Da øldrikking var en kristenplikt

Problemstillingen er ofte stilt retorisk slik: «Hva er viktigst; barna eller alkoholen». Svaret er naturligvis at barna er langt viktigere enn alkohol. Men samtidig er det ganske vanlig at det følger med et kaldt glass øl og en god akevitt til juleribba eller lutefisken. Det viktigste i denne sammenhengen er å unngå misbruk. Siden jula er en religiøs høytid, er det mange som avviser alkohol, fordi det ikke er forenlig med religionen. Men det har ikke alltid vært slik.

På 1800-tallet ble ølet fortært både hjemme og på arbeid, og i festlig lag med andre. De gamle ølstuene ble kalt gildehaller. Historiker Sven G. Eliassen, som tidligere var direktør ved Borgarsyssel Museum i 20 år, har forsket en god del på øl og alkoholproduksjon og drikkekulturer. I en artikkel i «Gambrinus, Borgølets venner» skriver han: «I gildehallene drakk man øl til ære for jomfru Maria, Jesus Kristus og Olav den hellige. Øldrikkingen var således en kristenplikt, og det man drakk, var sterkt og godt øl for å komme i den rette stemning. Gildehallen var både skjenkested og hellig grunn, og ølets kulturbærende tradisjoner ble ivaretatt på samme pietetsfulle måte som vi opplever i dagens Svaleskiva». For alle som ikke er lokalkjent i Sarpsborg, er det nødvendig å fortelle at Svaleskiva er Borg Bryggeriers «storstue» hvor kunder og samarbeidspartnere blir invitert til kulturopplevelser.

Produksjon og salg av brennevin var en ønsket næring fra myndighetenes side, og de så med velvilje på at bryggeriene vokste fram. Omkring 1840 var det 30 brennevinshandlere i Sarpsborg. Salget foregikk på linje med all annen varehandel, og folk drakk mye. Gjennomsnittlig brennevinsforbruk var rundt 30 liter i året pr. voksen mannlig sarping. I 1855 grunnla Baker Hans Hafslund Lande Gaard og Bryggeri, som var forløperen til Borg Bryggeri AS. Allerede i 1860 produserte bryggeriet 200.000 flasker øl.

Sven G. Eliassen skriver at ølsalget i Sarpsborg var fordelt på 49 kjøpmenn, en baker og en skomaker. Det var 16 utsalg bare i Sandesund, og 10 i Glengsgaten, som på den tida var byens viktigste handlegate. Til å begynne med ble også øl omsatt fritt, og butikkene var skjenkesteder. Skjenkingen foregikk så å si døgnet rundt og hele uka igjennom. Men det måtte betales avgift, som gikk rett i fattigkassa. Fra og med 1860 inntrådte det en endring. Da ble det nødvendig med en bevilling for å kunne drive ølsalg og utskjenking. Lukningsvedtektene ble skjerpet, særlig om søndager. Dette førte til at brennevinssalget gikk ned, mens ølomsetningen økte. Dette var i tråd med myndighetenes ønske.

Det høye alkoholforbruket skapte penger til næringslivet og til kommunekassa. Men det førte også til tragedier for enkeltpersoner og familier. Oppblomstringen av brennevinsproduksjonen var en pest og plage for arbeiderfamiliene.

Motsetningsforholdet mellom arbeiderklassen, som hadde lett tilgang til brennevin og øl, og de næringsdrivendes pengeinteresser, var fremtredende i alle østfoldbyene. I 1835 hadde for eksempel Moss hele 14 brennerier. I en beretning fra herreklubben Moss Klub og Balselskab, som fortsatt i 2018 er en herreklubb i Moss, ble det fremhevet at brennevinshandelen var en viktig del av velstandsutviklingen i Moss på 1800-tallet. For dette ga et godt grunnlag for å etablere andre virksomheter. Borgerskapet tjente gode penger på brennevinsproduksjon, og handel.

Mens borgerskapet danset og koste seg med noen gode glass konjakk i eksklusive herreklubber, var situasjonen ganske annerledes for dem som måtte jobbe for «de kondisjonerte». Matmangel, bolignød, stort alkoholforbruk, barnearbeid og underbetaling for lange arbeidsdager. Det var virkeligheten for arbeiderklassen i byer som Moss og Sarpsborg. Fattigdommen var stor og arbeidsvilkårene var dårlige. Fordi møller og sagbruk ofte sto stille om vinteren, var det mye sesongarbeid og stor arbeidsløshet. I perioder satte myndighetene inn nødsarbeid med enda dårligere lønn. Barnearbeid var vanlig. Når fedrene var arbeidsløse, måtte mødrene og barna slite ekstra hardt. Det var stor barnedødeligheten, og trangboddheten spredte epidemier. Dårlige boforhold fikk konsekvenser for kosthold og helse. Mange arbeiderne fant da trøst i alkoholen. Da Marcus Thrane kom til Moss i mars 1849 for å stifte en arbeiderforening i Moss, ble møtet avholdt i fossenområdet. I referatet sitt skrev han: «Drukkenskap er meget alminnelig, og da der med drukkenskap følger mange andre laster, så som dovenskap, liderlighet og likegyldighet, så er det ikke til å undres over at der i Moss hersker en ualminnelig fattigdom blant arbeiderbefolkningen». Thranes arbeiderforening vokste til 182 medlemmer i Moss i 1850. Foreningen krevde begrensninger i salg av brennevin.

En del år etter at Marcus Thrane hadde refset arbeiderne i Moss for drukkenskap dukket Amanada Sengeløv (1875-1963)opp i samfunnsdebatten, og hun ble en foregangskvinne for å hjelpe familer som var rammet av alkoholisme. Hun var aktiv i organisasjonen «Det Hvite Bånd», en lokal avlegger av den verdensomspennende bevegelsen «Verdens kvinners kristne avholdsselskap». Symbolet deres var en hvit emaljenål, formet som en sløyfe; Det Hvite Bånd. Den første norske foreningen ble stiftet i 1892 under mottoet: «For Gud, hjem og menneskehet». Mosseavdelingen av Hvite Bånd ble blant de sterkeste i landet, og etter kort tid i virksomhet startet de et barnehjem. Fra 1913 etablerte de også et kursted for alkoholiserte på Jeløy. Først på Renneflot; deretter på Vårli. I flere år drev de en egen avholdskafé for sjøfolk. Kafeen fikk det internasjonale navnet «Sailor’s Rest», og lå i Stengata, nær nordre jernbaneovergang. «Sailor’s Rest» ble nedlagt rett før annen verdenskrig.