Mossekråka i gull på rød bunn

Av Anne Brekke Jørgensen, arkivar i Moss kommune

Arbeidet med et nytt byvåpen i Moss startet i 1932, men så sent som i 1939 var det ennå ikke gjort noe vedtak. Sentrale i dette arbeidet var borgermester Arne Magnussen og teatermaler Christian Stenersen. Dette er del to i historien om Mossekråka. I forrige artikkel, (6. februar 2017) hadde Arne Magnussen kommet så langt at han i 1939 foreslo for formannskapet: «…etter nøie overveielse tillater jeg mig å foreslå følgende byflagg for Moss: Et hvitt silkeflagg med en fullvoksen kråke som flaggets midtparti. Kråka bør farvelegges med de farver den har».
Rådmann Arne Magnussen avslutter slik: «Det er ikke nettopp kråkas egenskaper, bortsett fra dens begavelse, som har foranlediget at jeg har foreslått kråka anbrakt i vårt byflagg. Men navnet Mossekråke er mer og mer blitt knyttet til Mossianere, til å begynne med likte vi det ikke, og protesterte av og til. Efterhvert har vi stilltiende funnet oss i betegnelsen, inntil kråka nu er benyttet som symbol ved flere anledninger».

Saken utsettes

Rådmannen fortsetter å jobbe i kulissene og får også Byingeniørkontoret til å utarbeide et forslag til byvåpen med motivet Storebro og fossen i blått og sølv. Dette oversendes også til formannskapsmøtet 27. april. Så skulle en tro at det endelig var i ferd med å skje noe? Men nei, den 19. mai 1939 beslutter formannskapet enstemmig å utsette saken til et senere møte. Etter dette tas ikke saken opp igjen før 17. desember 1940. Sakens dokumenter blir sendt til rådmannen for oppbevaring. Denne beslutningen var undertegnet av ordfører Nils Gjerseth. Men allerede den 31. desember 1940 ble han avsatt og erstattet av skipsmegler Hans S. Jacobsen, etter at Innenriksdepartementet oppnevnte ny ordfører og varaordfører i Moss. I krigsårene blir saken om nytt byvåpen lagt på is, men det blir Christian Stenersen som puster liv i saken igjen i september 1947. Han sender rådmannen forslag til brevark med kråke på « … og av disse har jeg en del i fall det noen gang skulle komme opp til behandling i bystyret». Arne Magnussen takker så meget « ... for Deres initiativ med Mossekråka. Den vakte ubetinget begeistring, og vil gå igjen som et symbol på Moss». Stenersen jobber videre. I mars 1948 stikker han innom Stortinget og slår av en prat med ordfører Hans S. Jacobsen. Han tror også at ordføreren er interessert i en forandring av byvåpenet: «Og jeg skulle anta at når rådmannen og ordføreren går inn for et nytt merke, så blir det nok resultater».

"Må ta vare på kråka mi"

Det er tydelig at Stenersen ser på kråkesymbolet som sin idé og at hans eget design er overlegent. I april 1948 har nemlig bokhandler Blom brukt en annen kråketegning på omslaget av trykksaken ’Byen vår’. «Maken til slapp og holdningsløs kråke skal en lete lenge etter», skriver Stenersen. Nå er han opptatt av å hegne om sitt åndsverk og vurderer å mønsterbeskytte det. «… jeg må ta vare på «kråka mi» ellers blir det bare bastarder igjen». Men han er ikke opptatt av penger. Han er bare opptatt av at hjembyen skal få et flott byvåpen. Ære framfor penger, kan vi vel si.

Nytt initiativ etter krigen

Nå er det stille i over to år. Og det blir nok en gang Stenersen som får liv i saken. I september 1951 henvender han seg til ordfører Jacobsen for å fortelle at han har vært hos arkivar Trætteberg på Riksarkivet og Trætteberg uttalte: «Det vil bli et praktfuldt flagg!» Så blir det stille i nesten halvannet år til. Men det er tydelig at det er Stenersen Moss kan takke for at det faktisk ble noe kommunevåpen på 1950-tallet. Han skriver brev, maser, jobber i kulissene og får framdrift i saken når politikerne bare vil utsette den. I januar 1953 er det imidlertid noen andre som setter det i gang igjen. Moss Avis trykker rådmannens «hemmelige» innstilling fra 1938, og dette får Stenersen til å skrive til ham.
Hans beundring for hva Arne Magnussen kan utrette er uten grenser, og han begynner å bli bekymret for at rådmannen nærmer seg pensjonsalderen. I mars 1953 fyller Magnussen tross alt 69 år. «Personlig mener jeg at De herr Magnussen, som er hele Moss i konsentrert form, ville kunne få gjennomført dette med 'bymerke' før De 'gikk av'». Neste livstegn er i juni 1953. Da har rådmannen og Stenersen samarbeidet om andre prosjekter og Stenersen er klar for å ta opp «smertensbarnet Moss bymerke». Han har nå flere forslag med helt andre motiver og varianter, men lander på kråkemotivet. Ikke minst fordi det brukes som oppnavn om mossinger. Sportsungdommen og speiderne har «begyndt å akseptere den underlige fuglen som sitt originale emblem».

Trollkvinner og ravner

Stenersens begeistring for kråka har også fått ham til å drive research på utenlandske kråkesymboler. Kråka finnes i våpnene for Bromley og Croydon i London og i Canterbury i England. I Frankrike finnes flere steder med ravner. I Morgenbladet skriver overrettssakfører Knut Weel Engebretsen om hekseprosessene i 1620-åra, og om en dansk heks som tilsto at hun hadde hatt besøk av tre ravner som fortalte at de var trollkvinner og hørte hjemme i Moss i Norge. Og 3. desember 1953 innstiller Arne Magnussen på at formannskap og rådmann får myndighet til å anskaffe byvåpen med en gullkråke på rød bunn som motiv. I tillegg foreslår han at formannskap og rådmann skal anskaffe byflagg med kråke som symbol, og med samme farger som i byvåpenet. Formannskapet vedtar i møte den 8. desember 1953 enstemmig å foreslå for Bystyret at Rådmannens forslag bifalles. Saken debatteres i bystyret fredag den 18. desember 1953. Om denne debatten sier arkivsaken lite. Vi vet at temperaturen er høy, og at det endelige vedtaket ikke er enstemmig. Wilh. Wilhelmsen foreslår å utsette saken og oppnevne en komité som skal komme med «forslag om nytt byvåpen også ut fra andre motiver enn kråka alene». Dette forslaget blir imidlertid nedstemt og mossekråka blir omsider offisielt byens merke.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel i Strandsitteren nr. 1-2017, Magasinet til Moss
Historielag.