Ved inngangen til 1921 var det 600 arbeidere på skipsverftet, men fem år etter var det bare 80 mann igjen. FOTO: DIGITALT MUSEUM

Han fingret med en revolver

Disponent Eilert Hoel var en sentral ­skikkelse ved Moss Værft på begynnelsen av 1900-tallet.

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Han fingret med en revolver

Disponent Eilert Hoel var en sentral ­skikkelse ved Moss Værft på begynnelsen av 1900-tallet.

Han ledet skipsverftet i perioden 1898-1925 og hadde mange konfrontasjoner med tillitsvalgte og ansatte. I heftet «Skibsbygging i Moss» er disponenten framstilt slik: «Eilert Hoel var meget avrundet i figur og ansikt, men han var ikke rund av karakter. Han hadde dog et meget bløtt hjerte når man appellerte til hans hjertelag. Kom for eksempel en arbeider med hatten i hånda inn på hans kontor og sa:

- Unnskyld herr disponent, men det står så dårlig til hjemme. Kona mi er syk og ungene skranter, så …

- Kjære mann, hvor meget vil du ha, avbrøt Hoel ham da.

- Du må skjønne jeg skal hjelpe deg når du så er ilde stedt.

I slike tilfeller manglet det ikke på støtte i den ene eller andre form. Kom det derimot en eller flere arbeidere og forlangte lønnstillegg, lyste Hoel dem til et varmere sted enn smia, og det kunne hende han også fingret med en revolver.»

 

Norske sjøfolk var de store taperne under første verdenskrig. Selv om Norge ikke var i krig, ble halvparten av den norske handelsflåten senket, og 1.892 sjøfolk døde. Men krigsårene var motsetningsfylte, og disponent Hoel opplevde økonomiske gullår for Moss Værft. Forsikringer av skip førte til en kraftig oppblomstring av norsk skipsfart. Tonnasje- og fraktprisene steg kraftig. Da Moss Værft bygde skipet «DS Nordaas», var kontraktsummen 315.000 kroner; det tilsvarer 170 kroner per tonn dødvekt. Båten ble levert i april 1914. Da det ble inngått kontrakt for «DS Belfri» i mars 1918, var prisen 2,4 millioner kroner, eller 725 kroner per tonn dødvekt.

Moss Værft hadde en sterk inntjening, men dette kom ikke arbeiderne til gode. De ble rammet av dyrtid, da lønningene ikke på langt nær holdt tritt med prisstigningen. Dette førte til mange lokale konflikter, og i januar 1915 var det arbeidsnedleggelse i klinkergruppa på Værven. Verkstedarbeiderne mente at akkordene ble manipulert, slik at de fikk mindre fortjeneste. Lokalstreiken førte ikke fram, men klinkergruppa ble likevel ikke trukket i lønn for arbeidsnedleggelsen. Årsaken var at klinkerne var så viktige for skipsbyggingen at ledelsen ikke tok sjansen på en langvarig konflikt.

 

I 1915 satte verkstedklubben fram krav om tre øre i dyrtidstillegg. På tross av de gode tidene ble ikke kravet innfridd. Interne stridigheter i klubb­ledelsen var årsak til at dette ble en mislykket kampsak. Klubbformann Vilhelm Christiansen var ikke spesielt tent på å fronte dyrtidssaken overfor ledelsen, og det spørs om ikke et tilbud om funksjonærstatus og stilling som materialforvalter var mer fristende enn å stille seg på barrikadene for et tillegg på tre øre. I en møteprotokoll 8. april 1915 fra verkstedklubben slås det lakonisk fast:

«Da klubbformanden skal gaa over til at blive materialforvalter, blev styret enig om at vælge ny klubbformand. Alf Holt er foreslaat.»

Etter dette møtet falt kampånden til et nullpunkt, og spørsmålet om dyrtidstillegget ble droppet.

 

Selv om denne dyrtidsaksjonen falt i fisk, var det flere andre konfrontasjoner mellom verkstedklubben og disponent Eilert Hoel. En av de mer spesielle episodene skjedde på sommeren 1917. Vi må huske på at dette var en tid da sommerferie var forbeholdt de velstående i samfunnet, og fri på andre dager enn søndager hørte til sjeldenhetene. Men på denne sommerdagen hadde Moss Værft-arbeiderne kollektivt bestemt seg for å ta fri. Det var dagen etter sankthansaften, og flere steder i landet var dette en vanlig fridag. Men den lite smidige disponenten hadde ikke sans for arbeidernes fritidsstunt, og mandagen etter var verkstedporten stengt, og arbeiderne møtte en plakat med påskriften: «I dag tar jeg blåmandag, porten er stengt». Omfanget av konflikter ved Moss Værft var stort, og bedriften beregnet «streiketapet» sitt til 250.000 kroner fra 1914 til 1918.

 

De «gode» krigsårene, med skyhøy fortjeneste, førte til at Moss Værft-ledelsen ble litt sløv med tanke på at krigen en dag ville ta slutt. Behovet for skipsfrakt sank kraftig etter krigen, og i april 1921 lå hele 27 skip i opplag ved Moss Værft. Dette ble kritisk for både selskapet og disponent Eilert Hoel. Ved inngangen til 1921 var det 600 arbeidere ved Moss Værft; fem år etter var dette tallet redusert til 80 mann. Disponenten trakk seg i 1925. Selskapet ble oppløst, og et nytt skipsverft oppsto på ruinhaugen. AS Moss Værft & Dokk ble etablert i oktober 1927.

 

Dette er en revidert versjon av en artikkel i Moss Magasinet.

 

Kilder: Skibsbygging i Moss, Jubileumsberetning for verkstedklubben ved Moss Verft 1909-1989

«Kom det derimot en eller flere arbeidere og forlangte lønnstillegg, lyste Hoel dem til et varmere sted enn smia, og det kunne hende han også fingret med en revolver.»