Nyheter

He Is Dead, But He Won’t Lie Down

I 1981 feiret Moss Jern og Metallarbeiderforening sitt 80-årsjubileum, og da var det den kjente visesangeren Lars Klevstrand som underholdt på festmøtet i Samfunnssalen. Han framførte både gamle arbeidersanger og samfunnskritiske viser fra sitt eget repertoar.

Bilde 1 av 2

Jeg var sekretær i Moss Jern og Metall i jubileumsåret, og fagforeningsformann Fredrik A. Johansen ga meg klar beskjed om å ta imot den kjente visesangeren, og sørge for at han fikk mat og drikke på bakrommet før han skulle på scenen. Det ble et karbonadesmørbrød, en Solo, et wienerbrød og en kopp kaffe på Lars Klevstrand.

På denne tida var de en viss oppblomstring av nynazisme i Norge, og den nasjonale lederen, Erik Blücher, var fra Moss. Han grunnla partiet Norsk Front i 1975. Dette var temaer som opptok den samfunnsengasjerte visesangeren fra Oslo, og dette danner bakteppet for denne artikkelen.

Vi må tilbake til 1966, da den kjente NRK-profilen Otto Nielsen skrev en norsk versjon av den gamle, engelske sangen «He Is Dead, But He Won't Lie Down». Otto Nielsens versjon ble utløst av at tyske nynazister var på frammarsj under valg i Bayern, og viste ellers til at Hitlers arvegods nå ble forvaltet av herskere i Spania, Portugal, Sør-Afrika, Rhodesia og Kina, og av Ku Klux Klan i USA. I takt med den historiske utviklingen oppdaterte Otto Nielsen teksten, og i 1976 ble den nye versjonen gitt ut på plate av Lars Klevstrand og Guttorm Guttormsens kvartett. Nye temaer var da den Sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, og militærkuppet i Chile i 1973 og opprettelsen av Norsk Front. I verset om nynazismen trekker Otto Nielsen linjene fra krigsskipet Blücher, som ble senket i Drøbaksundet 9. april 1940 og fram til Erik Blücher, som omtales slik:
« ... en yngre slektning som til sin unghird roper ... kom; he is dead, but he won´t lie down».

På jubileumsfesten til Moss Jern og Metall spurte jeg Lars Klevstrand om han hadde ville synge denne sangen, som er en av de sterkeste antinazistiske og antirasistiske sangene som er utgitt i Norge. Klevstrand hadde ikke planlagt det, men etter en liten samtale om hva Moss Jern og Metall sto for når det gjaldt internasjonal solidaritet og kamp mot rasisme og undertrykkelse, begynte han å komme på glid. Og siden nynazisten Erik Blücher attpåtil var mossing, så aksepterte han likevel å ta den med.

Det var da også denne sangen som utløste de sterkeste følelsene i den fullsatte salen. Mange kjente teksten, og Klevstrand fikk med seg forsamlingen på allsang. Det var en sterk opplevelse. Et gjenhør med «He Is Dead, But He Won’t Lie Down» nå i 2019, gjør fortsatt et sterkt inntrykk. Den er nesten mer aktuell i dag, fordi de høyreekstreme kreftene i både Norge og det øvrige Europa er blitt sterkere. Rasismen lever i beste velgående og den kyniske politikken som europeiske ledere, inkludert den norske regjering, fører overfor flyktningkrisen, er skremmende. Otto Nielsen døde i 1982, så han kan ikke oppdatere sangen lenger. Men det finnes kanskje noen andre låtskrivere som er i stand til aktualisere denne klassikeren nok en gang?

Vi tenker ikke alltid på fagbevegelsen som et sted for kulturopplevelser. Det er tarifforhandlinger, arbeidsmiljøspørsmål og innspill i store, politiske saker som preger de faglige organisasjonene. Men kultur var viktige innslag både på seminarer, kurs og på medlemsmøter. Og flere fagforeningsfolk har bidratt med både diktsamlinger og romaner. I Moss var Asbjørn Elden den fremste eksponenten som forfatter. Han hadde tillitsverv på Trio Ving, og var sekretær i Moss Jern og Metall i første halvdel av 1970-tallet. I 1976 utlyste AOF og Tiden Forlag en diktkonkurranse i Norge blant fagorganiserte. Asbjørn Elden vant konkurransen med diktet «Den gamle klubbkassereren». Diktet har hele 11 vers, og er en hyllest til sliterne i arbeidslivet og i fagbevegelsen.

Første vers går slik:

Han er gammel nå, Jensen.
Nå får han gullmerket
for femti års medlemskap.
Og alle kameratene
ønsker ham til lykke
med hederstegnet.

Siste vers peker framover:

Den klassen som fostra
så mange som Jensen,
vil sikkert også fostre
harde menn og kvinner
som kan lede klassen
til endelig frigjøring.

Mer fra Dagsavisen