Skilsmisse; Moss Ap og avisa

I denne artikkelen skal jeg fortelle en selvopplevd historie fra 1995, som markerer det definitive bruddet mellom Moss Arbeiderparti, og A-presse-avisa Moss Dagblad. Men først er det nødvendig med et tilbakeblikk.

Arbeiderpressen ble grunnlagt i forbindelse med opprettelsen av Arbeiderpartiet, og det var en selvfølge at alle A-presseavisene skulle «følge partilinja». Kritikk av Arbeiderpartiet var uhørt i spaltene. Helt fram til 1975 var det ledelsen i Arbeiderpartiet som valgte redaktør til Arbeiderbladet. Nå var ikke partitilhørighet uvanlig i Norge. Snarere tvert imot. De fleste aviser hadde partipolitisk tilknytning. Aftenposten, Moss Avis, Tønsbergs Blad, Drammens Tidende og Buskeruds Blad og Adresseavisen i Trondheim var typiske Høyre-aviser. Mens den mest kjente Venstre-avisa, var Dagbladet.

I første halvdel av 1990-tallet var det fortsatt slik at Moss Arbeiderparti valgte noen representanter til styret i Moss Dagblad. Partiet ville ikke gi slipp på kontrollen over avisa, selv om A-pressen og Arbeiderpartiet formelt hadde skilt lag. Men Moss Arbeiderparti hadde ikke lenger krav på styrelederen. Nå var det profesjonelle folk, med kompetanse på både medier, marked og økonomi, som ble valgt til styreledervervet.

I 1994 ble jeg ansatt som redaktør og disponent i Moss Dagblad. Og året etter var det kommunevalg. Moss Arbeiderparti hadde hatt makta i Moss i 67 år, og dette gjorde Høyre et poeng av i valgkampen. Slagordet var omtrent slik: «67 år er nok. På tide å pensjonere Moss Arbeiderparti». Moss Høyre ble valgvinner i 1995, og Gretha Kant ble den første kvinnelige ordføreren i Moss.

Det første styremøtet i Moss Dagblad etter kommunevalget, ble lagt til Kong Carl-bygget i Henrik Gerners gate, et bygg som tidligere var Folkets Hus i Moss. I 1912 etablerte Moss Arbeiderparti avisa Moss Socialdemokrat, som senere skiftet navn til Moss Dagblad. Avisa hadde først lokaler i Skoggaten 10, og ble trykket i nabogården hos den danske boktrykker Wong. Eget trykkeri sto på ønskelisten, men først i 1938 fikk arbeiderpressen i Moss sitt eget trykkeri, nettopp i Folkets Hus.

Som redaktør og daglig leder i Moss Dagblad startet jeg styremøtet med å fortelle litt av historien som bandt Kong Carl-bygningen og Moss Dagblad sammen. Men da ble jeg stanset av en av de to styrerepresentantene fra Moss Arbeiderparti. Han tok ordet og forlangte at redaktøren, altså jeg, måtte sparkes. Dette kom overraskende på resten av styret; også på styrelederen, og han utba seg en forklaring. I korthet var begrunnelsen at Moss Dagblad hadde skylda for at Høyre kom til makta i Moss. Det ble spesielt vist til en artikkel der det var konfrontasjon mellom Moss Arbeiderparti og investor Widar Salbuvik angående en strid om Torpedostasjonen på Tronvik, som Salbuvik eide.

Moss Dagblad hadde invitert de to partene til et møte, der begge sider fikk legge fram sine synspunkter. De to journalistene som dekket dette møtet, mente at Salbuvik kom best ut av debatten, og reportasjen 9. september 1995 fikk tittelen: «Ap–Salbuvik: 0-1».

Artikkelen ble oppfattet som en kritikk av Moss Arbeiderparti, og avisa ble tillagt så stor betydning at Ap-representantene mente at reportasjen vippet valgresultatet over til borgerlig seier. Styrelederen i Moss Dagblad avviste kravet om at redaktøren skulle sparkes, for det var ikke påpekt noen faktafeil i reportasjen. Da stilte de to Ap-representanten et ultimatum: Enten går redaktøren, ellers trer Moss Arbeiderparti ut av styret for godt. Da de fortsatt ikke fikk medhold, reiste de seg og forlot møtet.

Lokalhistorisk representerte dette slutten på en epoke som hadde vart siden avisen ble etablert i 1912. Nå var også de formelle båndene mellom Moss Arbeiderparti og Moss Dagblad brutt. Seks år etter skilsmissen mellom Det norske Arbeiderparti og Arbeiderpressen.

Bruddet mellom politiske partier og avisene begynte på 1970-tallet. Først ut var Dagbladet, som sa takk for seg i kjølvannet av striden om EF-medlemskap i 1972. Det var store interne uenigheter innad i Venstre i synet på deltakelse i EF. Uenigheten førte til at partiet ble splittet, og Det Liberale Folkeparti ble dannet. Denne striden skulle vise seg å være ødeleggende, både for partiet og partipressen.

I 1999 skrev medieveteranen Jens Olav Simensen fra Fredrikstad følgende: ”I årene etter 1972 gled de gamle venstreavisene fra partiet Venstre ... Fem år senere kom det endelige brudd. Foran valget i 1977 skrev redaktør Arve Solstad en artikkel hvor det endelig farvel med Venstre tas.”

Også i Høyrepressen begynte tankene om løsrivelse fra partiet å oppstå tidlig på 70-tallet. Båndene mellom presse og parti var derimot en del sterkere her enn for Venstrepressen, og prosessen tok derfor noe lengre tid. Men på begynnelsen av 1980-tallet var det en klar tendens til at disse båndene ble stadig svakere. Avisene ønsket ikke lenger å bli kalt Høyreaviser, og formannen i Den Konservative Presses Forening skulle ikke lenger være fast medlem av Høyres sentralstyre. Dette hadde vært en fast ordning siden 1892, men tradisjonen ble brutt. På tross av dette, brøt ikke avisene helt med partiet. På lederplass ga de fleste avisene fortsatt sin støtte til Høyre, på samme måte som A-presse-avisene fortsatt hadde et sosialdemokratisk verdigrunnlag.

Kilder:

Moss Dagblad fra 9. september 1995.

Øyvind B. Pettersen: Masteroppgave i journalistikk. 20. mai 2009.