- Livet går videre etter døden

- Mitt største ønske er at jeg kunne fått levd et nytt liv med henne. Starte der vi startet i 1980, men denne gangen uten sykdom. Det hadde jeg unt henne, sier Bjørn Boge.

Rett før jul i 2012 mistet han kona Siv, etter tre tiår med sykdom.

Denne uka skrev Moss Dagblad om at det nå skal etableres sorggrupper for menn i mosseregionen. Det er ikke noe for Bjørn. Han vil fortelle at det også går fint å sørge alene.

- Jeg har levd med sorgen hele mitt voksne liv, også før Siv døde. Da vi giftet oss i 1988, var hun allerede syk. Jeg visste allerede da at hun kunne komme til å dø like etterpå, sier Bjørn.

For Bjørn er sorgen personlig. Og han vil ikke dyrke den, men heller legge den bak seg og se tilbake på de gode minnene.

- Sorg er nok verst å bære når døden kommer uventet og plutselig. Det gjorde den ikke for meg, sier han.

Bearbeider med ord

Bjørn har skrevet elleve sider med notater før intervjuet med Moss Dagblad. Det er fort gjort å glemme det man egentlig vil si når temaet er noe som får tankene til å vandre. Og Bjørn er glad i å skrive. Nå som livet hans starter på nytt, er det nettopp skrivingen som får ham videre.

- Jeg får energi og mot ved å skrive ting av meg, sier han.

Etter konas død bearbeidet han og datteren en minnebok om Siv. Det ble over 200 sider med tanker, hilsener og sterke og fine ord.

- Jeg skriver mye om henne. Jeg tar med meg alt jeg husker inn i framtida, forklarer han.

Men det er ikke bare Siv han skriver om. Han har også skrevet små historiebøker, diktsamlinger og annet. Nå skriver han på en krimroman.

Nok med egen sorg

Bjørn forventer ikke at andre skal ta ansvar for eller bruke tid på hans sorg. På samme måte klarer ikke han å ta ansvar for andres sorg.

- Jeg synes det blir feil å forsøke å legge ansvaret for min egen sorg over på andre. Og jeg orker ikke å høre på andre. Jeg har mer enn nok med mine egne tanker, forklarer han.

På en av de elleve sidene med notater har Bjørn tegnet en oval sirkel. I midten står det hverdagsliv. På høyresiden tap og sorg, og på venstre gjenoppbygging og mestring. I midten har han tegnet streker - fram og tilbake mot de to sidene.

- Når jeg sitter her og snakker med deg nå, er jeg på mestringssiden. Men når jeg går hjem etterpå, kan jeg gå over på sorgsiden, forklarer han.

Leve for seg selv

Kona Siv hadde en sykdom som gjorde at immunforsvaret var nærmest ikke-eksisterende. Hun ble syk av den miste ting.

Bjørns ansvar var å passe på henne. Siv var rektor på en skole i Hobøl, og i perioder kjørte Bjørn henne til og fra jobb hver eneste dag. For selv om hun var syk, skulle hun på jobb.

- Jeg har brukt 30 år på henne, og nå skal jeg for første gang bare leve for meg selv. Det gleder jeg meg til. Jeg føler lettelse over det. Men på den andre siden får jeg skyldfølelse over å føle lettelse, forteller han.

Bjørn gråt aldri mens Siv levde, og heller ikke før lenge etterpå. Først for ett år siden fikk han smake på egne tårer.

- Jeg har heller vært svært opptatt av alle rundt meg, og spesielt vår datter. Vi har daglig terapi sammen. Det er viktig at jeg holder meg frisk, trener og spiser sunt. Jeg vil være glad, sier han.

Nettverket hans er ikke så stort, men han hjelper gamle damer med hus og hage når de trenger det.

- Jeg vil gjerne leve med et annet menneske - for å slippe ensomheten. Men jeg orker ikke å påta meg et nytt ansvar, sier Bjørn.

elisabeth.skovly@dagsavisen.no