Ei tyskerjentes krigshistorie

Det kunne være rene kjærlighetsforhold. Men også tilfeller av opportunistiske forbindelser, der kvinnen ville oppnå makt eller prestisje. I mai 1945 og den påfølgende vinter ble mellom 3.000 og 5.000 kvinner internert i ulike leire landet over på grunn av forhold til tyske soldater. Dette var basert på provisorisk anordning fra 1943, som hjemlet en slik alvorlig og inngripende internering uten domstolsbehandling.

En av disse kvinnene var Janna Kristine Stene. I 1944 fikk hun barn med den tyske soldaten Karl. Det forandret livet hennes. Hun har selv valgt å dele sin livshistorie for at ettertiden skal få et bilde av hvordan hun opplevde livet som «tyskerjente» med et «krigsbarn». Hun ble internert på en leir i Trondheim i 1945. Sammen med sin ektefelle levde hun i Tyskland fram til 1988. Da flyttet hun tilbake til Norge og Moss, hvor sønnen, som også het Karl, var etablert. Janna Kristine døde 14. mars 2020 på Peer Gynt Helsehus i Moss; nær 98 år gammel.

Janna Kristine var trønder. Sankthansaften 1940 var hun på vei med færingen over fjorden fra Leka til Flatanger. Det var lite vind, så faren måtte ro. På grunn av krigshandlingene var det mye aktivitet på sjøen. Flere ganger ble de anropt av tyske krigsfartøyer. Da måtte Janna opp med et hvitt håndkle for å vise at de var sivile. Turen til Flatanger var nødvendig for å sjekke at morfar og mormor var i live. De hadde ikke hørt fra dem siden begynnelsen av april. Postbåten fungerte ikke og det var heller ikke telefonforbindelse. Janna forteller at faren rodde i 24 timer. Heldigvis, alt var vel med besteforeldrene.

Janna Kristine var oppvokst ytterst på trøndelagskysten. I en ungeflokk på seks hadde hun ansvar for minstesøsknene og hjalp til med dyra på småbruket. Hun var kunnskapstørst og leste det hun kunne komme over. Hjemme var det kun Bibelen å lese i. Det gjorde hun til gagns og ble etter hvert en overbevist kristen. Troen fikk imidlertid en varig knekk da hun tidlig i tenårene mistet sin bror Einar som da var fem år. Sorgen og savnet etter lillebroren var så sterk at hun etter begravelsen rev av seg korset på kirkebakken og kylte det mot steingjerdet som omga kirken.

Janna lærte tidlig å danse, og ofte var det lørdagsdans på sletta, akkompagnert av naboguttens munnspill. Hun var lett og rytmisk i kroppen og hadde et lyst sinn. Det har hun ennå der hun sitter foran meg, 97 år gammel med kvikke øyne, spedlemmet og tydelig i stemmen. Hun lytter og besvarer mine spørsmål med en sjelden klarhet, ofte ledsaget av viktige kommentarer.

Det var store klasseforskjeller og lite muligheter for utdanning i 1930-tallets Norge, og da spesielt for jenter. I 1936 fikk Janna sammen med 15 andre jenter på Leka et kurs på fire uker i matlaging, klesvask og husarbeid. Kurset kvalifiserte til å kunne ta jobb som tjenestejente, og Janna fikk husmorpost på Vikna. Det var fri annenhver søndag. Hun hadde 25 kroner i månedslønn og var hjemme på Leka en gang i løpet av tre år.

Så kom krigen. Janna fikk bud med motorbåt om at hun snarest måtte komme hjem. Farfar var blitt senil og det trengtes hjelp til gårdsdrift og unger. Sommeren 1940 fikk hun jobb på avholdskafeen i tettstedet Rørvik, som var anløpssted for hurtigruta, og senteret i Vikna kommune. Tyskerne anla relativt raskt kyst- og luftvernstillinger her, satte opp militære brakker og tok over Rørvik kystradio.

Etter noe tid etablerte okkupasjonsmakten et soldathjem i den ombygde Rørvik kino. Her kunne soldater komme på perm, få kaffeservering, kino og kveldsmat. Janna Kristine fikk tilbud om jobb på soldathjemmet mot god betaling og bra arbeidsbetingelser. Sammen med tre andre ungjenter sa hun ja til det fristende tilbudet. Flere andre unge menn hjalp til med å sette opp bygg og anlegg for tyskerne i Ytre Namdalen. Arbeidsledigheten ble borte og folk betalte ned på gjeld. Ingen menn ble straffet for den type «tyskerarbeid» etter krigen. Soldathjemmet ble drevet av fire tyske Røde Kors-søstre, med myndige Lisa Louise Spier som leder. Hun hadde adelig bakgrunn, snakket høytysk og var opptatt av at kvinner skulle opptre med dannelse. Janna Kristine husker henne med hodet høyt hevet. Politikk var noe hun overlot til menn. Hun mente at kvinner skulle være høflige og veloppdragne, men ikke underdanige. Godt språk var viktig. Janna var lærenem. Hun lærte seg raskt tysk, og fikk god innsikt i det tyske borgerskapets verdier og livsholdning.

En av de tyske soldatene som frekventerte Rørvik kino soldathjem, var Karl. Han var en staselig kar med en behagelig framtoning. Han var vervet i marinen og utførte morsetelegrafi i Rørvik under hele krigen. Janna og Karl ble venner. Han ble en form for beskytter i et ungdommelig miljø hvor romanser oppsto daglig. Karl var en dårlig danser, men en god taler og diktoppleser. De ble glad i hverandre, og i 1944 kom lille Karl til verden.

Internering og giftermål Janna Kristine snakker ugjerne om fredsvåren 1945. Hun var glad at krigen var over, og at Karl ikke hadde vært i åpen strid. Disiplinen i den tyske hæren var hard. Karls nære venn var tilsatt i radiotjenesten. Han fikk oppfanget over eteren at Hitler var død, og fortalte det videre. Det var brudd mot sensuren. Han ble arrestert og fikk dødsdom av krigsretten. Freden reddet ham, men han ble helt grå i håret i løpet av de dagene han var fengslet.