Nyheter

Johan Nyquist og hans møller

Nyquistbyen er blitt et begrep i Moss i forbindelse med byggingen av nytt jernbanespor og ny togstasjon i Moss. «Nyquistbyen» er et konstruert navn, som ingen som vokste opp i bydelen noen gang brukte. Men i denne artikkelen skal jeg likevel fortelle litt om en av opphavsmennene til dette navnet; Johan Nyquist.

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Familien Nyquist gjorde seg sterkt bemerket i Moss på mange områder. Tre av de sentrale Nyquistene var handelsgartner Peter Nyquist (1808-1872), lege Oluf Peter Nyquist (1833–1928) og handelsfullmektig, grosserer og ordfører Johan Nyquist (1839-1930). Sistnevnte var sønn av Peter. Alle tre spilte viktige roller i både næringsliv og i lokalsamfunnet.

Stort hageanlegg

Nyquistgården i Høienhaldgata 1 ble bygget i 1813. Bygningen var postkontor fra 1817 til 1830, og var eid av familien Nyquist. Den ble brukt som bolig siden 1830. Handelsgartner Peter Nyquist anla et stort parklandskap, som strakte seg helt ned til Værlebukta. Hagen ble anlagt omkring 1830 og det blir sagt at den bugnet av pryd og nyttebusker. Gjennom hagen gikk det også en bekk som rant ut i Værla. Nyquisthagen var det største hageanlegget som noen gang har vært i Moss sentrum.

"Grossereren"

I Nils Johan Ringdals bok; Moss bys historie, bind 2, skriver han at Johan Nyquist kom fra enkle kår, men at han på få år arbeidet seg opp til å bli en «stor» mann. Det virker som om den godeste Ringdal tok litt feil her. I det sterkt klassedelte samfunnet i Moss på 1800-tallet, var nok Nyquistfamilien en viktig del av borgerskapet, og Johan vokste opp på en av byens desidert største eiendommer. Selv om han senere flyttet til et hus i Møllergata, var han sterkt knyttet til Nyquistgården, der hans bror og søster bodde. Men Johan skal ikke ha vært jålete. Han brydde seg lite om titler som konsul eller visekonsul. Han likte best å bli kalt «grossereren».

Moderne mølledrift

Han eide Gjerrebogen Teglverk og Pottemakeri, som ble etablert i 1880-årene. Og Johan Nyquist eide praktisk talt hele Krapfossområdet. Men det var ikke pottemakeriet som var viktigst for Johan Nyquist. Han var mer opptatt av de tradisjonelle, eldre næringene i Moss; nemlig møllene og kornimporten. I 1848 var det ti møller ved Mossefossen. Det var familiebedriften Henr. Gerner & Søn, etablert 1810, som eide seks av møllene. De greide det kunststykket å bygge opp selskapet sitt til å bli en av Nord-Europas mest moderne valsemøller. I første halvdel av 1880-tallet oppnådde brødrene Carl og Fredrik Gerner sine beste resultater noensinne for sin mølledrift.
Men i 1890 døde Carl Gerner, og broren Fredrik var ikke blant de mest handlekraftige næringslivslederne. I 1891 fikk Johan Nyquist presset gjennom en aksjetegning til mølleselskapet, som nå var i ferd med å bli omorganisert. Dette førte til at Johan Nyquist ble den største aksjonæren, sammen med Kristiania-bankier Nicolai Andresen. Johan ble både disponent og styreformann i Moss Aktiemøller.

Kornspekulasjon

Etter aksjetegningen ble selskapet døpt om til Moss Aktiemøller. Kampen om vannet i Mossefossen førte til at sagene fikk bruke vannkraften om dagen, møllene om natten. Der malte kverneierne både eget korn og importert korn. Moss Aktiemøller kjøpte Lerke mølle, og etter hvert Ris mølle. Det ble ingen enkel start på mølledriften til Johan Nyquist. De to-tre første årene etter aksjeovertakelsen var det verdenskrise innen kornhandel. Prisene var høye, og det ble spekulert i kornmarkedene.

Tysk konkurranse

Det var først fra midten av 1890-tallet at prisene stabiliserte seg. Da begynte Moss Aktiemøller å investere, og kjøpte inn et nytt dampskip, elektrisk transportanlegg og flere eiendommer. På en av tomtene ved Mossefossen ble det oppført ei ny mølle, som også inneholdt flere lagerlokaler. På denne tida hadde Moss Aktiemøller gode bedriftsanlegg og solid egenkapital. I 1895 fratrådte Johan Nyquist som disponent, men han beholdt en styreplass i selskapet. Det var viktig, for de første årene på 1900-tallet ble igjen preget av internasjonale kriser, som også rammet mølledriften i Moss. Det var konkurransen med Tyskland som slet mest på mossingene. Tyske møller malte tysk mel, og slapp dermed importtoll. I denne perioden omstilte Moss Aktiemøller seg fra å bruke rug til å satse på bygg. Mølla i Moss hadde importert rug fra Russland, og den var lettmalt. I motsetning til den tyske rugen, som var seigere, og dermed tyngre å male. Tysk rug var i tillegg dyrere enn den russiske. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 kom grosserer Nyquist tilbake som styreformann.

1. mai-demonstrasjon i Moss

Historien om utviklingen av Moss Aktiemøller har også en annen side, som har hatt stor betydning for industribyen Moss. Mens Fredrik Gerner fortsatt var direktør, brøt det ut en konflikt, der arbeiderne krevde et tillegg på ett øre timen. «Jeg har ikke bøiet meg for kong Oscar, langt mindre vil jeg bøie meg for arbeiderne», uttalte Fredrik Gerner. Arbeiderne gikk til streik, og den varte i to måneder. Så lang tid tok før Fredrik Gerner bet sine harde ord i seg. Det samme året som Fredrik Gerner døde, i 1892, stiftet møllearbeiderne byens første fagforening; Moss Møllearbeideres Fagforening. Fagorganiseringen førte til at det første 1. mai-toget i Moss ble arrangert samme år. Her deltok både mølle-, cellulose- og sagbruksarbeidere. Det var kontroversielt å organisere seg, og det provoserte borgerskapet kraftig at det gikk et 1. mai-tog gjennom byens gater. Demonstrasjonen endte i Sagbruksforeningens lokale i Kongens gate. Christian Holtermann Knudsen, som betegnes som grunnleggeren av den politiske arbeiderbevegelse i Norge, og var innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet 1906–15, holdt den første 1. mai-talen i Moss. Kort tid etter, den 6. juni 1892, ble Moss Cellulosearbeiderforening stiftet. Deretter fulgte bryggearbeiderne opp, og også skomakerne dannet en sosialdemokratisk fagforening.


Kilder:

Nils Johan Ringdal:

Moss bys historie, bind 2

Moss byleksikon

Strandsitteren, magasinet

til Moss Historielag.

Mer fra Dagsavisen