Nei til nostalgi som argument

Av Paul Norberg

Nyquistgata var en gatestump som strakte seg fra krysset Værlegata/Jernbanegata og opp til Helly Hansen. Egentlig visste vi ikke at strekningen fra Fjordveien og opp til Helly Hansen var en del av Nyquistgata heller. På folkemunne het dette kun Korkebakken. Bakgrunnen var korkefabrikken som var plassert øverst i bakken. Da vi vokste opp var Korkebakken en flott akebakke på vinterne, for den gangen var det alltid mer enn nok snø hver vinter.

I forbindelse med de langvarige debattene om ny togtrasé gjennom Moss, ble begrepet «Nyquistbyen» brukt om det området vi trådte våre barne- og ungdomssko. Men hvor begynner og slutter Nyquistbyen? Slik det er definert i Bane Nors (som tidligere het Jernbaneverket) planer, så omfatter Nyquistbyen Nyquistgate, Værlegata (ned til Port Athurbygningen), Øvre og Nedre Tverrgate, Boyebakken og Tegleverksveien. Det er i dette området at Bane Nor skal innløse 90 eiendommer, som til sammen består av 115 bygninger. 120 boenheter må fraflyttes.

Debatten om en dobbeltsporet jernbane gjennom Moss er nå av gammel dato. Ved å kaste et blikk på vår notis fra 25 år siden (øverst på side 15), ser vi at jernbanetraseen ble heftig diskutert også tidlig på 1990-tallet. Og skal vi gå enda lenger tilbake, så hadde den legendariske rådmannen Arne Magnussen et leserinnlegg i Moss Dagblad i 1951, hvor han mente at toglinjen burde gå i tunnel under Moss. Det er 66 år siden.

I bystyret 14. november 2016 ble reguleringen av jernbanen gjennom Moss endelig vedtatt. Av 39 representanter, var det 30 som stemte for å bygge togstasjonen i Værlegataområdet. Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og KrF stemte for dette alternativet. Mens Frp, Rødt, MDG og SV stemte mot. På tross av det klare flertallet går diskusjonen fortsatt høyt om dette var et riktig vedtak. Noen vil fortsatt ha togstasjonen under Basartaket, mens Miljøpartiet De Grønne plutselig fant ut at togstasjonen bør legges i bakken under Høienhaldgata. Et leserbrev av bedriftsleder og forfatter Erik Grønner konkluderer med at en togstasjon i Værlegata er « ... varslet katastrofe». Han får et kontant svar fra Høyres bystyrerepresentant Jørn Wille, som skriver: «Erik Grønners innlegg er et eksempel på hvordan debatten kan kveles».

Nå skal det sies at debatten er langt fra kvelt. Den pågår for fullt, både i sosiale medier og i tradisjonelle papiraviser. Argumentene mot en ny jernbanetrasé og ny togstasjon inneholder en herlig blanding av temaer. Spennvidden er fra nostalgi, problemer med at byen blir gravd opp i en åtte år lang byggeperiode, forholdet til Moss Havn, som er uløselig knyttet til den vedtatte løsningen, frykt for utglidninger i området Fjordveien/Værlegata og problemer med at togstasjonen ikke vil være sentrumsnær nok.

Jeg skal ikke kaste meg over alle innspillene. Men kan fortelle at jeg har snakket med flere som vokste opp i Værlegata-området i «gamle dager»; altså for 50–60 år siden. Mange synes det er litt vemodig at barndomsstrøket blir revet. Men det er ytterst få som mener at de gamle husene bør bli stående så mye lenger. Med unntak av noen få, spesielle bygninger, slik som Nyquistgården.

Nyquistgården, som sto ferdig i 1817, har en spesiell historisk verdi. I perioden 1817–30 var gården byens postkontor. Familien Nyquist hadde sentrale roller i Moss. Familien har fostret flere dyktige leger, en av dem var Hartvig Nyquist. En annen var O.P. Nyquist som i tillegg til sin legegjerning også var en betydelig byhistoriker. O.P. Nyquist var forfatter av boka «Mossiana fra ældre Tider», en bok som fremdeles har lokalhistorisk relevans. Arnulf Johannessen i Moss og Omegn Tenkepark mener at Nyquistgården er Moss sentrums mest bevaringsverdige trehus. Intensjonen til Moss kommune er at Nyquistgården skal plukkes forsiktig ned, og gjenoppbygges når jernbanetraseen og togstasjonen er ferdig bygd i 2024. Hvorvidt en slik gjenoppbygging faktisk blir gjennomført, gjenstår å se. Mye kan skje i løpet av de neste sju-åtte årene.

Men de fleste gamle leiegårdene i Nyquistbyen huskes som noen kalde og trekkfulle bygninger. Mange er naturligvis blitt renovert, men siden rivningen har vært varslet siden tidlig på 1990-tallet, har interessen for å gjøre større investeringer vært marginal. På begynnelsen av 2000-tallet kjøpte Moss kommune opp store deler av området, med den klare hensikt at de skulle rives når jernbanevedtaket en gang skulle bli en realitet. De gamle boligene omfattes av nostalgiske, men ikke bare positive minner.

Et større problem er sanering av alle boligene i Boyebakken. Disse boligene ble ferdigstilt så sent som i 1987, men skal også rives. I Sameiet Boyebakken er det 23 boliger, og samtlige beboere blir kastet ut i boligmarkedet samtidig. Fristen for utflytting er foreløpig noe uklar, men det har vært snakk om høsten 2018. Spørsmål om pris for disse boligene, og muligheter for å sikre seg nye leiligheter som har tilsvarende standard, kommer til å bli en nøtt for beboerne, Bane Nor og Moss kommune. En sak er at ekspropriasjonsprosessen ennå ikke er igangsatt. En annen sak er hele jernbaneprosjektet er satt på vent inntil Bane Nor og Moss Havn er blitt enige om den videre framdriften. Dette ser ut til å trekke i langdrag, og i mellomtiden må beboerne i Boyebakken vente på det økonomiske oppgjøret sitt, slik at de har mulighet for å gå ut i boligmarkedet. Det vil unektelig legge et ekstra press på boligmarkedet når et stort antall beboere skal søke seg nye steder å bo på omtrent samme tid.

Moss kommune vil nå lage en dokumentasjon for ettertiden om Nyquistbyen. På vegne av kommunen har Harald Bang Olsen filmet alle husene i Nyquistbyen.