Flere sliter etter å ha tjenestegjort for Norge i utlandet, men søker ikke hjelp

Hvem: Hanne Kristine Haarset (56)

Hva: Seksjonsleder ved Moss DPS

Hvorfor: Jobber med veteraner fra internasjonale operasjoner, og hun og teamet har fått utmerkelse fra Veteraninspektøren for dette arbeidet

Moss DPS var det første distriktspsykiatriske senteret som startet med utredning og behandling spesielt tilpassa veteraner fra internasjonale operasjoner. Hva var det som gjorde at dere starta tilbudet?

– Ja, så vidt vi vet er vi det. Det er jo en del veteraner i Østfold, og vi fikk flere inn på DPS samtidig. Jeg har skrevet en spesialistoppgave sammen med Kjersti Sørdal om veteranbehandling for flere år siden. Vi så i den forbindelse at med at kameratstøtte er viktig, spesielt i forbindelse med moralsk skade, som mange sliter med i ettertid.

Moralsk skade, hva er det?

– Det er mange forskjellige definisjoner på det. I korthet er det skade på et individs moralske samvittighet og verdier som følge av at man har bevitnet eller opplevd moralsk overtredelse. Det kan for eksempel være at kvinner og barn ikke skal skades i krigen. Men man ser overgrep, drap, ser eller er med på handlinger som ikke er innenfor dine egne moralske verdier. Da oppstår en moralsk skade, noe som kan innebære sterk skam og skyld.

Ja, jeg leste at 10-12 prosent av de som har vært ute på oppdrag for Norge får senskader etter hjemkomst. Hvilke senskader ser dere, og hva er det som utløser dem?

– De tallene er fra Afghanistan-undersøkelsen fra 2020 som Forsvaret har gjennomført. Der ser man at 10,4 prosent sliter med senskader. Det er vanlig at det oppstår alvorlige hendelser når de er ute. 78 prosent har vært i områder med høyt trusselnivå. 43,5 prosent har opplevd å bli angrepet av fienden. 19,5 har opplevd et øyeblikk der de trodde de skulle dø. Det er helt klart sammenheng mellom eksponering for alvorlige hendelser, og alvorlige psykiske helseplager. Det stemmer overens med den kliniske erfaringen vi har nå. Afghanistan-undersøkelsen viser videre at de ulike senskadene som kan oppstå er søvnproblemer, generelle stressplager, angst, PTSD, depresjon og alkoholmisbruk. Noen har jo også flere av disse lidelsene, og man finner ingen forskjell på kvinner og menn i materialet.

Og disse plagene kan komme mange år etterpå?

– Man kan ha såkalt late-onset; det kan vise seg flere år etterpå.

Gjør det at noen kanskje ikke får behandlingen de trenger?

– Ja, helt klart. Også fordi det ligger en del utfordringer her. I organiseringa av oppfølgingen har forsvaret hovedansvaret før, under og ett år etter. Det sivile helsevesen har egentlig alltid ansvaret, men de fleste veteraner foretrekker jo selv militær helsehjelp. De har lav tillit til poliklinikken. I Afghanistan-undersøkelsen fra 2012 var det kun 3,1 prosent som ønska oppfølging av poliklinikkene/DPS, i 2020 var det 6,2 prosent. En stor utfordring til er at de med psykiske vansker ikke søker hjelp selv, 72,4 prosent av de som treffer kriteriene søker ikke hjelp. Det har med barrierer å gjøre, de vil klare seg selv og er kanskje redd for å miste jobben. Også har vi utfordringen med kompetansen i det sivile helsevesen. Mange vet for lite om veteraner, og klarer ikke alltid møte dem på en god måte.

[ Moss DPS får anerkjennelse for sitt arbeid med veteraner ]

Hvor gode er egentlig Norge på å følge opp de som har vært i utenlandstjeneste? Er det noe som mangler i tilbudet?

– Forsvaret har betydelig bedre oppfølging nå enn tidligere, men i og med at deres ansvar formelt er over etter et år, mange utvikler plager over tid og selv ikke vil innrømme plager eller komme til DPS, da har vi utfordringer. Og kommer de seg først til DPS, sitter ikke DPS med kompetansen. Spesifikk veterankompetanse er viktig, blant annet om moralsk skade.

Dere har nylig fått utmerkelse for arbeidet deres av Veteraninspektøren. Hva ligger da i tilbudet dere gir?

– Vi tilbyr, som for andre, utredning. Vi har videre individuell traumeterapi, og de får da treffe noen med veteranspesifikk kompetanse. Også har vi en veterangruppe, med flere veteraner sammen. Tilbakemeldingene fra dem er at de føler seg bedre ivaretatt i helsevesenet når de har et tilbud mer tilpasset dem. Vi ser at det her med kameratstøtte, at de er sammen og støtter hverandre, er en sentral mekanisme i bedring. Spesielt i forhold til moralsk skade. Det finnes god forskning på dette, på at det er verre å oppleve lidelse enn å bli skutt etter selv. Det å se andre lide er veldig vanskelig.

Du har selv jobbet med veteraner i over 10 år. Hva er det som gjør deg så engasjert i dette??

– Jeg kommer inn som pårørende. Jeg har jobbet med traumepsykologi siden 2000. Jeg så at det her var en gruppe som trenger hjelp. Det er jo i utgangspunktet en ressurssterk gruppe som det er mulig å gjøre noe med, men som kommer for sent til behandling. Viktig å få de tidligere inn, skape mindre barrierer mot behandling og gjøre det mer ufarlig.

– Vi ser til den danske modellen hvor de har et tettere samarbeid mellom forsvar og sivile. De har regionale veteransentre, og vi tenker det er en modell som burde utredes i Norge. Kanskje et senter i hver region tenker vi. Det er en utopi at alle landets DPS’er skal ha lik kompetanse, og det tror vi ikke på. Derfor brødet det være et sted som har bedre kompetanse som heller kan veilede andre psykologer andre steder. Et sted man vet man kan henvende seg.

[ Dansekunstner Balder (22) liker seg best utenfor boksen (+) ]

Så over til noe helt annet. Hva gjør deg lykkelig?

– Å føle at jeg kan gjøre en god jobb.

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– «Jeg lovet deg aldri en rosenhage» av Hannah Green.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Tar en fest med gode venner!

Er det noe du angrer på?

– Ikke noe som popper opp i hodet mitt akkurat nå. Jeg har vel stort sett gjort mye av det jeg har hatt lyst til!

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– At man ikke trengte å sove.

Eller ikke være trøtt om morgenen, si!

– Nei, jeg er pling våken om morgenen, jeg! Men synes dagen er for kort til å gjøre alt man skulle ha gjort.

Hvem var din barndomshelt?

– Min gamle onkel Andreas Hauge. Han var tegner for Forsvaret, og jeg var veldig fascinert av bøkene han tegnet. Jeg likte å tegne.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg tror jeg ville hatt venninneflokken min der. Fordi det er ressurssterke og morsomme damer.

Da går ventetida fort!

– Det gjør den!

[ Carl Henrik 869) med taktfaste 25 år i Kong Frederik IVs tjeneste ]