Hund på blå resept

Det er snart premiere på det nye NRK-programmet «Alt for dyra», en dokusåpe om forholdet mellom mennesker og dyr. Hvordan ble dette programmet til?

– Egentlig er det såpass kjedelig at kringkasteren ønsket seg en serie om dyr. Jeg er ikke spesielt opptatt av dyr, men jeg er fryktelig nysgjerrig på mennesker. Etter at jeg begynte å jobbe med serien har jeg blitt veldig glad i dyr, og det er i møtet med dyr at de virkelig ekte følelsene hos oss mennesker kommer fram. Både på godt og vondt. Følelsene ligger utenpå huden når vi er med dyra.

Hvordan er ditt eget forhold til dyr?

– Jeg har hatt mye med dyr å gjøre siden jeg var liten. De to storesøstrene mine var veldig opptatt av dyr, og hun ene er klin gæren. Hun sier det selv, hun er en dyreelsker. Men jeg har tidligere sett på dyremennesker som litt overengasjerte folk som balanserer på grensa til galskap. Det jeg har oppdaget underveis i serien, som alle har sagt til meg også, er at vi får så mye igjen av dyr, og det tror jeg vi mennesker trenger. Jeg har for eksempel fått trua på hund som terapi. Hund på blå resept er ingen dum idé.

Dere må jo ha møtt på mange ulike dyr og mennesker underveis, fortell.

– Folk er ganske like. Selv om du bor i Hedmark og driver med kaniner eller har hest i Trøgstad og leter etter de perfekte sædcellene. I serien er vi også med Mariann Høili og Siv Reitan til Spania, hvor de skaper nye hjem for hunder. De er et godt eksempel på det jeg vil kalle «payback time». De ønsker å gi noe tilbake til dyra – som har betydd så mye for dem. De har begge historier om at de nærmest ble «reddet» av dyra i vanskelige perioder i livet, og har sterke minner fra det. Jeg møtte også en kattedame i serien som sa noe fint. «Før var jeg en A-sosial raring, i dag er jeg bare en raring». Gjennom kattene hadde hun funnet et fellesskap med andre som var glad i katter.

Det er vel ikke bare hunder og katter i serien – hvem møter vi?

– I sesong en møter vi hunder, katter, hester og kaniner. Men vi er i gang med sesong to, og der er vi med noen brevdue-gubber. Det er en veldig fin gjeng, og kan du tenke deg noe så analogt, og så kult!

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er Johan Borgens «Jeg». Det var noe med stemningen og det visuelle språket som satte meg helt ut. Vanvittig tung og sterk jeg-fortelling, som er på grensa til en lang hallusinasjon.

Hva gjør deg lykkelig?

– Når jeg er full av endorfiner – for eksempel etter en tur ned en bakke i alpene eller en lang tur i skogen.

Hvem var din barndomshelt?

Rockegruppa Kiss. Det var plenty av glam og glitter, rock n’ roll – og de hadde draget på damene. Rommet mitt var tapetsert av kiss-plakater.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da gjør jeg kanskje noe bare for min egen del. For eksempel dro jeg på en ukes ferie alene for å lære meg å kite. Da skeier jeg ut.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– For å være litt dyp: et gjenferd av min mamma, selv om jeg ikke tror på sånt.