tale, total blottleggelse av meg som kvinne og kunstner, hele følelseslivet. Jeg tror neppe noen andre kvinner har skrevet så åpent om kroppen sin, om erotikk, om det å bli eldre som jeg gjør her, sier hun. Og lover en ekstra godbit: sitater fra meldinger menn har sendt henne på sjekkeappen Tinder.

###

Den nye boka er klassisk Askeland: selvutleverende og burlesk. Foto: privat

– Oj, nå ble jeg nysgjerrig ...

– Du vil ikke tro hva folk får seg til å skrive, sier hun og rå latter virvler opp mellom trærne.

– Alle tekstene tar også opp ting som lengsel, begjær, å se på seg selv og egen kropp, vite at du blir eldre, miste det alle tror er så ungt og vakkert og perfekt ...

– Opplever du at du har mistet noe selv?

– Nei. For meg er alle sånne ting feil. Jeg har aldri tenkt sånn. Jeg tok opp temaet da jeg malte bildet «Er jeg fin nok for deg» for noen år siden, men var nok veldig snill i forhold til nå.

Les også: Nav-sjefens avskjed

Hun spør om jeg vil ha kaffe og signaliserer at jeg skal følge etter inn på kjøkkenet. Unnis kråkeslott er som et virvar av et stort, gammelt smykkeskrin. Hvert rom er fylt med bøker, bilder og tegninger. Ting. Og Unnis skrivemaskin.

På kjøkkenet står et staffeli med uferdig maleri. Grunnet vannskade på atelieret jobber hun hjemme for tida. På veggene henger bilder. Dronning Märtha og Courtney Love. Selv vandrer hun barbeint rundt og lager kaffe mens Bob Dylan strømmer fra høyttalerne og fyller rommet med sin magiske «Isis»:

«Isis, oh, Isis, you mystical child

What drives me to you is what drives me insane….”

###

Med vannskade på atelieret er kjøkkenet blitt en midlertidig arbeidsplass. Foto: Mimsy Møller

– Jeg bruker skrivemaskin mest for det visuelle og hele den nye boka er skrevet på den. Er skamløst inspirert av Nora Barnacle Joyce som skrev alle lappene og brevene til sin mann James Joyce, som jo forandret litteraturen med bøker som «Ulysses» and «Finnegans Wake». Og jeg er ikke flau engang for si det, jeg har lest alle disse bøkene.

Hun ble født i Bergen i 1962 og røttene er fra Vestlandet. Oldemoren hennes var den første kvinnen som gikk på kunstskole i Bergen, men måtte droppe karrieren på grunn av en arbeidsulykke i et vaskeri, der hun mistet alle fingrene på høyre hånd. Historien sådde et frø hos Unni som plukket opp malerpenselen i tenårene og ble oppslukt. Visste at det var dette hun måtte gjøre. Men nå plukker plukker hun opp en bok og rekker den mot meg, og bedyrer at hun er over gjennomsnittet opptatt av bøker, kanskje enda mer enn billedkunst.

###

Unni sammen med mor og lilleøster Anne-Kristine i 1964. Foto: privat

– «Letters Of Note» må du lese. Det er kjente menneskers brev. Mick Jaggers brev til Andy Warhol for eksempel. Jeg synes det er interessant, og elsker sånne bøker. Jeg har selv over 100 kjærlighetsbrev fra Eric Anderson, smiler hun. Den amerikanske musikeren er faren til tre av hennes fire barn, og direkte årssak til at hun ble godt kjent med så mange av de mest legendariske musikerne fra seksti- og syttitallet. Lou Reed. Bob Dylan. Leonard Cohen.

Historien er kjent, men kjapt oppsummert skjedde det sånn: I 1980 var Unni 18 år og gikk på Romerike folkehøyskole. Hun så amerikanske Eric Anderson på en konsert på Jessheim. Det var kjærlighet ved første blikk. Etter konserten kom han bort, ga henne en rose og kysset henne på kinnet. Han var den vakreste mannen hun noen gang hadde sett. Og gift. Men han lovte å komme tilbake. Og gjorde det! Tre år senere var de et par, og reiste rundt sammen.

###

Som ung russejente Foto: privat

– Vi var så forelsket, det var helt fantastisk. Så du kan si vi gjorde det alle drømmer om, særlig jenter på 20 år, smiler Unni. Mens de var i Stockholm der han skulle spille inn plate kom brevet: Unni hadde kommet inn på kunstskolen i Kabelvåg. Det ble en tårevåt avskjed. Hun tok toget nordover. Og han dro hjem til New York for å skille seg.

– Jeg mottok kjærlighetsbrev omtrent annenhver dag. Kanskje de kan bli til noe en dag. Jeg vet Eric skriver memoarer nå, men det gjør ikke jeg. Jeg har tenkt å leve litt lenger.

###

Fotoboksmoro med venninnen Kjersti Grov. Foto: privat

I 1987 begynte hun på Kunstakademiet i Oslo. Det ble også begynnelsen på et fantastisk liv. der hun nærmest pendlet mellom Kløfta og New York. På akademiet ble jeg kjent som hun med alle ungene.

– Jeg fikk første barnet da jeg var 21 år. Jeg var ferdig med å få unger dag jeg var 28, da hadde jeg fått fire. De er alle sammen spesielle, fantastiske, veldig forskjellige og helt nydelige. De er ville!

De må være arvelig belastet. For hvilke kunstnere i kongeriket Norge er villere enn Unni Askeland? Hvem andre kan få seg til å seile opp foran noble Galleri Blomqvist i Oslo i hvit stretchlimo og gjøre entré i en sky av sjampis og parfyme, iført tettsittende leopardkjole og byens rødeste lepper, tett omringet av fem ungjenter med blonde parykker og samme kjole som divaen selv? Om vi skal tippe kommer frekkhetens nådegave fra fødebyen Bergen, og leoparden fra Jessheim, alternativt Baron von Bulldogs systue i en av byens mørke bakgater. Men, selv om lidenskap og latter sitter løst, lurer det sår nakenhet under staffasjen. I kunsten inviterer Unni like gjerne på sitt mest selvutleverende og dypeste mørke som på fest.

Les også: Det er bare å gønne på

Akkurat nå har hun lagt seg i hengekøya og en ung mann kommer ut i hagen og spør om hun vil ha mat. Hun vil heller ha et glass hvitvin med isbiter.

– Nei, sier han og blir møtt av rå latter.

– Simon som er her nå kom fra Bodø for to dager siden for å jobbe for meg, forklarer hun.

– Tydeligvis syns han jeg fikk litt for mye i går. Hahahahaha!!! Du så det ikke sant? Det var bare nei-nei-nei!

De møttes i vår da hun var i Bodø for å åpne utstilling for en felles venn, Tor Kvarv. De ble venner og den unge mannen ble med sørover.

– Du foretrekker å henge med yngre folk enn deg selv?

– Vel, folk må være spennende å være med. Hadde jeg vært sammen med en kjedelig mann hadde jeg bare bedratt han. Det er som Sigrid Undset skriver: «Jeg har bedratt min mann!» roper hun høyt og igjen – denne rå latteren som vi bare må anta at nabolaget her er godt kjent med. Det finnes kvinner som beskriver det å bli eldre som å bli mer og mer usynlig, men der er avgjort ikke Unni Askeland.

– Jeg har egentlig ikke noen problemer med å bli eldre, kanskje fordi jeg stort sett har yngre elskere. Og fordi jeg har valgt å bo alene. Leve alene. Ikke ha andre forhold enn vennskap og sex. Men jeg har stengt av en dør inn til hjertet mitt, fordi jeg er blitt så jævlig såret av svik, å miste veldig nære venner, folk som dør. Det er liksom bare om å gjøre å prøve å ha det bra nå.

###

Unni og gutta på fest - sammen med Antonio Holstad og Øyvind Statle. Foto: privat

Vi nyter sommersolen og snakker om menn. Det vil si, hun drar drøye historier og jeg måper. Som når hun forteller hvordan Leonard Cohen en gang dro henne med på toalettet etter en konsert, og ba henne kysse ham så han kunne møte fansen med røde leppestiftavtrykk i hele trynet. Og den gangen hun klina med en ukjent kjekkas på panseret til en Caddilac i Greenwich Village, New York lenge før han ble berømt som Slash fra Guns'n'Roses. Men når det kommer til mannfolk kommer vi ikke utenom Edvard Munch. Han har aldri sviktet, men fulgt Unni helt fra hun visste at det var kunst hun ville drive med. I 2004 pådro hun seg både jubel og pisk med sine Munch-adapsjoner, en parafrasering av Edvard Munchs mest kjente motiver. De var utført på en måte som Klassekampen mente bekreftet Munchs fantasier om kvinnens djevelske natur.

– Om det var noen som brukte kunsten til å vise hvordan han hadde det, så var det Munch. Alt er jo der, i bildene hans. Sånn gjør jeg også.

###

På tur med vennen Tony Kavli. Foto: privat

– Du blir omtalt som en moderne bohemdronning, hva tenker du om det?

– Både ja og nei. Hvis det er fordi jeg lever et utradisjonelt liv og er litt løssluppen, drikkfeldig og glad, så kan man si det stemmer. Men jeg jobber også hardt. Og jeg har oppdratt fire unger. Så det er en annen side av meg som er enormt strukturert. Jeg hadde neppe vært der jeg er i dag om jeg ikke hadde jobbet så seriøst.

– Mener du at du ikke maler i absintfylla?

– Nei, jeg har aldri drukket mens jeg maler. Eller ... jeg skal ikke lyve. Da jeg jobbet med de nordiske ikonene var det mye nattjobbing for å rekke deadline, og da husker jeg at vi hadde en dunk med hvitvin i atelieret. Når du er oppe til 03.00 om natta trenger du noe for å holde koken.

###

Bohemdronning og norsk kunsts femme fatale hjemme på kjøkkenet på Kløfta. Foto: Mimsy Møller

Hjertet ble knust. Først døde faren. Så ble det slutt mellom henne og ektemannen, kunstner Sverre Koren Bjertnæs.

– Han giftet seg med en venninne av datteren min. Nå går det kjempefint og jeg syns de er nydelige, men da det skjedde var det et sjokk, sier Unni. Selv taklet hun situasjonen ved å cashe ut 100 000 kroner i banken og dra på fylletur til København på første klasse.

Les også: Kuttet ut rusen

– Det var penger jeg hadde satt av til å betale skatten, sier hun.

– Jeg var destruktiv. Drekka-pule-spy. Det første jeg gjorde var å spille bort alle pengene mine, det tok bare noen dager. Etter det måtte jeg låne penger til øl på en bluesklubb.

Han sto i baren. Unni beskriver han som høy mørk og kjekk, litt gangsteraktig.

– Ja, med arr og sånn. Han var jææævlig sexy. «Står du her alene?» spurte jeg. «Ja» sa han. Så jeg inviterte han til bordet vårt.

Der skjøv hun mobilen sin bort til han. «Fuck me I’m famous» sto det på dekslet. De dro hjem til han og ble der i fire dager.

– Det er det beste eventyret jeg har hatt. Jeg tror jeg utsatte SAS-billetten min 7 ganger. Så kom jeg tilbake hit og laget videoen som heter «Failure» der jeg sitter naken og skriker. Om det er å bruke kunsten som terapi? Ja, så er det kanskje det. Men egentlig forteller jeg bare om mitt liv.

Bergen  20130502.
Ari Behn, Unni Askeland og Per Heimly (bakerst) ankommer  åpningen av utstillingen i Galleri Nygaten i en veteranbrannbil fra Bergen brannvesen torsdag kveld. 
Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Trekløver på utstillingsåpning: Unni, Ari Behn og fotograf Per Heimly. Foto: Scanpix

Første juledag i fjor døde den gode vennen Ari Behn.

– Jeg elsket Ari. Han var ti menn i en og samme person. Var det noe, med meg eller med ungene, så kom han alltid med en gang.

De ble venner mens han ennå var en del av kunstnermiljøet som ble kjent i pressen som «den nye vinen».

– Det var poeten Bertram Besygie jeg var mest fascinert av, men Ari jeg ble kjent med, smiler hun og forteller om det første møtet, tilfeldigvis var det på Theatercaféen. Ari Behn satt sammen med noen forfattervenner da en platinablond kvinne entret kafeen arm i arm med en mørk, cocky fyr i armanidress. Ari Behn fortalte om møtet på NRK radio en gang at han syntes Unni lignet sånn på Marilyn Monroe og Courtney Love og at han bare måtte bli kjent med henne. Men at han fyren med armanidressen ikke var nevneverdig interessert. Unni husker det også:

«Ha deg vekk!» sa Bjarne Melgaard.

Resten er historie. Vi ler litt sammen ved tanken på alle disse gamle ordspillene fra den gangen, om hvem som var den nye pappvinen og så videre.

– Ja, Bjarne og jeg var liksom det nye brennevinet, ler hun.

– Jeg er veldig glad i Bjarne, som jeg ble kjent med alt på kunstakademiet. Jeg husker for mange år siden da Eric skulle spille på en beatfestival i Conegliano, en time utenfor Venezia. Jeg var assistent for den italienske kunstneren Schifano, som skulle male mens Lou Reed spilte. Schifano var liksom en av de virkelig store, italienske kunstnerne.

På scenen var det spent opp et digert lerret. Sju ganger tre meter. Lou Reed gikk fram og begynte å spille låta «Heroin». Schifano dyttet Unni fram på scenen og sa hun måtte gjøre jobben. Hun fikk panikk.

– Schifano var så høy på kokain at han ikke kunne male. Jeg skalv som et aspeløv. Men så husker jeg at tenkte: hva ville Bjarne gjort? Det ga meg mot. Og så bare malte jeg!

Les også: Motebransjen? Nei takk.

Tre år. Hun tenker det er den tida det tar å komme over en sorg. Det tok tre år å komme over farens død, tre år å komme over bruddet med Sverre Koren Bjertnæs.

– Så dette med Ari, det tar vel tre år det også. Jeg tror at etter tre år klarer man bedre å leve med savn på den riktige måten. Jeg kan jo ikke gå rundt og grine hele tida heller, sier hun. Og innrømmer i neste øyeblikk at hun gåter ofte over sin døde sjelevenn, minst en gang hver dag. Da hun satt på et møte med dem som har trykket boka hennes nylig, og en av dem leste forordet høyt, måtte hun klype seg i låret for ikke å bryte sammen.

– Der står det jo at Ari ville at jeg skulle skrive, og at han ville lese. Det var pakten vår. Vi snakket mye om det. Men nå blir det ikke sånn. Plutselig forsto jeg det på nytt – denne gangen kommer ikke Ari til Langesund, slik han alltid pleide å gjøre, sier hun. Og jeg kan ikke unngå å se en tåre renne ned fra under de mørke solbrillene.

Les også: Grettenmoderaten

Lidenskap, latter, og dypeste, mørke sorg. Unni byr på alt, enten hun deltar i realityprogrammer på TV, lager video, skriver eller maler bilder. Men skal man først samtale med en bohemdronning må vi også snakke om skandale.

«In all the joints in all the towns in all the world, she walks into mine».

Humphrey Bogarts berømte replikk fra filmen «Casablanca» kunne like gjerne vært Unnis replikk til tidligere direktør for Nasjonalmuseet, danske Allis Helleland. For, i 2008 kjøpte den daværende direktøren på eget initiativ inn halve utstillingen hennes med bilder inspirert av nettopp «Casablanca». Helleland, som allerede var omstridt, fikk på pukkelen fra et samlet norsk kunstliv fordi hun hadde handlet på tvers av råd fra museets egne fagfolk. Og maleriene? Forståsegpåerne sto nærmest i kø for å dømme både dem og kunstneren nord og ned. Selv har Unni sagt hun synes norsk kunstliv er snilt, ufarlig og ja rett ut gørrkjedelig. Utdatert av for mye intellektualisering.

– Er Norge et land som liker å ydmyke sine egne kunstnere?

– Hmm ... vel, nå er jeg jo blitt så akseptert og godt likt. Men jeg opplevde det nok den gangen.

– Hva var det med disse bildene som provoserte så mange tror du?

– Kanskje det er drøyt å ta en film og lage bilder av den. Men jeg har ikke vært med på maken, alt hva folk fikk seg til å si om meg - og til meg! Det var så ille at Tommy Olsson til slutt skrev fire sider i Morgenbladet om «prosessen mot Unni Askeland». Jeg stakk av, rømte til Trondheim og laget silketrykk. Men de jaget meg hele tida.

Les også: – Unni Askelands Casablanca-bilder er grovt undervurdert

Nasjonalmuseet har til sammen 70 Casablanca-bilder pluss en video, og Unni tror de har gjemt alt så godt bort at de ikke vet hvor verkene er selv lenger.

– Bildene er i hvert fall aldri med på noen ting. Men, jeg må bare le av det. Hvis det er noen som ikke er bitter eller sur så er det meg.

– Når folk sier at noe ikke er kunst har jeg ofte lurt på hva kunst egentlig er. Hva mener du?

– For meg? Kunst er livet.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen