Nyheter

Politiske EEC-rystelser i 1972

BYHISTORIE: De siste årene er det politiske landskapet i den vestlige verden blitt vesentlig endret. England har forlatt EU. Det ulmer i USA, der den høyreekstreme Donald Trump kjemper for å bli gjenvalgt i november 2020. Og hva vil skje etter koronakrisen?

1 av 3

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

, Det har vært store politiske endringer i mange land de siste fem-seks årene, og det er skremmende at ytterliggående høyrepartier har vært på sterk frammarsj i mange europeiske land. Dette skjer også i vårt naboland Sverige, der det innvandrerfiendtlige Sverigedemokraterna har stabilisert seg på over 20 prosent, og er blitt det tredje største partiet i Riksdagen, med 49 av de 349 mandatene.

Mye tyder på at utbruddet av koronapandemien fører til at de godt etablerte partiene styrker seg igjen i en del europeiske land. Men det er høyst usikkert hva som vil skje når forholdene normaliseres igjen. 3. november i år skal USA velge sin president for de neste fire årene. Donald Trump skal møte Demokratenes kandidat Joe Biden til duell. Biden fyller 78 år et par uker etter valgdatoen, og er uansett ikke en mann for framtida. Mens denne artikkelen skrives, leder likevel Joe Biden på meningsmålingene.

Jeg bruker litt plass på internasjonal politikk som et bakteppe for å vise at det er mange ulike årsaker til politiske rystelser. Slik har det også vært i Norge og Østfold. Den største omveltningen i etterkrigstiden skjedde i forbindelse med dragkampen om medlemskap i EEC (i dag EU) i 1972.

Arbeiderbladets kommentator Arne Strand beskrev dette slik:

«Da ble alle konfliktlinjer satt i brann. Det tålte ikke systemet. Regjeringen Borten gikk og regjeringen Bratteli kom. Bratteli gikk etter folkeavstemningen og regjeringen Korvald kom. Venstre sprakk. Ap fikk avskalling på venstresiden. Frp ble født og SF ble til SV.»

Disse rystelsene rammet også Østfold, men fylket var likevel lenge en bastion for Arbeiderpartiet. Fra begynnelsen av 1950-tallet til midten av 1970-tallet hadde Ap mer enn 50 prosent oppslutning i Østfold, både ved stortings- og kommunevalg. I 1997 falt dette til 40 prosent, og ved stortingsvalget i 2001 gikk partiet på en smell og fikk kun 28 prosent oppslutning. Dette var det dårligste valget for Ap siden partisplittelsen på 1920-tallet.

Forandringene startet på 1960- og -70-tallet. Sosialistisk Folkeparti (SF) var blitt dannet i 1961, med utbrytere fra Ap. Etter at Norge i 1972 sa nei til medlemskap i EEC, ble Sosialistisk Valgforbund (SV) dannet. Alliansen besto av SF, Norges Kommunistiske Parti (NKP) og en venstreopposisjon fra Arbeiderparti. I Østfold ble det et knapt neiflertall mot EEC-medlemskap, med 51 mot 49 prosent. Dette var overraskende i et stort industrifylke, der næringslivet, ledelsen i fagbevegelsen og både Høyre og Arbeiderparti ivret sterkt for å bli med i den europeiske unionen. Både i Vestfold, Buskerud, Akershus og Oslo ble det ja-flertall.

Den harde kampen om EEC hadde dratt mange Ap-velgere over til venstre. Sammen med en innbitt motstand mot USAs krigføring i Vietnam og motstanden mot at Arbeiderpartiet åpnet for utplassering av atomvåpen, ble det derfor befestet en sterk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet, også i Østfold. Til venstre for SV vokste også AKP (ml) og Rød Valgallianse (RV) fram, og bidro til en sterk venstreradikalisering av den politiske debatten. SV gjorde et godt stortingsvalg i 1973, og Otto Hauglin fra Østfold SV fikk plass på Stortinget. Han ble riktignok bare sittende i en periode, men SV greide likevel å markere seg politisk i Østfold, og fikk også en viss oppslutning i deler av fagbevegelsen. Fellestillitsmann Per Wiberg ved Borregaard var nestleder i SV i 1969, og Lorang Thoresen fra Moss var sentral i Murerforbundet.

I avisspaltene var det en klar stemning for en EEC-tilslutning. I Østfold var det bare en redaktør som skilte seg ut. Det var Charlie Jansson i Fredrikstadavisa Demokraten. Dette var en Arbeiderparti-avis, og det vakte stor harme på Youngstorget i Oslo at Charlie Jansson gikk mot partilinja i EEC-spørsmålet. På den tida var det Arbeiderpartiet og fagbevegelsen som hadde eierskap til de sosialdemokratiske avisene i Norge. Og da Charlie Jansson gikk inn for at statsminister Trygve Bratteli (Ap) måtte trekke seg etter valgnederlaget i 1973, ble han kalt inn på teppet til den mektige partisekretær Ronald Bye. Det var ventet at Jansson ville få sparken, men han beholdt jobben. Han hadde en sterk posisjon lokalt. Både lederen av Fredrikstad AP, Johan Johansen, og den sentrale AUFeren Jens Olav Simensen var mot EEC-medlemskap. (Simensen ble for øvrig redaktør i Demokraten i perioden 1990-1993). Charlie Jansson var redaktør fra 1972 til 1985.

Selv om EEC-valget rystet Arbeiderpartiet kraftig, greide partiet å stabilisere seg på et høyt nivå både på 1970- og -80-tallet. Ved stortingsvalget i 1977 fikk Ap 51 prosent oppslutning i Østfold, noe som ga partiet fem av de åtte fylkesrepresentantene. Og gjennom 1990-tallet hadde partiet fire representanter. Men i det fatale valget i 2001 falt Ap ned til kun to representanter. Blant de mest profilerte Ap-representantene finner vi Gunnar Skaug fra Moss. Han ble første gang valgt inn på Stortinget i 1969, og avsluttet sin Stortingskarriere i 2001. Tom Thoresen fra Fredrikstad kom inn på Tinget i 1977 og ble gjenvalgt ved hvert valg fram til 2001.

For perioden 2017–2021 har Østfold Arbeiderparti tre representanter på Stortinget; Stein Erik Lauvås, Elise Bjørnebekk-Waagen og Svein Roald Hansen.