Mennesker bak gitter og murer skal også behandles med respekt

BYHISTORIE: Mossepatriot, borgermester og rådmann Arne Magnussen (Ap) var som politiker og medmenneske opptatt av at også de som satt fengslet, skulle behandles med respekt. Her er en historie om Arne Magnussen, som hevdet at han møtte den fengslede Mikal Hetle.

Av Ole Peder Kjeldstadli, lokalhistoriker i Moss

Arne Magnussen ble valgt inn på Stortinget i 1919 for Det norske Arbeiderparti. Fram til 1921 representerte han kjøpstedene Moss og Drøbak for Arbeiderpartiet. I løpet av denne perioden ble Arne oppsøkt av presten ved Botsfengslet. Han fortalte at det satt en fange i fengselet, og presten mente han hadde sittet lenge nok. Presten var redd for fangens mentale helse, og ville be Arne om å arbeide for fangens benådning. Dette gjorde et sympatisk inntrykk på Arne Magnussen: Fengselsprest! Barmhjertig samaritan! Det var ifølge Arne M. et stort ansvar å sitte i en lagrett og dømme et medmenneske, men det var også et stort press å arbeide for benådning. Men Arne M. tok utfordringen, og etter en tid møttes i de to, fangen og stortingsmannen, i cellen. Resultatet var at Arne M. ville arbeide for benådning. Han og fengselspresten hadde flere konferanser med fengselsstyret. Etter noe tid går fengselsportene opp. En fri mann går ut. Mannet flyttet, fikk nytt navn og giftet seg. Det ble en familie. Fangens livsform ble normal igjen, og etter mange år tentes livsvarmens gnist i den tidligere fangens tid.

Hvorfor mur med piggtråd?

Fra 1919 til 1921 representerte Arne M. Moss og Drøbak for Arbeiderpartiet. Fra 1922 til 1927 var han stortingsrepresentant Det Norske Socialdemokratiske Arbeiderparti. I perioden 1931–33 representerte Magnussen igjen Det norske Arbeiderparti. I hans etterlatte papirer finner vi mye stoff hvor Arne M. forteller om flere fengselsbesøk. Han skriver blant annet om en høy mur med piggtråd på toppen. Han står sammen med noen andre stortingsrepresentanter og de undres: Hvorfor er den reist, muren med piggtråd? Så reflekterer han over at det sitter mennesker innenfor murene. Dette er mennesker som en gang levde sine liv i frihet, som hadde sin egen større eller mindre verden, en verden som var deres egen.

Stemplet og vanæret

Stortingsrepresentantene ringer på, og presenterer seg som Stortingsmenn på befaring av Akershus landsfengsel. De legitimerer seg og slippes inn. I fangegården og i luftegården går noen enslige fanger, unge og eldre. De går fram og tilbake; helt uten mening dag etter dag; iført fangedrakt, stemplet og vanæret. De folkevalgte kommer inn i et stort og lyst arbeidsværelse, fengslets snekkerverksted. Brått står Arne Magnussen ansikt til ansikt med en fange han drar kjensel på: Mikal Hetle. Arne M. ville aldri, sier han, nevne navnet på noen innsatte. Men med denne fangen gjør han et unntak. Mikal Hetle er den uskyldig dømte. Hetlesaken hadde i mange år vært «godt» avisstoff. Men jeg kan ikke helt forstå at Arne M. møtte Hetle i fengselet som stortingsrepresentant, selv om han beskriver et slikt møte.

Felt av spåkjerring

I Bergens Avisen 30. januar 2005 kan vi lese at Mikal Hetle, og den ene sønnen Ole, ble siktet og dømt for grannedrap. Yngstesønnen Matheus var også innblandet i saken, men ble ikke dømt. Dommen bygde blant annet på at folk i bygda Viksdalen hadde kontaktet en spåkjerring i Bergen. Hun var ikke snauere enn at hun utpekte Mikal og sønnene som drapsmenn. Statsadvokatene var i tvil om de skulle ta saken til lagmannsretten, men da kommisjoneBergenn fastslo drap måtte de bare la saken gå sin gang.

Benådet 17. mai 1914

Mikal Gjertsson Hetle ble innsatt på Akershus 23. august 1907. Han ble oppfordret til å søke om nåde i 1913, men vegret seg. Mikal trodde det ville være verre å komme hjem etter egen søknad. Til slutt søkte herredsstyret i bygda om å få ham hjem. Han ble benådet til 17. mai 1914. Sønnen Ole ble ført til Botsfengselet i Oslo 24. august 1907. I mars 1911 ble Ole overført til landsfengselet i Trondheim. Han ble løslatt 7. januar 1914.

Vi lar Arne M. fortelle med sine egne ord: «Det var blitt kjent på Akershus at stortingsmenn var på besøk i fengselet. Mikal Hetle visste det også. Beskjedent spør han fengselsdirektøren, om han kan få tale med stortingsmennene, omtumlet i onde begivenheters malstrøm».
Videre skriver Arne M. at direktøren nektet « ... denne folkets sønn fra det vesle vestlandsbruket i Sønnfjords bygd å få tale med innehaverne av det norske folks høyeste tillitsverv, stortingsvervet. Vi måtte finne oss i direktørens kategoriske nei». Arne Magnussen sier også at det gikk noen år, og Mikal Hetle ble benådet. Hetle ble imidlertid benådet 1914, altså flere år før Arne M. var stortingsrepresentant.

"Jeg er uskyldig"

Mikal Hetle døde i 1930, og helt til hans siste åndedrett var dette ordene: «Jeg er uskyldig», leser vi hos Arne M. På gravsteinen hans i Viksdalen har familien hogd inn følgende inskripsjon: «Skuldlaust dømt i 1907. Frikjent 7. april 1943. Fred over minne ditt».

Norges rareste drapssak

Arne M. skriver at enkelte prøvde å få tatt saken opp igjen, men det gikk ikke så lett. Det ble også reist en rekke begjæringer om gjenopptakelsen i årene fra 1909 til 1931, men alle ble blankt avvist. Samtidig begynte pressen å interessere seg mer for saken. I 1931 hadde forkjemperne for Mikal og sønnen hele Presse-Norge på sin side. I 1947 utga Hans Seland en bok om det han betegnet som Norges rareste drapssak.

Oppreisning post mortem

Det lyktes likevel til slutt. I 1943 fikk far og sønn fullstendig oppreisning, gjennom frifinnelsesdom i Høyesterett. Da var far Mikal død. Det var en nazi-Høyesterett som til slutt tok grep. 27. april 1942 blir det besluttet at hele saken måtte opp på nytt. Mikal Hetle ble i kjennelsen blankt frifunnet uten ny hovedforhandling. Det var imidlertid mange som hevdet at frikjennelsen var et «bestillingsverk» fordi Ole Hetle hadde vært NS-medlem under krigen. Frifinnelsesdommen mot begge kom 7. april 1943. Saken ble på grunn av beskyldningene ovenfor nevnt etterprøvd av en demokratisk Høyesterett etter krigen, som kom fram til samme frifinnelsesdom som nazistene.

 

Kilder:
Mappe nummer 5
Bergens Avisen 30. januar 2005

Moss byleksikon