Et demokratisk Norge i 1814?

Av Åsmund Svendsen, førsteamanuensis, historie, Høgskulen i Volda

Dette er den tredje, og siste, artikkelen i serien om hva som skjedde i Østfold i 1814. Det er historiker Åsmund Svendsen som har skrevet de tre artiklene, som tidligere har stått på trykk i Strandsitteren; magasinet til Moss Historielag.

Forrige artikkel (publisert 14. desember 2019) omhandlet fredsforhandlingene i Moss i august 1814, der både Karl Johan og Christian Frederik tok avgjørende skritt mot at det ble en fredelig løsning. Avtalen 14. august munnet ut i et sett med dokumenter. For det første en våpenhvile mellom Sverige og Norge. Deretter en politisk avtale, som fikk navnet Mossekonvensjonen. Konvensjonen er et av de sentrale dokumenter fra 1814, og stiller på linje med Kielfreden. Begge avtalene frøs fast en situasjon, satte sluttstrek for en prosess og la føringer for veien videre. Avtalen satte ikke minst Kielfreden til side som grunnlag for en union mellom Sverige og Norge. For Norge var dette svært viktig.

Skinn av frivillighet

Unionen fikk dermed et skinn av frivillighet for Norges del. På svensk side forsto man det nok annerledes, men Karl Johan kunne absolutt leve med en uklar avtale. Nettopp det uklare og runde er hemmeligheten bak avtalen: formuleringene var såpass flertydige at begge parter kunne leve med dem. Det unike med Mossekonvensjonen var at Karl Johan respekterte Eidsvollgrunnloven. Ja, faktisk var dette første gang både Grunnloven og Stortinget ble satt på prøve i møte med krefter utenfor landet. Grunnloven ble reddet i Østfold og Moss, og med det ble et norsk selvstyre sikret, om ikke full selvstendighet. Mossekonvensjonen er både et sluttpunkt og en ny begynnelse. Historien om 1814 slutter verken i Moss, ved Kjølberg bru i Fredrikstad, hvor noen av de siste kampene ble kjempet formiddagen 14. august, eller på Fredriksten festning, som først slapp inn svenske styrker om morgenen 16. august. Historien om 1814 ruller videre om høsten.

Frigjøring, frigjøring, frigjøring

Østfolds 1814-historie er først og fremst knyttet til andre akt, som har en mørkere farge enn historien som spilte seg ut våren 1814. Historien som nådde sitt høydepunkt 17. mai er en sentimental historie, passelig kledd i lysegrønne farger. Det er ikke for ingen ting at vi hvert år kler dagen i nyutsprunget bjørkeløv og nynner den morsomste av alle nasjonalsanger; "Det er Norge i rødt, hvit og blått". Hvem får ikke klump i halsen?
På sitt merkelig vis har historien det med å gjenfortelle seg. Det passet bra at frigjøringen i 1945 kom i mai. 8. mai tangerer og forsterker 17. mai. Det samme gjør 7. juni, dagen for unionsoppløsningen i 1905. Det er det samme temaet som gjentas; sterkest 17. mai, svakere 8. mai og 7. juni: Frigjøring, frigjøring, frigjøring.

Intriger og vanskeligheter

Andre akt, hvor Østfold spiller en så stor rolle, er realismens inntog i en ellers tilsynelatende søt historie. Med ett blir det klart at frigjøringen, den totale frigjøringen, ikke kommer. Visst ble Norge fritt, visst kom freden, men på en litt mer komplisert måte enn vi hadde forventet i mai. Men vårens, sommerens og høstens historier hører sammen. Å bare fortelle historien om 17. mai blir det samme som å bare spille første akt av et kjent skuespill, før intrigene og vanskelighetene setter kjepper i hjulene for heltene.

Seier for norsk demokrati

Tredje akt tar til rett etter Mossekonvensjonen og krigshandlingenes avslutning. Finalen er 4. november 1814. Først da blir det klart hva hele historien handlet om, og hva det er, bør egentlig være emne for nye diskusjoner og refleksjoner i tida som kommer. I korthet skjedde dette: I begynnelsen av oktober samlet Stortinget. Oppgaven til Stortinget var å forhandle med Sverige og Karl Johan om de endelige betingelsene for en avtale med Sverige. Forhandlingene sto om Grunnloven, som måtte endres for å åpne for kongefellesskap og union. For Stortingets del var det om å gjøre å sikre så mye norsk kontroll over styre og stell som mulig. For Karl Johan handlet det om å få så mye makt til kongen som mulig. Under ledelse av stortingspresidenten W.F.K. Christie ble Grunnloven endret i Stortingets favør. Det betydde også en framtidig seier for norsk demokrati. Det er enda et av historiens paradokser. Krigen og forhandlingene sommeren og høsten 1814, førte til mer demokrati i Norge, ikke mindre. Unionskongen Karl Johan kunne gjøre litt mindre enn hva en selvstendig norsk kong Christian Frederik kunne ha gjort.

Skikkelig politisk håndverk

At dette betydde mer demokrati og frihet, er et paradoks fordi Mossekonvensjonen, freden og unionen ble sett på som et nederlag i 1814. Man snakket stygt om Christian Frederik, militære ledere ble stilt for riksrett, mange var ytterst skuffet over hele miseren. Hva som var vunnet ble først klart etter hvert. Det er i historiens lys at hele 1814, også freden og unionen, kan ses som et rimelig godt resultat. Vi kan tenke oss en motsatt historie, en kontrafaktisk historie til forhandlingene og freden. Christian Frederik som geriljaleder i fjellene. Østfold som et virkelig besatt Alsace-Lorraine, fylt til randen med blodige nasjonalminner. I stedet ble det altså en fred og en union; det siste mot mange norske 1814-lederes vilje. Men unionen ble svært mild. Og dessuten er det en ting til. Også i Sverige var det mange som så med forakt på forhandlingene, freden og denne Mossekonvensjonen. Her hadde Karl Johan hatt overtaket, og så skuslet han det bort. Det hele smaker egentlig av skikkelig kompromiss, eller med andre ord, skikkelig politisk håndverk.

Her fødes det nye Norge

4. november 1814 vedtas den reviderte grunnloven og Karl XIII (i Norge; Karl II) velges til norsk konge. En ny historie begynner. 91 år med union, men også med fred, vekst og nye konflikter, følger. Vi kan si; her fødes det nye Norge. Ble det skapt et demokratisk Norge i 1814? Nå ja. Jo, formene var der, et potensial, men demokratiet i Norge var ikke ferdig formet i 1814. Det måtte utvikles gjennom 1800-tallet, som ellers i Europa. Også det er en lang historie, hvor også Østfold har nok av råstoff å gripe til.
Grunnlovsjubileet er en anledning til å diskutere betingelsene for fred, demokratiet og hvordan det gjenskapes gang på gang. Østfold har et historisk råstoff som er velegnet til å diskutere et nasjonalt demokrati i møte med omverdenen. I møte med stormaktene måtte Norge bøye unna, samtidig som Grunnloven ble reddet. Hvorfor det skjedde, hvordan det kunne skje, og hva det betyr: ja, det er noen av spørsmålene vel verd å diskutere videre.

asmve20@gmail.com