Epidemier i 1860; korona i 2020

Av Ole Peder Kjeldstadli, lokalhistoriker

I Norge er Folkehelseinstituttet (FHI) som gir råd til myndigheter, helsetjenester, politikere, media og publikum. På kommunalt nivå er det kommuneoverlegene som har et tilsvarende ansvar. Denne type arbeid har lange tradisjoner, for smitteepidemier er ikke noe nytt fenomen. Arbeid med opplysningsarbeid og forebygging av sykdommer er heller ikke av ny dato. Sunnhetsloven ble innført 16. mai 1860. Sunnhetsloven var en fremtidsrettet lov både med hensyn til tidsmessighet, ansvarsfordeling og organisering. Dette var et ledd i de folkehelsereformer som fulgte den industrielle revolusjon og omformingen av Europa. Temmelig raskt etter at Sunnhetsloven var vedtatt, ble det i tråd med lovens bestemmelser, opprettet en sunnhetskommisjon i Moss.

Marianne Årvik har skrevet masteroppgaven «Sunnhetskommisjonen i Moss 1860−1883, 1905−1906», og hennes oppgave er hovedkilde for denne artikkelen.

Bekjempet epidemier

I Moss ble det etablert en sunnhetskommisjon i 1861. I den tidligste fasen gjorde kommisjonen et solid opplysningsarbeid for å øke kunnskapen til innbyggerne om hvordan de måtte gjøre endringer for å bedre den hygieniske tilstanden. I løpet av den første halvdelen av 1870-årene brukte kommisjonen mye tid på å iverksette tiltak for å bekjempe kopperepidemier samt at de arbeidet for å forebygge kolera. I den andre halvdelen av 1870-årene og fram til 1906 tok sunnhetskommisjonen initiativ til å arbeide med nye saker. Årene mellom 1883 og 1905 er ikke representert i Marianne Åreviks avhandling, da det ikke har vært mulig å finne forhandlingsprotokollene i denne perioden. Årevik analyserer de initiativ sunnhetskommisjonen i Moss tok for å bedre innbyggernes helse, heve sunnhetsnivået og levestandarden, samt bekjempe epidemiske sykdommer.

Minst én kvinne

I sunnhetskommisjonene var både eksperter, representanter fra myndighetene og menigmann representerte. Først fra 1931 var det krav om minst én kvinne. Loven overførte myndigheten i helsespørsmål fra politi til offentlige leger. Målet var å forebygge sykdom og ivareta innbyggernes helse.

Krangling om sykdomsårsaker

Men oppfatningen om hva som forårsaket sykdom midt på 1800-tallet spriket blant både leger og politikere i så vel innland som utland. Det hersket derfor uenighet om hvilke initiativ som kunne gi best resultater. Noen var tilhengere av miasmetodeteoriene, andre var kontagionister. Miasmeteorien gikk ut på at smitten spredte seg med luften med en såkalt miasme; et skadelig stoff. Det ble antatt at slike sykdomsfremkallende stoffer oppsto ved forråtnelse i jorden. Disse stoffene ble så tatt opp i luften og spredt med denne som gasskyer over en hel befolkning. Man mente at miasmer særlig oppsto ved myrer og sumper med mye mygg.

Kontagionistene mente at spredning av smittsomme sykdommer skjedde ved et mer fast smittestoff enn miasmene. Smitten ble dannet i den sykes kropp som en giftig substans, ble det hevdet. Huden og åndedretten utskilte smittestoffet, som kunne overføres f.eks. ved et håndtrykk. Dessuten ble luften som omga den syke, regnet for å være smittefarlig. Disse uenighetene varte fram til 1880-årene da den tyske legen Robert Koch klarte å isolere en bakterie. Koch er kjent for sine mange bidrag innenfor bakteriologi, især beskrivelsen av mikrobene som forårsaker tuberkulose, kolera og miltbrann. Han mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1905.

Fattigdom, slum og trangboddhet

Tilhengerne av miasmetodeteoriene hevdet at smitte kunne spre seg fra overfylte, tette do-binger, do-bøtter som ble tømt uregelmessig, ekskrementer fra dyr og mennesker på gårdsplasser og gater. Også råtnende avfall fra bedrifter eller overfylte bolig ga sine bidrag til smitte. Derfor var de mest utsatte områdene i Moss der fattigdom, slum og trangboddhet rådde. Boligstrøkene til borgerskapet ga ikke samme grobunn for sykdom.
Kontagionistene derimot hevdet at smitten kom utenfra og at smittestoffet spredte seg ved berøring. Det pågikk lenge en kamp mellom disse to oppfatningene. Rundt 1850 hadde Moss tre hovedgater og en del stier mellom løkkene. Gatene Storgaten, Kongens gate og veien gjennom Jernverket var bare delvis belagt med brostein.

Stor smittefare

Moss hadde 230 hus, og det var tre former for bosetning. De fleste bodde i eget eller leid hus og de rommet også næringsvirksomhet. Hos den nest største andelen av innbyggerne bodde to og to familier i samme hus. Den tredje formen for bosetning var mange familier i samme hus; opptil 10 familier, og de bodde trangt. Moss var en liten og tett by med stor smittefare hvis epidemiske sykdommer rammet byen.

Bedre for borgerskapet

I 1860 var befolkningen på 4.129 fordelt på 341 hus med et gjennomsnitt på 12 personer pr. hus. De fleste bodde i større bygårder, men det var selvsagt noen som bodde i store hus med plass til tjenere. I tett bebodde hus oppsto det oftere sykdom enn i hus med bedre plass. Mange bygårder var overbefolket og enkelte gårder var forbundet med mye sykdom og død. Dette gjaldt særlig arbeiderstrøket rundt Jernverket og på Sand. Befolkningen her ble hardt rammet av epidemiene på 1870-tallet. Derfor ble Konventionsgården brukt som smittelasarett i 1876 for pasienter med flekktyfus. Et hus i Vålerveien ble også brukt som et lite lasarett i 1880. De mest utsatte områdene var byens forsteder, hvor fattigdom, slum og trangboddhet rådde. Miasmeteoretikerne var derfor av den oppfatning at boligstrøkene til borgerskapet ikke ga grobunn for sykdom.

Dette er første del av en artikkel om Sunnhetskommisjonen i Moss. Neste artikkel, som publiseres 2. oktober 2020, vil omhandle klasseforskjellene i spritbyen Moss, og sunnhetskommisjonens arbeid for bedre hygiene. Et tema som det også er sterkt fokus på under koronapandemien i 2020.