Stålmangel førte til betongskipsbygging

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Moss har en stolt skipsbyggingshistorie, og både Moss Mekaniske Verksted og Moss Værft har vært pionerer innen ulike typer skip. Moss Mek. Verksted var tidlig ute med stålskip, mens Moss Rosenberg Verft utviklet spesielle gasstankere. En litt mer ukjent del av skipshistorien er byggingen av betongbåter, på den plassen der vi nå har småbåthavna Betongen.

Tidligere skipsingeniør ved Moss Rosenberg Verft, Knut Hallvard Næss, har stor kunnskap om norsk skipshistorikk. I en samtale med ham i 2014 fortalte han levende om etableringen av betongskipsverftet:

– Det var en trønder som sto bak denne spesielle formen for skipsbygging. Nicolay Knudtzon Fougner var fra Steinkjer, og emigrerte til USA i 1906. Her jobbet han i betongbransjen, og mente at det burde være mulig å bygge skip i betong. Han ble møtt med stor skepsis av både skipsingeniører, sjøfolk og skipsbyggere, men han ga ikke opp, og dro til Filippinene. I Manila bygget han «Buccaner», som var verdens første lekter i betong. Lekterten var en suksess, og Fougner fikk bestilling på ytterligere ni lektere. Men nå var Europa kastet inn i en storkrig, og det var mangel på stål til bygging av tradisjonelle skip.

Trønderen så muligheter for å realisere sin skipsidé i Norge, og i 1916 etablerte han Fougners Staal-Beton Skibsbygningskompani A/S i Kristiania. Selve skipsverftet ble bygget på Jeløy, fortalte Knut H. Næss. I mai 1916 bestilte A/S Sydvaranger i Kirkenes en malmlekter som skulle drives av to råoljemotorer. Sjøfartskontoret (det som i dag tilsvarer Sjøfartsdirektoratet) skulle ta stilling til tegninger og beregninger for et slikt skip, men var så i tvil at de nedsatte en teknisk komité. Komite-arbeidet tok lang tid, og bestillingen ble kansellert. I stedet fikk verftet et oppdrag med å bygge et skip for å frakte trelast langs kysten. Dette var «Namsenfjord», som ble det første sjøgående betongskip i verden. Den første prøveturen skjedde 5. august i 1917. To uker senere var det en teknisk prøvetur med eksperter fra Sjøfartskontrollen, Veritas, Lloyds, og svenske myndigheter. Skipet passerte alle tester, og ble levert til skipsreder Anzjøn i Namsos 29. August 1917.

Men rederiet ble pålagt noen frakteturer i Sør-Norge før det kunne utstedes et godkjent sertifikat, og den første turen gikk fra Moss til Skien med mel. Skipet kom ikke til Namsos før 9. April 1919, og gikk i fart på Trøndelagskysten fram til 28. Desember 1926. Da gikk det på grunn, og ble kondemnert.

Fougner Staal-Beton Skibsbygningskompani hadde ingen langvarig levetid. Selskapet bygde mange skip, men det var ofte store kostnadsoverskridelser, og Fougner ble dermed trukket inn for voldgiftsretten. Han vant de fleste sakene, men slik krangling tok mye tid og krefter, og førte også til problemer med å få nye oppdrag.

I oktober 1917 fikk Nicolay Fougner drahjelp av Magnus Blikstad i Kristiania. Dette var en av landets store finansmenn, og var i familie med verftseieren. Blikstad bestilte fire 220-tonnere og en 600 tonner. Alle skipene skulle gå i trelastfart på Spanskekysten for hans selskap La Compania de Maderas; for øvrig et selskap som hadde hovedkontor i Hølen. Bestillingen på 600-tonneren ble kansellert, men de fire øvrige skipene ble bygget. Men ganske forgjeves. For norske myndigheter satte seg kraftig på bakbeina, og nektet å utstede sertifikat. Ingen av båtene fikk dra til Spania. Dermed gikk de rett i opplag i Son. De fire betongbåtene, «Nicanor», «Carlos», «Andres» og «Silvestre», ble etter hvert solgt, men møtte ulike skjebner.

«Nicanor» var i drift til 9. juni 1927. Da grunnstøtte den i Skienselva. Søsterskipet «Andres» hadde grunnstøtt på motsatt side av den samme elva noen år tidligere. Den ble reparert, men fikk en ny grunnstøting på Sjællands Rev i 1931, og endte sine dager i Danmark.

«Carlos» gikk ned ved Bevøya ved Jeløy i 1919.

«Silvestre» grunnstøtte på Svarteskjærbåen ved Veierland i Tjømøleden, og ble totalvrak. Årsaken til grunnstøtingen var feilnavigasjon på nattetid. Grunnstøtingen ødela hele bunnen av båten og berging av selve skipet var ikke mulig. Skipet ligger i dag som et at Tjømes mest særpregede landemerker.

Dette skjedde 11. september 1925, og skipsvraket ligger fortsatt fullt synlig ved Husøy. En gruppe fra Færder Rotaryklubb har laget et eget hefte om «Silvestre», og tatt nye bilder av dette «landemerket».

Vraket er ikke særlig vakkert, men det er et symbol på en helt særegen og spesiell tid i skipsbyggingens historie.

Det ble åpnet akkordforhandlinger for Fougners Staal-Beton Skibsbygningskompani i 1919, og en akkord ble godtatt i desember året etter. Da var det slutt på betongskipsbyggingen i Moss, men det ble fortsatt drevet reparasjon på betongbåter.

På en ekstraordinær generalforsamling i Moss Motorbåtforening den 14. mai 1927 ble det besluttet å kjøpe skipsverftets eiendom, med anlegg, beliggende på Jeløy-siden for 45.000 kroner. Eiendommen omfattet 26 mål tomt med atskillige bygninger, slipper og en del utstyr. Medlemmene garanterte for 15.000 kroner, og foreningen søkte også bystyret om garanti. Medlemmenes garantier ble ikke godkjent av politikerne. Da trådte bryggerieier Alfred Konrad Heilmann inn, og sørget for sikkerhet, slik at et lån hurtig gikk i orden. Bryggerieier Heilmann finansierte flere ganger senere foreningens foretakender uten annen sikkerhet enn sin sterke tro på foreningens framtid.

Kilder: Arkivene til Knut Hallvard Næss.

Moss Motorbåtforenings nettsider.