Østfold var optimismens fylke

De siste 20-30 årene er store deler av den tradisjonelle industrien blitt borte. Dette har rammet Østfold kraftig, fordi industribedrifter sto særdeles sterkt i fylket gjennom det meste av 1900-tallet. Mens arbeidsløsheten i dagens Østfold kretser rundt fire prosent, var situasjonen en helt annen de første tiårene etter krigen. På 1960-tallet var det stor befolkningsøkning i Mosseregionen. Hele 46 prosent av Østfold befolkningstilvekst på 1960-tallet, kom i Moss og byens nære omegnskommuner. Østfoldbedrifter dro aktivt nordover til Mørekysten, Trøndelag og Nord-Norge for å lokke til seg arbeidskraft. Dette førte også til stor boligbygging. Og i Moss ble den storstilte blokkbebyggelse på Gjerrebogen kalt for «Lofotveggen» på folkemunne. Byen fikk en ny befolkningsgruppe, som var et viktig bidrag for næringslivets videre utvikling.

Hvordan var så bildet i de første par tiårene etter at annen verdenskrig var slutt? Hvorfor kunne Arne Meidell utrope Østfold til optimismens fylke så tidlig som i 1955?

Mange trodde at vi ville få den samme utviklingen som etter den første verdenskrigen. Da ble Europa rammet av økonomisk depresjon. Men utviklingen var helt annerledes etter 1945. Den amerikanske Marshall-hjelpen bidro til drahjelp for næringslivet, og nye internasjonale kriser og kriger førte til etterspørsel etter tankskip. Det ga en oppgang for næringslivet, og spesielt for skipsverftene, som etter hvert sysselsatte flere tusen mennesker bare i Østfold.

Det ble også foretatt store investeringer i treforedlingsbedriftene i Sarpsborg, Moss og Halden. Og kort tid etter krigen, i 1946, la Arne Meidell fram en generalplan for store omstillinger ved Borregaard. Omleggingen omfattet bedre celluloseprodukter, men også satsing på nye produkter. Et par av de viktige produktene var cellull og supralan (viskose), som ble benyttet i tekstilindustrien som erstatning for bomull og ull. Ved siden av tekstilproduksjon begynte bedriften å satse tungt på kjemisk industri. Og på slutten av 1950-tallet arbeidet Borregaard på tre hovedområder; cellulose, tekstil og kjemi.

Også ved Saugebrugsforeningen i Halden og M. Peterson & Søn i Moss ble det gjennomført storstilte opprustning. I Moss styrket Peterson-konsernet celluloseproduksjonen, og i 1950 ble det bestemt å bygge en ny papirfabrikk og papirsekkfabrikk. I Halden gjennomførte Saugebrugs en spesialisering innen cellulose- og papirproduksjonen.

I Mosseregionen ble det skapt i overkant av 700 nye arbeidsplasser i perioden 1960–1967. Det gjorde dette området til fylkets mest dynamiske industriregion i 1960-årene. På 1960- og 70-tallet ble Moss omtalt som «emballasjebyen» i Norge. Kjente bedrifter som Noblikk-Sannem, Moss Glasværk, Møller-Coates og en rekke andre plastemballasjebedrifter dominerte mye av markedet. I tillegg var det et utall av veletablerte bedrifter i regionen, som satset på innovasjon og ble ledende både i Norge og internasjonalt. Høyttalerbedriften SEAS hadde stor framgang. Helly Hansen er kanskje det mest kjente merkenavnet av de bedrifter som hadde sin base i Moss. Og Helly Hansen inngikk et samarbeid med det tyske konsernet Renolit-Werke GmbH, og bygde en egen fabrikk for PVC-folie. (I dag er Renolitbedriften borte, og Rygge Storsenter har overtatt plassen til foliefabrikken). Det ble produsert steinull ved Elkem-Rockwool, og skøyte- og låsfabrikken TrioVing utviklet seg til å bli en hjørnesteinsbedrift i Moss. Og Moss Aktiemøller hadde en dominerende posisjon blant landets møllebedrifter.

I Askim dreide mye seg om Askim Gummivarefabrikk, som virkelig var en hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunnet. Arbeidsfolk fra hele Indre Østfold kjørte i busser til «Gummien», og på 1960-tallet var det også en stor andel jugoslaver som fikk arbeid på fabrikken.

I Åsmund Svendsens bok «Fylke i grenseland», står det at treforedlingsindustrien i Østfold sysselsatte 7.200 lønnstakere i 1960. Fordelt på hele 29 bedrifter. Torp Bruk var en av disse bedriftene. Selskapet hadde installert en ny og moderne papirmaskin fra USA, omtalt som «yankee-maskinen». Men etter få år bestemte ledelsen seg for må bygge om maskinen og utvide produksjonen. Overingeniør Einar Mathisen skrev i bedriftsavisa at Torp Bruk satset på en produktivitetsgevinst på 5.000 tonn årlig. Oppgraderingen skjedde raskt, og bedriften kjørte tre skift gjennom hele fellesferien i 1961 for å bli ferdig til økt produksjon fra høsten av.

I Sarpsborg var det ikke bare treforedling og skipsverft. Byen ble også viden omtalt for sin produksjon av Sarpsborgkomfyren, fra bedriften Sarpsborg Elektriske Fabrikker (SEFA). Og hvis Moss var emballasjebyen, så var Sarpsborg «komfyrbyen» i Norge. Ved siden av SEFA ble det produsert komfyrer hos Lyn Elektriske Fabrikker, Sarpsborg Jernindustri, Granat Apparatfabrikk, og Rudolf Thorbjørnsens komfyrfabrikk. De to sistnevnte var plassert i Ise ved Sarpsborg.

I den voldsomme oppbyggingsperioden i etterkrigsårene var det stor grad av arbeidsfred i arbeidslivet. Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene samarbeidet langt mer aktivt enn før krigen, og staten ble en aktiv tredjepart i utviklingen av industri og næringsliv. Dette trepartssamarbeidet var også et viktig element i Arne Meidells positive vurdering av næringslivsoptimismen i fylket. Koblingen mellom politikk og industri skapte et samfunn som skilte seg betydelig fra industrisamfunnet som var bygd opp fra slutten av 1800-tallet og fram mot annen verdenskrig. De første to tiårene etter annen verdenskrig befestet det som er kalt den sosialdemokratiske orden i Norge.