Den gang jappene inntok Moss

Av Paul Norberg
Tidligere redaktør i Moss Dagblad

Fra 1973 til 1983 jobbet jeg ved det mekaniske verkstedet Alfsen og Gunderson Produksjon AS på Solgård Skog. Arbeidsmiljøet var meget godt, og det var en stabil og stolt arbeidsgjeng som daglig omformet stålplater til viktige produkter for andre produksjonsbedrifter i både inn- og utland. Jeg var så heldig å bli valgt til klubbformann (ja det het "formann" den gangen), og fikk etter hvert også tillitsverv som sekretær i den mektige organisasjonen Moss Jern og Metallarbeiderforening. På slutten av 1970-tallet hadde foreningen rundt 2.700 medlemmer, og var en sterk kraft i det lokale samfunnslivet.

Variert industri

Tillitsvalgte i Jern og Metall hadde nært samarbeid med andre fagforeninger i Mosseregionen, og vi fikk dermed et godt innblikk i hva som skjedde i viktige Mossebedrifter. Siden dette ligger rundt 40–50 år tilbake i tid, er det naturligvis mange yngre lesere som ikke kjenner til byens industrihistorie. Jeg må da skynde meg å fortelle at noen av de mest sentrale bedriftene het: Helly-Hansen, M. Peterson & Søn, Moss Rosenberg Verft, Moss Glassverk, Aug. P. Horn, Hamax Industri, Trio Ving, Noblikk-Sannem og Høyang Polaris. Og da har jeg kun nevnt et fåtall av de mest kjente virksomhetene.

Børsspekulanter

Tidlig på 1980-tallet begynte det skje noe urovekkende på eiersiden i bedriftene. Vi var vant til at det var dyktige industrifolk som var bedriftseiere. Folk som hadde forståelse for produktene som ble laget, og som hadde gode fagfolk rundt seg, som sikret kvalitet i både produksjon og administrasjon. Dessuten var fagbevegelsen en sterk korrigerende faktor for å opprettholde gode lønns- og arbeidsforhold. Men de første tendensene til det som kalt "japper" dukket opp i den velrenommerte Helly Hansen-bedriften. Rundt 1980 var det en ustabil situasjon i norsk økonomi, og det ble utnyttet av en del yngre "blåruss" som nå begynte å bli svært så synlige på Oslo Børs. På denne tida var det fortsatt Helly Hansen-familien som var den største eiergrupperingen i virksomheten, men det var stor spredning på aksjene utenfor familien. Det begynte å spre seg en frykt for at en gruppe nye aksjonærer skulle skaffe seg aksjemajoritet. Det kunne i tilfelle føre til et økonomisk kupp som igjen kunne tappe selskapet for verdier. For i jappemiljøet var filosofien at penger var noe man tjente ved vellykkede børsspekulasjoner; ikke ved varig verdiskapning i bedriftene.

Skiftet ut hele styret

Hovedmannen blant jappene som hadde kastet sitt blikk på Helly Hansen, het Niels A.B. Bugge. Han var kjent som en av de viktigste spekulantene på børsen. Sammen med sine finansvenner begynte han å kjøpe opp aksjer i all stillhet. På generalforsamlingen i 1981 utfordret Bugge det gamle styret, og krevde en mer aksjonærvennlig politikk. Han foreslo full utskifting av styret, og fikk flertall. Dette skjedde på tross av sterk motstand fra det sittende styret. Som Nils Johan Ringdal skriver i Moss bys historie, bind 3: "Symbolsk nok ble Karen Helly-Hansen nå presset ut av styret".
Jeg husker selv hvordan den sterke formannen i fagforeningen, Ivar Holm, kjempet med nebb og klør mot de nye eierne og den nye styrekonstellasjonen. Han var ikke nådig i sine karakteristikker av Niels A.B. Bugge & Co. Men her var det pengemakta og jappene beholdt styringen.

Klingende mynt

Målet til de nye aksjonærene var å videreutvikle Helly Hansen en stund, slik at aksjekursen ville stige. Deretter var poenget å selge aksjene for at aksjonærene skulle sikre seg en solid avkastning. Dette var en tankegang som provoserte de ansatte kraftig, noe fagforeningen sørget for å eksponere kraftfullt i byens lokalaviser. Bugge-gruppen startet med å selge Helly Hansens moderne kontor- og lagerbygning i Stockholm. Det ga klingende mynt i kassa, mens de ansatte, som betjente det svenske markedet, var forbannet på den nye ledelsen. De måtte jobbe fra leide lokaler i den svenske hovedstaden. Neste salgsprosjekt var plastfoliefabrikken, Renolit. Som holdt til i bygningen som i dag rommer Rygge Storsenter. Helly Hansen hadde etablert fabrikken i samarbeid med det tyske plastselskapet Renolit-Werke i Worms. Hovedgrunnen til å selge seg ut av Helly Hansen Renolit, var øke aksjonærenes egen fortjeneste.

I Moss bys historie, bind 3, beskrives situasjonen slik:
"Men ikke før hadde Bugge-gruppen fått innsatt sine egne folk i styret, så begynte de å miste noe av interessen for Helly Hansen AS. Kanskje fordi de følte at kampen om markedene for de hovedprodukter Helly Hansen produserte, tiltok. Men kanskje like mye fordi det i deres tankegang aldri var naturlig å sitte med de samme aksjene gjennom en lang periode. Spørsmålet var hvor mye aksjene hadde steget. Hadde de steget mye, hadde Bugge-gruppen hatt suksess; sett med sine øyne".
Den mangeårige direktør Emil W. Martens gikk av for aldersgrensen i 1982. Men det var utrolig vanskelig å styre den velkjente bedriften på denne tida, og Martens påtok seg nok ett år for å forsøke å få selskapet inn i normalt gjenge.

Børskrakk og konkurs

Bugge & Co var de første "jappene" som gjorde sitt inntog i industribyen Moss. Helly Hansen ble jappenes første offer. I kjølvannet av Bugges aggressive aksjeatferd, dukket det opp nye aksjespekulanter som ville tjene penger på solide Mossebedrifter. Blant annet ble Moss Glassverk invadert av Bjørn Q. Aaserød og hans børskamerater. Jappetid ble et begrep som favnet hele Norge, og det var mange aksjespekulanter som tjente seg styrtrike. Men hvis det ikke er reelle verdier som ligger til grunn for kjøp og salg av aksjer, så kommer det ofte en smell. I Norge fikk børskrakket i 1987 fatale konsekvenser for blant annet Niels A.B. Bugge. Bugge Eiendomsselskap ble plutselig nullstilt i verdi. Og på 1990-tallet ble hans selskaper slått dundrende konkurs.

Kilde:
Nils Johan Ringdal: Moss bys historie, bind 3.