Metodistenes røtter i fagbevegelsen

Av Lars-Erik Nordby, prest i Metodistkirken

Moss Indremisjon ble reorganisert i 1884 av 12 menn. I grunnreglene ble det understreket at den lutherske lære lå til grunn for virksomheten, og at menighetstukt skulle utøves. Alle medlemmer hadde talerett, men bare menn hadde stemmerett. I 1890 ble husspørsmålet løst og Moss Bedehus reist. Huset ble innviet av sogneprest Adolf Johannes Boye. På slutten av 1880 årene finner vi opphavet til det som i 1910 ble Moss Kristelige Ungdomsforening. Foreningen var først av delt i Moss søndagshjem og Ynglingeforeningen. Moss søndagshjem skiftet etter hvert navn til Unge Kvinders Kristelige Samfund og deretter til Unge Kvinders Kristelige Forening.

Uro og forvirring i menigheten

Adolf Johannes Boye gikk av som sogneprest i 1893. Departementet skrev i innstillingen til ny sogneprest at biskopen anså Moss som en «tumbleplass for Partier og Sækter». «Det er uro og forvirring innenfor menigheten, den som skal ansettes må derfor ha helt spesielle egenskaper». Og det hadde etterfølgeren: Hans Edvard Hansen. Han hadde bakgrunn både som prest og indremisjonsmann. Han hadde blant annet vært redaktør for «For Fattig og Rik» og tilhørte fra studietiden kretsen rundt Gisle Johnson og vekkelsesprestene. Det er også hans opptegnelser i Kallsboken for Moss Menighet som danner bakgrunnen for mye av våre kunnskaper om denne omskiftende tida. I tillegg fikk Ynglingeforeningen ansatt den unge og meget dyktige Johan Martin Wisløff som sekretær fra 1895 til 1900. Han hadde tatt artium 16 år gammel og ble cand.theol. 22 år gammel. Etter tida som Ynglingeforeningens sekretær ble han personalkapellan hos prost Hansen og ble gift med prostens datter. Fra 1912 til sin død i 1944 var han generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Så det er ikke tvil om at Moss Menighet i 1890 årene fikk et meget kompetent mannskap til å roe forholdene.

Rekruttering blant arbeidsfolk

Hva kunne ligge bak en slik utvikling som den som skjedde i Moss? Byen vokste på denne tida fram som industriby. Mange unge mennesker fra bygdene, og ikke minst de svenske bygdene, kom til byen for å få arbeid. Menighetene rekrutterte i stor grad sine medlemmer blant disse. Ser vi dette også i sammenheng med det store alkoholforbruket som var blant arbeiderbefolkningen, så skjedde det i Moss som hadde skjedd i de andre Østfoldbyene: «Da ble laddevinen forvandlet til møbler, og barnearbeid ble avløst av skolegang». Avholdsbevegelsen vokser fram i Moss, i nær kontakt med menighetene. Lederne av frimenighetene var ofte håndverkere og kjøpmenn. Både for den fremvoksende middelklassen og arbeiderklassen lå det både bevisst og ubevisst opprør mot byens høyere borgerskap og embedstand.

Straffet for ulovlig dåp

Et skjæringsfelt var dåp av umyndige. På den tida måtte man være 19 år og personlig utmeldt av Statskirken for å kunne bli døpt som troende. Det måtte skje av en som var godkjent forstander for en frimenighet. Omkring 20 personer i Moss ble straffet med bøter eller fengsel for ulovlig dåp.

Kvinnene ble avgjørende

Fra begynnelsen har det alltid vært en klar overvekt av kvinner i Metodistkirken i motsetning til både Frikirken og Logen. Inger Furset, som nå er professor i sosiologi, skriver at kvinnene var aktive både i den offentlige og private del av Metodistkirkens virksomhet. Kvinnene ble avgjørende for metodismens overlevelse, for de ble de mest aktive når det gjaldt å skaffe inntekter til kirken. På grunn av kvinnenes deltakelse ble familiene den sentrale enhet innen bevegelsen. Kvinnene tok ansvar for foreningslivet og søndagsskolen, var aktivt med i koret og ble klasseledere for klassene som menigheten var delt opp i. Metodistkirken sentralt hadde for øvrig den politikk at prestene gjerne ikke var ansatt på ett sted mer en to-tre år slik at de fikk ulike impulser inn i menighetene.

Inviterte Bjørnstjerne Bjørnson

Dette ser vi i slutten av 1880-årene. Da ble August Hartwig sendt til Moss. Jeg fikk for noen år siden av hans barnebarn, Thor Holtan-Hartwig, overlevert kopier av en brevveksling som hans bestefar hadde med Bjørnstjerne Bjørnson. Dette var altså på den tid Bjørnson allerede hadde brutt med kristendommen. Bare etter noen dager som nyansatt pastor, sender Hartwig innbydelse til Bjørnstjerne Bjørnson om å komme til Moss og holde foredrag i Metodistkirken. Han får til svar at siden der er midt i valgkampen og han har så mange fiender i Moss, så vil ikke det gi store inntekter til kirken. Det er derfor bedre å vente til neste år.
Han tilbyr seg å komme i november i 1889. Han har fått den kjente pianisten, Erika Nissen, til å bli med å spille mens han holder foredrag. Dette fører til et brev fra Erika Nissen hvor hun forteller at Bjønstjerne Bjørnson og hun kommer allerede på lørdag og vil ta inn på Moss Hotell. Men hun har brakt i erfaring at det finnes intet brukbart konsertflygel i Moss, så om pastor Hartwig kunne være så vennlig å ta kontakt med hennes venn pianobygger Hals i Kristiania. «Han er nu alltid en slik gentleman». Tilstelningen ble tydeligvis gjennomført. For 2. november 1889 står det i byens aviser at Bjørnstjerne Bjørnson holder foredrag om Gambetta; en fransk politiker og frihetshelt med sosialistiske tilbøyeligheter. En mann som Bjørnson var en stor beundrer av. Lørdag den 9. november står samme annonse, men med følgende tilføyelse: «Flygel fra brødrene Hals pianofabrik!»

Tilhørighet til fagbevegelsen

Det er verdt å merke seg at for metodistene ble det en naturlig ting å tilhøre fagbevegelsen. Vi finner i Østfold en sterk sammenkobling av metodisme, avholdsbevegelse og fagbevegelse, noe som kan ha vært en grobunn også for det sosialdemokratiske partiet som i 1920-årene brøt ut av Arbeiderpartiet og fikk en sterk posisjon i Østfold.

Dette er tredje og siste artikkel om Kirkelivet i Moss 1870–1900. Artiklene er basert på et foredrag som Lars-Erik Nordby holdt i Moss kirke 15. oktober 2019; i regi av Moss Kirkeakademi. De to tidligere artiklene ble publisert 25. oktober og 1. november 2019, med titlene "Sterke kirkelige motsetninger i Moss" og "Moss var en religiøs heksegryte".