Fagbevegelsen i Moss jublet da Lagmannsretten støttet allmennhetens rett til å fiske i Vansjø. FOTO: GEIR LILLEBERG/MOSS DAGBLAD

Kampen om fritt fiske i Vansjø

BYHISTORIE: Fagbevegelsen i Moss var pådriver for kampen for fritt fiske i Vansjø. Prosessen varte i åtte år og ble ført i tre rettsinstanser.

Lokale nyheter

Av Paul Norberg - tidligere redaktør i Moss Dagblad

- Dette ble en prosess som utfordret kjernen i hele den private eiendomsretten. I avisspaltene ble det omtalt som «de rike grunneierne» mot allmennheten. Saken startet midt på 1970-tallet, i en tid da sosialdemokratene regjerte, med statsministre som Trygve Bratteli, Oddvar Nordlie og deretter Gro Harlem Brundtland. Da saken endelig kom til Høyesterett i 1983, blåste det en høyrevind over Norge, og fra 1981 var det Kåre Willoch som ledet landet. Selv om domstolene ikke skal la seg prege av politiske stemningsskifter, var det mange som så symbolikken i at fagbevegelsen vant fram i to rettsinstanser mens Arbeiderpartiet hadde makta, mens høyesterettsdommen sammenfalt klart og tydelig med det borgerlige styresettet i første halvdel av 1980-tallet.

 

Men vi skal ikke foregripe begivenhetene. Vi må tilbake til de fagorganiserte. De mange medlemmene i fagbevegelsen representerte naturlig nok et stort mangfold av interesser og meninger, og mange var aktive brukere av Vansjø. Både som båt- og hytteeiere og som hobbyfiskere. 1. juli 1973 skjedde det noe som fikk mange til å reagere. Vansjø- og Hobølelvens Grunneierlag innførte fiskekort for folk som ønsket å fiske i Vansjø og Hobølelven. Mange medlemmer av fagforeningene reagerte kraftig og så på tiltaket som en provokasjon. Men de gikk ikke til kostbare advokater for å få hjelp. Det var mer naturlig å henvende seg til de tillitsvalgte i fagbevegelsen. Det tok riktignok litt tid før de fagorganiserte kom på banen, men da de først hadde bestemt seg for å kjøre et løp mot grunneierforeningen, ble det gjort med kraft og tyngde.

Det var Moss Jern og Metall som behandlet «Vansjøsaken» først. 12. mai 1975 møttes foreningens arbeidsutvalg, med Fredrik A. Johansen i spissen, og Våler Jakt- og Fiskelag. Verkstedklubben ved Moss Verft var også representert ved klubbformann Jan Eilert Bjørnstad. Klubben eide den populære Gåsøya i Vansjø. Møtets konklusjon var klar: «Det henstilles til våre medlemmer om ikke å kjøpe fiskekort i Vansjø før eierforholdene er avklart.» Dette ble raskt en sak hvor hele fagbevegelsen i Moss engasjerte seg. Moss Cellulose- og Papirarbeiderforening kom kjapt på banen, og flere fagforeninger fulgte etter. Etter kort tid vedtok også Moss og Omegn Samorganisasjon (Samorg) å slutte seg til oppfordringen fra jernarbeiderne. Oppfordringen ble publisert i distriktets aviser, og dette ble ikke tatt nådig opp av grunneierne. Vansjø- og Hobøl­elvens Grunneierlag truet både arbeidsutvalget i Moss Jern og Metall og styret i Samorg med søksmål hvis ikke oppfordringen ble trukket tilbake. De tillitsvalgte så ingen grunn til å strekke våpen for grunneierne og ble dermed saksøkt. Da var det duket for rettssaker i alle tre rettsinstanser og som først endte med en høyesterettsdom 13. mai 1983.

 

I byretten førte fagbevegelsen tolv vitner og viste til gamle bøker og skrifter som dokumenterte at det var blitt fisket fritt i Vansjø « … siden Arilds tid», som det ble uttrykt av et av vitnene. Det var stor begeistring i den lokale fagbevegelsen da retten konkluderte slik: «Retten anser de saksøkte berettiget til å fiske også på de områder i Vansjø hvor saksøkerne er eiere av det tilstøtende land. Dette er tilstrekkelig til at de saksøkte må frifinnes.» Dommen var oppsiktsvekkende. Den rokket ved gamle ideer om den hellige, private eiendomsretten og førte til store oppslag i mediene. Lederartikler i både Moss Dagblad og Moss Avis støttet allmennhetens rett til å fiske i Vansjø. Hvis denne dommen hadde blitt stående, kunne den rystet den private eiendomsretten i hele landet, hvor fiskekort er høyst vanlig og akseptert. Grunneierne måtte derfor anke til Lagmannsretten. Dette ble en maratonforestilling, med hele 72 vitner. 50 av disse ble ført av fagbevegelsens representanter, mens de øvrige 22 vitnet til fordel for Grunneierlaget.

Dom ble avsagt 27. oktober 1980, og det var en delt innstilling blant de sju dommerne. Det viktigste prinsippet i dommen var at allmennheten fikk en klar, men begrenset rett til å fiske i Vansjø. Retten markerte en sterkere grunneierrett i Hobølelven enn i Vansjø. De saksøkte fikk beskjed om at de ikke hadde rett til å fiske i Hobølelven, utenfor eiendommene som tilhørte medlemmer av Grunneierlaget, uten å løse fiskekort. På tross av begrensningene var dette en viktig seier for allmennheten, og Moss Avis kalte på lederplass dommen historisk. Splittelsen blant dommerne førte naturlig nok til at Grunneierlaget ønsket å forfølge saken i Høyesterett.

 

Det var den legendariske LO-advokaten Karl Nandrup Dahl som førte saken for fagbevegelsen i landets øverste domstol. Han la fram en fyldig redegjørelse for dommerne, men blant de ypperste innen dommerstanden sto nok ikke allmennhetens rettigheter like sterkt som i de lavere rettsinstanser. Frykten for et skred av lignende saker var overhengende, og høyesterettsdommerne tok ingen sjanser. Dommen var en skikkelig nedtur for fagbevegelsen: «…grunneierne har eneretten til alt fiske i Vansjø. Det er i denne forbindelse grunn til å nevne at det ikke har kunnet påvises en eneste dom som slår fast at fisket er fritt for allmennheten i en innsjøs hele utstrekning.» Etter åtte års arbeid og to rettslige seire og solid støtte fra Miljøverndepartementet og professorer i folkerett, var dette et tilbakeslag. Dommen ble omtalt som «… foreldede oppfatninger av forholdene mellom rike grunneiere og allmennheten».