Espen Brandshaug mistet datteren i overdose i 2005. Han etterlyser sorggrupper bare for menn. FOTO: ELISABETH SKOVLY

Sorg uten stearinlys

EGEN PLASS: I nesten ti år har han sørget over stedatteren som døde av overdose. Men ikke før i dag skal Espen Brandshaug i en sorggruppe bare for menn.

- Sorgen forsvinner aldri. Den preger meg sterkt fremdeles. Det er ikke er så mange pene ord som sirkulerer når unge dør i overdose, sier Espen Brandshaug fra Moss.

I lang tid har han etterlyst en sorggruppe bare for menn. Et sted hvor menn kan prate uten stearinlys og kjeks på bordet. Et sted der menn er komfortable.

Og i kveld arrangerer den livssynsnøytrale organisasjonen «Sorg og omsorg i mosseregionen» møte om menn og sorg på Arena. Prest og forfatter Odd Eidner, som selv har mistet to barn, kommer for å prate.

 

- Kirken rett sted?

Brandshaug mener det hjelper å snakke om det, også for menn. For han kommer aldri til å glemme den vanskelige tida. Tida da de måtte kaste ut stedatteren hjemmefra for å skåne småsøsknene. Eller da presten ringte og fortalte hva som hadde skjedd: At hun hadde tatt en overdose hun ikke overlevde.

- Det er en veldig god idé å ta initiativet til sorggrupper bare for menn. Men jeg er ikke helt sikker på om kirken er det rette stedet for å møtes. Kirken har ikke monopol på sorgen. Det burde vært kommunen som tok initiativet til sorggrupper for mannfolk, sier Brandshaug.

Han syns likevel det er flott at noen har tenkt tanken.

- Men at det er i kirken, vil nok føre til at noen av dem som ikke er troende kanskje ikke kommer. Og jeg tenker også på muslimer. Det er ikke sikkert det er så lett for dem å ta med seg sorgen til kirken, sier Brandshaug.

Da stedatteren hans døde i 2005, bodde familien i Bærum. Der var det kommunen som tok initiativ til sorggruppene.

 

Fiskestang og sorg

Menn sørger annerledes enn kvinner, mener Brandshaug. Han har deltatt i flere «blandede» grupper, og forteller at forskjellen er stor.

- Kvinnene sitter på første rad og forteller og gråter. Vi mannfolka sitter på bakerste benk og er tause. Som mann tenker vi at vi skal være sterke, og stå oppreist gjennom sorgen. Men det går aldri over. Jeg har fremdeles masse skyld og skam. Jeg trodde at det skulle være bedre nesten ti år etter, men det er det ikke, sier han.

Nå håper han at mange møter opp i kveld, og at de sammen kan danne en egen sorggruppe.

- Tenk om vi kunne tatt med oss fiskestanga ned til vannet og bare stått der sammen og pratet. Vi trenger vår egen arena. I de gruppene jeg har gått i, har mannfolka som oftest begynt å prate sammen først etter møtene. Vi trenger ro og tid for oss selv, sier han.

Selv forteller han gjerne andre om sin egen sorg, for eksempel på trening, eller når han møter menn i samme situasjon andre steder.

- Vi trenger å få ut litt «steam». Vi behøver ikke sitte i timevis - bare prate litt, og så er vi ferdig med det.

elisabeth.skovly@dagsavisen.no