SPRINT-LEGENDE: Georg Tefke var landslagsspiller på Sprints gylne årgang på 1930-tallet. Han spilte 13 landskamper, og var sentral på det beste arbeiderlandslaget som blant annet var på Sovjet-turné en hel måned i 1935. I Moskva spilte laget for 80.000 tilskuere mot Sovjetunionens landslag. FOTO: FRA MOSS DAGBLAD 26. JULI 1978

Da Østfold dominerte fotballen

BYHISTORIE: Slutten av 1920-tallet markerte et gjennombrudd for fotballen innen Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Og det var Østfold som var senteret for arbeiderfotballen.

Lokale nyheter

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Fra 1928 og fem år framover vant Sprint arbeidermesterskapet i Norge. I 1933 brøt Osloklubben Sterling seiersrekken, men året etter var Sprint tilbake i toppen. De to lagene som kivet mest om det norske hegemoniet, var Sprint og Sparta fra Sarpsborg. I Moss var det flere gode lag, og da Sprint ikke kom til finalen, var det flere ganger at de lokale konkurrentene Jeløy og Rapid var i nærheten av toppen.

I 1937 spilte Jeløy to semifinaler mot Rapid. Den første endte 2–2. I den andre seiret Jeløy knepent med 2–1. Finalen gikk mot Sparta, og dette ble en minneverdig kamp. Sparta hadde vært i fire finaler, og de var mestere fra 1936. Sarpingene startet desidert best, og ledet tidlig komfortabelt med 3–0. Men Jeløy kom sterkt tilbake, og utlignet til 3–3.

Det måtte det omkamp til, og da var det ingen tvil. Sparta vant fortjent 4–1. I Petter Larsen bok «Med AIF-stjerna på brystet» trekker han spesielt fram de to indreløperne Odd Larsen og «Jakken» Johansen, og berømmer dem for «intelligent fotballspill». Sparta vant for øvrig finalen også i 1938.

IL Sparta ble stiftet i 1928. Idrettslaget utmerket seg raskt som et av landets ledende fotballklubber, i tillegg til utøvere på toppnivå i andre idrettsgrener; deriblant friidrett og ski. Arbeiderklubben Sparta ble en viktig del av Arbeidernes Idrettsforbund. Klubben spilte hele seks cupfinaler og vant tre av dem på 1930-tallet.

Krigen stoppet fotballen

Andre verdenskrig satte en bråstopper for all fotballaktivitet. En del av spillerne var aktive i den lokale motstandsbevegelsen og trente også litt fotball.

Etter krigens slutt ble AIF og Norges Fotballforbund (NFF) slått sammen til ett forbund. Det ble ofte diskutert om fotballagene i AIF holdt samme kvalitet som lagene i innen NFF.

Dårlig økonomi og dermed vanskelige rammebetingelser gjorde det ikke lett å være på samme sportslige nivå. Blant annet spilte AIF-klubbene hovedsakelig på grusbaner. I enkelte tilfeller mangler noen lag penger til å kjøpe inn fotballer.

Men flere av AIF-lagene greide å hevde seg godt etter at AIF og NFF slo seg sammen. Sparta er kanskje det beste beviset på det. I 1948 ble Sparta seriemester foran Fredrikstad FK.

Deretter fulgte ti nye suksessfulle år. I løpet av denne perioden tok Sparta seriegull, tre seriesølv, en seriebronse og et cupmesterskap. Lagets mest kjent spiller på 1950-tallet var fotballkeeper Asbjørn Hansen. Han var landets desidert beste målmann, og fikk også 52 A-landskamper for Norge. I 1952 ble han cupmester for Sparta. Han hadde lynrask reaksjonsevne, og ble naturlig nok kalt for «tiger'n i buret».

Landskamp og olympiader for arbeiderungdommen

Men tilbake til fotballen innen AIF. Idrettsbevegelsen for arbeiderne hadde sin storhetstid på 1930-tallet, både internasjonalt og i Norge. Fram mot krigsutbruddet i 1939–1940 ble det spilt landskamper og avholdt olympiader for arbeiderungdommen. For Norges del startet landskampene i 1930.

Sovjet kom på besøk og vant 4–0 på Dælenenga i Oslo. Tyskland slo Norge 6–2 i Hamburg. Og det ble avviklet kamper mot både Danmark og Sverige, hvor det viste seg at det norske landslaget vanligvis var best. Østfoldingene dominerte de første landslagene.

Landslaget mot Sovjet 28. september 1930 hadde med fire spillere fra Sprint, en fra Sparta, en spiller fra AIL Sarpsborg og to spillere fra Borgen.

Noe senere på 1930-tallet kom også Rapid fram med flere gode fotballspillere. Hugo Karlsen ble en keeperlegende i hele Europa, og hans lagkamerat Karl Wasenius ble også en sentral landslagsspiller.

I tillegg til å møte Sovjet og de nordiske landenes arbeiderlandslag, ble det også spilt flere kamper mot Tyskland, Østerrike, Frankrike, England. Skottland og Tsjekkia. Kampene i Sovjet var ganske spesielle, og landslaget fikk turnere rundt om i landet for å spille mot by- og kretslag.

I 1935 var landslaget på en slik turné i Sovjet. De tapte 2–1 mot det sovjetiske landslaget, men i referatene fra kampen sto det at "nordmennene leverte spill som frembrakte en lavine av bifall fra de 80.000 tilskuerne".

Georg Tefke fra Sprint var en av spillerne, og i Moss Dagblad 26. juli 1979 fortalte han at de var på en hel måneds turné i Sovjet.

– I 1935 hadde vi antakelig det beste arbeiderlandslaget vi har hatt. På turen til Sovjet slo vi Finland med 4–0 og på tilbakeveien vant vi hele 10–0 over Sverige. Turen til Moskva, som også omfattet besøk i Leningrad og Sverdlovsk, var fantastisk for oss unggutter, fortalte Georg Tefke.

Mot slutten av 1930-tallet var det stadig sterkere motsetninger mellom fascistiske og nazistiske bevegelser og sosialistene i Europa. Dette rammet også i stor grad arbeideridretten. Og i 1937–1938 var det arbeiderungdommen i Tyskland, Østerrike og Frankrike som fikk merke den ekstreme høyrebølgen, som også førte med seg mye vold.

Mange fotballspillere ble innkalt til militærtjeneste, og da Norge skulle møte Frankrike i en landskamp i 1938, ble det franske laget nektet utreisetillatelse.

Vant 38 av 55 kamper

AIFs landslag spilte til sammen 55 kamper mot 15 nasjoner. Norge vant 38, spilte to uavgjort og tapte 15.

Av de 44 spillerne som ble benyttet, var halvparten fra Østfold. Flest kamper hadde Hjalmar Sørensen fra Moss AIL. Keeper Hugo Karlsen sluttet på 21 kamper, mens Olav Navestad fra Borgen i Sarpsborg og Wilhelm Olsen fra Sprint fikk begge 19 landskamper.

Sprintspiller Georg Tefke fikk med seg 13 landskamper. Fram mot krigsutbruddet nærmet de to fløyene innen idretten seg. I Moss ble innvielsen av nye Melløs Stadion et symbol på at den borgerlige og sosialistiske fløy hadde nådd fram til forsoning.

4.000 mennesker hadde møtt opp til innvielsen, og det ble spilt en forsoningskamp mellom arbeiderklubben Sprint og den borgerlige Moss Fotballklubb. MFK vant 1-0, men det var blitt fred i idrettsbevegelsen. Kort tid før en annen fred i Norge ble brutt, da landet ble okkupert av Nazi-Tyskland.