Nyheter

Moss var en religiøs heksegryte

I forrige ukes artikkel skrev jeg om de sterke kirkelige motsetningene i Moss i siste halvdel av 1800-tallet. I denne artikkelen kan vi konstatere at Moss var en religiøs heksegryte, der det dukket opp flere menigheter, og der toleransen ikke alltid var på topp.

Bilde 1 av 2

Av: Lars-Erik Nordby, prest i Metodistkirken

Det var i 1866 vi for første gang hører om en metodist som virket i Moss. Da var pastor Martin Hansen fra Halden på besøk. Fire år senere kom legpredikant Johan Augensen Lervik til byen. Han var fra Lervik i Onsøy. Men mer fart i sakene ble det i 1873 da danskfødt metodistpastor N.F. Carstensen holdt foredrag i Bjursteds Hotell over Johannes 3:3 «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike».

Her var en av byens ledende forretningsmenn til stede, Ernst Hilditch, eier av hele «Skarremyren». Hilditch betalte leien for Carstensens neste møte. Møtene vakte bekymring og førte til innlegg i Moss Tilskuer hvor det på det sterkeste ble advart mot denne nye bevegelsen.

Metodistmenigheten ble grunnlagt den 14. mai 1876 i kjøpmann Ernst Hilditchs hjem med sju medlemmer i full forening og 23 prøvemedlemmer. Til å begynne med ble møtene holdt i Hilditch kornloft i Kongens gate. Sognepresten dukket forresten opp i egen person på kornloftet og advarte mot virksomheten. Det førte til at Hilditch tok han med den ene hånden i brystet og med den andre knyttet mens han kom med følgende kraftsalve: «Du lyver, prest!»

Kornloftet var ikke et blivende sted for metodistene, og det var behov for en egen kirke. Allerede tre måneder etter stiftelsesmøtet sto Metodistkirken ferdig på Holteløkka i Moss. Den ble innviet av biskop Edward Gayer Andrews 27. august 1876. Metodistkirken var på denne tida blitt det største protestantiske kirkesamfunnet i USA, og hadde kommet til Skandinavia med sjøfolk. Men alt var ikke fryd og gammen i Moss. Den 25. mai 1877 forlater Hilditch med familie menigheten, og grunnlegger en egen plymouthmenighet. Metodistmenigheten var antakelig ikke stedet for Hilditch, som selv var vant til å være den ubestridte leder. Da Hilditch forlot Metodistkirken, var grunnen allerede lagt for en ny menighetsdannelse. Vi må nå gå tilbake til begynnelsen av 1870-tallet, da den unge forretningsmannen Carl Fredrik Prydz, kalt Carl Baptist, oppfordret folk til å bryte opp fra det han betraktet som Statskirkens stivnede former og embetsverk.

Carl Fredrik Pryds fikk bare noen få tilhengere, men han sådde noen frø som ga vekst. Han ble stadig forfulgt av de lokale myndigheter i Moss, enten han ble anklaget for å lede nattverdssamlinger uten å være godkjent forstander, eller å døpe ungdom som ikke var utmeldt av Statskirken. Det kunne de ikke gjøre før de var nitten år gamle. Dette førte i det minste til én sak som gikk helt til Høyesterett. Boten ble først satt til 400 kroner, noe som av Høyesterett ble satt ned til 60 kroner. Til slutt gikk Prydz personlig konkurs.

I 1882 oppsto det en splittelse blant brødrene. Roten til splittelsen var egentlig den svenske presten Waldenstrøms subjektive forsoningslære, det vil si at Jesus døde på korset for å vise oss hvor høyt Gud elsket oss, men ikke et sonoffer eller betaling for menneskehetens synd. Dette ble opprinnelsen til Det svenske misjonsforbundet. For Moss sin del førte dette til at Axel Wold og noen av hans venner ble utelukket, de var tilhengere av en viss romslighet i dette spørsmålet. Axel Wold ble tidlig interessert i engelske, religiøse strømninger. Han gjennomgikk flere religiøse stadier. Han kom fra Den Frie Indremisjonen, og var noen år i Metodistkirken før han vandret videre. I 1882 kom Wold i et kraftig motsetningsforhold til Ernst Hilditch. Wold dannet dermed Den Frie Evangeliske Forsamling. De begynte først med husmøter. Så samlet de seg i en liten stue i Løkkegaten 25. (Les mer om Axel Wold og stiftelsen av Den Frie Evangeliske Forsamling i Dagsavisen Moss Dagblad 30. september 2019). I neste fase holdt de til i «Olsen-sjappa», et tidligere skjenkested ved kanalen. Blant disse oppsto det en vekkelse med svensk predikant, Johan Normann i 1885–1886. Olsensjappa ble for liten, den rommet bare 100. De løste problemet med å hekte av dørene; midtvinters! Sognepresten Jens Adolf Boye var ikke særlig begeistret for utviklingen av flere menigheter. Han gjorde hva han kunne for at få bort disse som satte hele byen i opprør. Men uten hell. Noe senere forsøkte en beslektet bevegelse, Kristi Menighet som var et mer ordnet frikirkesamfunn, å få fotfeste. Men de som hadde forlatt Logen for å slutte seg til den nye menigheten, vendte snart tilbake.

I 1887 ble det stiftet en Syvende dags adventmenighet i Moss. Til stede var de internasjonale lederne med Ellen G. White i spissen. Det ser likevel ikke ut til at de fikk stor oppslutning de første årene. I 1887 tok de opp 22 medlemmer derav 11 fra Statskirken. Adventistene hadde klare oppfatninger når det gjaldt Jesu gjenkomst, tilintetgjørelseslæren for de vantro etter døden, spiseforskrifter og ikke minst overholdelse av sabbaten og troendes dåp. Sogneprest Boye følte atter en gang behov for å verne sin menighet og holdt foredrag om adventistenes villfarelser. Senere vet vi at først Jeløy Kurbad og senere Torderød skole har vært med å gjøre Moss til et viktig sted for Adventistkirken.

Frelsesarmeens innmarsj skjedde i 1889 under ledelse av kaptein Møser og løytnant Anna Selvik. Axel Wold hjalp dem i gang, lånte dem sangkrefter og krakker fra Logen. Krigsropet kunne allerede etter en måneds virksomhet melde at 29 sjeler hadde søkt frelse. At Frelsesarmeen etter hvert fikk en stor eiendom på Jeløy, og i dag har en omfattende virksomhet med folkehøgskole, offisersskole, sosialt arbeid og ikke minst Fretex, tilhører en senere tid.

Denne artikkelen er basert på et foredrag som Lars-Erik Nordby holdt i Moss kirke 15. oktober 2019; i regi av Moss Kirkeakademi. Første artikkel sto på trykk 26. oktober, og tredje artikkel om den kirkelige utviklingen i Moss blir publisert lørdag 9. november i år.

Mer fra Dagsavisen