Nyheter

Løkka til Scharre og Herfordt

Skarmyra, eller Skarremyren, som det tidligere het, var løkka til Peder Herfordt. I 1780-årene begynte han planleggingen med å kultivere løkka.

Bilde 1 av 3

Av Kirsten Wiik

Fra rundt år 1800 fikk han kjørt opp flere tusen lass jord fra Neset, som han også eide.

Peder Colbjørnsen Herfordt (1738–1819) var en meget rik mann i Moss, og svigersønn av en av byens store menn, Just Gude. I en serie på tre artikler skal vi se litt på historien om Herfordt og Skarmyra. Framstillingen er basert på presentasjonen jeg hadde under en tidligere Morsavandring. Den er lagt opp som en guidet framstilling og inneholder mange høydepunkter, som også er et fint grunnlag og utgangspunkt for å dukke ned i historien.

Det er nemlig mye historie i hvert navn, hver gate og hvert hjørne på Skarmyra. Vi kan ikke ta med alt her, men navnet er viktig. Skarmyra ble solgt i 1802 av kammerherre Bernt Anker, som eide den etter kammerraad Jens Gerner, med «Ladebygning og paaliggende Huse» til Peder Herfordt for 5000 riksdaler. Men hvor kom navnet «Scharre» fra?

Lokalhistoriker Knut Thorvaldsen forteller at fornavnet til «den første Scharre i Moss» er ukjent. Men denne Scharre, som sannsynligvis kom fra Halden, kjøpte gården Reier på Jeløy i 1692, hvor han trolig døde i 1709, da sønnen Peder Scharresen overtok gårdsdriften. Tidligere spor etter Scharre og Skarmyra finner vi i Richard Olsens bok «Fra det gamle Moss» (1901), under kapittelet om Byens utseende. Her nevnes «Scharrebro». Han skriver at sammenholdt med «Scharremyren» taler det for at «baade Broen og Jordveien har sit Navn efter en tidligere Indvaaner af Byen». Også O.P. Nyquist har i sin bok Mossiana (1926) reflektert over navnet Scharre og viser til at «Skarremyren» ble skrevet «Scharremyren» i by-tingsprotokollen. I denne protokollen støtte han også på navnet garver Hans Christian Scharres. Enken etter Scharres, Mette, skal ha solgt eiendommen sin «Scharres gaard» i Storgaten 38 i 1788. Nyquist viser også til bruk av navnet ved at Peder Scharres med moren Kirsten Scharres i 1792 eide Gudes gate 1, og til at også Holteløkken i sin tid ble kalt Scharresløkken.

Knut Thorvaldsen har funnet ut at Scharre-slekten er omtalt i manntallet for Rygge 1701. Man antar at Scharre også eide Scharremyren i Moss og trolig også var sag- eller mølleeier ved Mossefossen. Både Skarmyra og den tidligere omtalte Scharresbroen ved Fossen kan dermed være navngitt etter ham.

Skarremyren var fra gammel tid en av de største løkkene i byen. Geografisk regner vi i dag med at området går i en trekant. Fra rundkjøringen ved Flemminghjørnet, Vogts gate-Innfartsvegen-Klostergata opp Klostergata i øst til Ra (krysset Klostergata-Ryggeveien-Høienhaldgata) og Malakoff. Bortover Vogts gate mot Kransen og oppover Høienhaldgata med kirkegården i vest til du møter Klostergata igjen ved Ra.

Ra het egentlig Klyften i gammel tid. Ved Ra gikk også bygrensa, som ble voktet av en toller. Skulle du inn i Moss med varer så måtte du innom Tollhuset i Klostergata å betale importskatt. En ting er hva kommunen bestemmer tilhører et område eller ikke, en annen ting er hvordan folk som bor i området opplever det. Høienhald er en del av Skarmyra, mens kirkegården, som jo ligger på Høienhald vanligvis ikke regnes til Skarmyra. Når det gjelder Dr. Galtungs veg og Bjørn Kristensens veg vet jeg at noen der anser at de bor på Skarmyra og ikke på Malakoff.

Det må derfor være like legitimt å regne disse veiene til Skarmyra hvis man ønsker det. Malakoff er det tilgrensende området i sør mens vi på den andre siden, østsiden, finner Klommestenområdet nærmere Vansjø og Krapfoss på andre siden. Klommesten var i middelalderen Klofnisteini, en stein eller fjellknaus med kløft eller skar i.

De langsgående gatene på Skarmyra heter Høienhaldgata, Skolegata, Fr. Nansens gate og Herfordt gate. Tverrgatene har fått navnene, foruten grensegaten Vogts gate i nord, så Løkkegata, Byfogd Sandbergsgate, Hans Blomsgate, Fjellvegen, Markveien, Scharres gate selvfølgelig og øverst: Øvre gate og helt øverst Repslagergata. Det ligger mye Peder Colbjørnsen Herfordt historie i navnene.

I Repslagergata lå det en reperbane hvor de lagde fiskesnøre. Frem til 1838 var det en H.G. Bredal som var eier, etterfulgt av Wraamann og deretter repslager Schulstad, som overtok i 1889 til den ble revet i 1917 etter rundt 100 år i drift. I andre enden, i den blå funkisbygningen nede ved rundkjøringen lå inntil nylig Nav Moss. Før siste navneendring for ikke lenge siden var dette Kongens gate 44/46, mens det nå er Welhavens gate 2. Bygningen er fra 1988–89.

Der Statens Hus fra 1993 ligger i dag lå tidligere, den gang byens stolthet; Sykehuset som ble bygget i 1914. Lenger bort i Vogts gate lå en gang en ladebygning som ble omgjort til Brannstasjonen i 1876 med brannvakta, det smale gule tårnet. Brannstasjonen flyttet over til ny stasjon på Tykkemyr for noen få år siden. Pikeskolen av 1889, som i disse dager blir ombygd til boligformål, lå ved siden av. Den kostet det 46.000 kroner å bygge, utrolig mye penger for en bygning den gang. Bak disse lå Skarmyra skole fra 1891. Her ringte det for siste gang ut i 2005. Nå er det Allaktivitetshus, en sosial og kulturell møteplass med både ungdomsklubb og kafé. Moss Voks har også sine lokaler her. Ved siden av den gamle brannstasjonen fikk vi for noen år siden en ny spennende bygning; moskeen Rehmani Masjid.

Kilder:

1. O.P. Nyquist: Mossiana (1926)

2. Richard Olsen: «Fra det gamle Moss» (1901)

Mandag 15. februar kommer 2. del i historien om Skarmyra.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Strandsitteren, magasinet til Moss Historielag. Artikkelen er redigert av Paul Norberg etter avtale med Kirsten Wiik, som er lokalhistoriker.

Mer fra Dagsavisen