Spanskesyken rammet hardt i hele verden. Her et bilde fra et lasarett i Kansas, USA. FOTO: OTIS HISTORICAL ARCHIVES NATIONAL MUSEUM OF HEALTH & MEDICINE

Konjakk på resept mot spanskesyken

I 1918 var Elefantapoteket byens mest populære sted. Der delte de ut konjakk på resept.

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Nå var det ikke slik at legene skrev ut konjakkresepter for moro skyld. Bakgrunnen var dypt tragisk. Byen ble rammet av en epidemi som minnet om sterk influensa. Etter at en del spredte tilfeller ble registrert på sensommeren 1918, slo sykdommen til for alvor i oktober. I løpet av et par måneder ble omkring 1.500 mossinger rammet av spanskesyken, en epidemi som ble sammenlignet med Svartedauden. De fleste overlevde, men det var likevel så mange som 50 mossinger som døde av sykdommen. På samme måte som det har vært frykt for svineinfluensa og ebolasmitte i dagens Norge, var spanskesyken den store trusselen tidlig på 1900-tallet. Legene var hjelpeløse mot sykdommen. Ingen visste hvordan sykdommen skulle forebygges, og det beste legestanden fant ut, var at brennevin var den beste medisin. Det ble derfor besluttet at samtlige husstander i Moss skulle få en halv flaske konjakk. Medisinen ble utlevert på Elefant­apoteket, og køene var lange. Verken før eller siden har det vært slikt rush av folk på apoteket.

 

Men som vanlig når det var rusmidler i stort omløp, var det også den gang mange som så sitt snitt til å få seg en ekstra dram eller noen ekstra kroner. Det fortelles om omfattende svart salg av konjakk. Folk med dårlig økonomi så muligheter til å tjene seg en ekstra slant. Og enkelte som var svært glad i «det sterke» sørget fort for å skaffe seg flere kvoter. Oppfinnsomheten var stor, og kontrolltiltakene tilsvarende dårlige. En av de mest seiglivede historiene er om postmannen som sikret så store konjakk-kvoter at han nærmest danset seg gjennom postruta et halvt år etter at epidemien var avsluttet. Men posten kom stort sett fram, og mannen beholdt jobben sin, selv om enkelte moralister både murret og protesterte høylytt.

 

Den beryktede spanskesyken spredte seg fra en militærleir i Kansas i USA våren 1918. Amerikanske soldater spredte epidemien til Frankrike og Europa på forsommeren, og i løpet av juli var alle kontinentene rammet. Grunnen til at sykdommen er blitt kalt spanskesyken, er at den mottok unormalt mye presseomtale i Spania i forhold til resten av verden. Spania var nemlig ikke med i første verdenskrig, og hadde derfor ingen pressesensur. I Spania ble sykdommen kalt «franskesyken». Spania hadde noen av de verste tidlige utbruddene av sykdommen, med omkring åtte millioner smittede i mai 1918. Dette var en tid hvor lungesykdommer blomstret i Norge, og folk med lungeinfeksjoner var svært utsatt hvis de ble smittet. Det opereres med ulike tall når det gjelder hvor mange som ble smittet og hvor mange som døde av sykdommen. Cappelens leksikon hevder at det ble registrert 375.000 tilfeller av spanskesyken i løpet av 1918. Ifølge den offisielle statistikken døde 7.308 personer.

 

Det nettbaserte leksikonet Wikipedia hevder at 1,2 millioner mennesker ble smittet, og at omkring 15.000 av dem døde. Det er vanskelig å slå fast hvilke tall som er riktige, men det er ingen tvil om dette var det som i dag omtales som en verdensomspennende pandemi. I USA døde 550.000 mennesker, og i Storbritannia var det 220.000 dødsofre. Ifølge Wikipedia førte spanskesyken til at nær 40 millioner mennesker mistet livet over hele verden. Det betyr at sykdommen krevde langt flere menneskeliv enn første verdenskrig.

 

Vanligvis er det eldre folk som rammes sterkest av influensa, men spanskesyken var annerledes; de som var mellom 20 og 40 år var mest utsatt. Det var lenge en gåte hva som forårsaket spanskesyken, men amerikanske forskere har nå funnet ut at spanskesyke­viruset ble utviklet av en krysning mellom fugleinfluensaviruset og et menneskelig influensavirus. Den siste skal bare ha vært vanlig sesonginfluensa som var i omløp siden 1908, men da den møtte på fugle­viruset oppsto den nye, dødelige arten. (Aftenposten 23. mai 2014). Det var dermed ingen hvilken som helst epidemi som førte til at myndighetene i Moss besluttet at konjakken skulle flyte fritt i alle byens husstander.

 

Det var ikke bare det offentlige som førte kamp mot denne forferdelige pesten. De mange sykdomstilfellene og dødsfallene førte til at nøden blant arbeidsfolk økte, noe som fikk fagforeningene på banen. Moss Cellulose- og Papirarbeiderforening engasjerte seg ved å kreve heving av sykepengene fra Kretssykekassen. Fagforeningene samlet seg også om krav til dyrtidstillegg for å bøte på den økonomisk vanskelige situasjonen medlemmene havnet i. Moss Jern og Metall og verkstedklubben ved Moss Værft satte fram krav om dyrtidstillegg på 25 øre per time. Men forhandlingene var vanskelige og ble dratt ut i langdrag. Det hele endte med et tillegg på ti øre. Ikke all verden å slå i bordet med, men nød og sykdom gir sjelden en fagforening gode kort på hånda. I slike tilfeller blir arbeiderne ofte så redde for arbeidsplassene sine at de kvier seg for å aksjonere. Dermed står de også svakt når det kommer til konfrontasjoner med arbeidsgiverne. Hvorvidt postmennene fikk noen ekstra goder, utover økt konjakk-konsum, vet vi ikke. Men sannsynligvis var post-ombærerne en gruppe som var særdeles utsatt for smitte ved sin omgang med mange fremmede hver dag. Og da var det dem kanskje vel unt å få en liten ekstra tår over tørsten; og det var muligens et godt forebyggende element?